Elsebeth Tank var omstridt biblioteksjef i Malmö fra 2008-12. Jeg var heller ikke spesielt imponert over hennes «Darling Library» da jeg intervjua henne i 2010, men nå viser hun andre takter.
Danske Elsebeth Tank har på bloggen sin lagt ut første kapittel av boka Folkebibliotekernes aktuelle tilstand. Med bakgrunn i krisa i danske folkebibliotek tar hun et krast oppgjør med de siste tiåras nasjonale danske bibliotekstrategier og oppfølginga av dem, som hun mener har «skabt usikkerhed om værdi og idegrundlag». Vi i Norge, som har sikla etter danske løsninger, skal være heldige som ikke har klart å følge dem i alt.
Det er ei lita og billig (36 NOK) e-bok, men med et interessant innhold, også for oss i Norge. Vi har alltid sett opp til Danmark. Dronningrikets folkebibliotek var i flere tiår blant verdens absolutt beste. Fallhøyden har altså vært større enn i Norge. For eksempel mener jeg å huske at de på det meste hadde gjennomsnittlig ca. tre ganger så god bemanning som oss. Men svært mange danske bibliotek har nå sterkt synkende budsjetter mange år på rad, samtidig som et stort antall er nedlagt, særlig etter kommunesammenslåingene 2007. Apropos dette: Elsebeth Tank mener de nye storkommunene har skapt større avstand mellom bibliotek og politikere, noe vi i Norge bør merke oss spesielt fram mot Sanners drømmedag 1. januar 2018.
Ifølge Tank er mye av forfallet sjølforskyldt, men biblioteka i DK har fått god «hjelp» av regjeringene sine.
Jeg utleder følgende av analysene hennes, der jeg også trekker veksler på egne reportasjeturer og studier gjennom mange år av danske bibliotek, og der jeg forsøker å se Norge i lys av det danske:
Nye bein å stå på
Da det begynte å gå utforbakke (selv om de danske ikke er så bratte) omfavna bibliotekmyndighetene, -organisasjonene og yrkesutøverne relativt ukritisk en del nye, men også eksisterende, inntil da biblioteksfremmede, tjenester. Sånt ble oppfatta som helt nødvendige «nye bein å stå på».
Dette har blant annet også medført inngåelse av partnerskap med både andre etater og private aktører, involvering av frivillige, utsetting av oppgaver til «aktive medborgere» osv. Men det har gjort at biblioteket har mista kjerneverdiene av syne. Særlig kulturformidling har havna i bakleksa, ifølge Tank.
Vi kjenner dette i Norge også. Én av fristelsene som kom utenfra var innlemming av kommunal «borgerservice» i biblioteket. I 90 av 98 danske kommuner har biblioteket dette i dag. Også i Norge ble enkelte kommunale sørviskontor lagt til bibliotek, men det slo aldri an, og de fleste er vel skilt ut igjen. For i sin ytterste konsekvens blir her biblioteket en del av kommunestyreflertallets propagandaapparat. Det uavhengige biblioteket, der folk kan låne og gjøre hva de vil og slippe å føle myndigheters press og klamme hender, er dermed i fare.
Det forlyder at det murres en del på grunnplanet i danske folkebibliotek, men i alle fall sto biblioteksjefforeninga deres bak en entusiastisk rapport om dette, Bibliotek og borger – du er altid velkommen, i fjor, i skjønn forening med det statlige direktoratet og Danmarks Biblioteksforening (må innrømme jeg ikke har lest hele).
Danskene har tilsvarende ukritisk omfavna sjølbetjening, under den forskjønnende betegnelsen «åbne biblioteker». Ikke bare som ubetjent ekstra åpningstid, men også som «full» erstatning for tidligere betjente filialer. Her tar en del etter i Norge. Heldigvis følger fagorganisasjonene nøye med på dette.
IKT løser alt?
Og det åbne bibliotek (såfremt du har nøkkel) er bare ett av flere «kreative» effektiviseringstiltak. Som heller ikke førte til noe særlig debatt rundt bajerne. Tidlig fikk danskene på plass sitt bibliotek.dk, et brukervennlig og nærmest altomfattende publikumsverktøy, og som vi alle krevde maken til i Norge. Denne suksessen bidro nok sterkt til å styrke overbevisninga om at «alt» kan løses ad elektronisk vei. Og at tjenestene dermed i stor grad kunne produseres sentralt eller som nasjonal dugnad. De absolutt kreative tjenestene i Nettbiblioteket deres fjerna nok mye av det lokale eierskapet til publikumstjenestene, noe enkelte bibliotekfolk bare hviskende nevnte for meg under en reportasjetur i 2008.
Danskene har kanskje gått for langt her. I Norge er vi så heldige å ligge etter i løypa på en del områder og har mulighet til å lære av det.
IKT framsto nærmest som et mål i seg sjøl i DK. Jeg var tilstede på det nasjonale biblioteksjefmøtet i Nyborg på Fyn i 2005. Der la den statlige Biblioteksstyrelsen (som har bytta navn to ganger etterpå, nå sist til Kulturstyrelsen) fram et strategidokument som nesten utelukkende dreide seg om hvordan bibliotektjenster skulle kunne støttes av teknologi. Fra salen etterlyste daværende biblioteksjef i Frederikshavn, Thorkild Holm Pedersen, noen formuleringer om biblioteket som aktør på vegne av demokrati og lokal deltaking, men han fikk null – 0 – respons. Han hadde på det tidspunktet åpna byens Demokratiske Torv i biblioteket, som i dag bare kan spores på Wayback Machine.
Drøm eller mareritt?
I Elsebeth Tanks bok kan vi lese at de statlige bibliotekmyndighetene på det tidspunktet var blitt trukket aktivt med i statsminister Fogh Rasmussens «Globaliseringsråd» og dets «strategi for at udvikle Danmark til et førende vækst,- viden- og iværksættersamfund». Og veldig gjerne i samarbeid med private partnere. Danskene slo på den tida både de borgerlige og Stoltenberg i offentlig markedstilpassing.
Begynnelsen på det hele, men noe Tank ikke nevner, må ha vært danske folkebiblioteks relativt utbredte «erhvervsservice»; informasjonssøking for lokalt næringsliv. For å kunne få dette ekstra «beinet å stå på» gjorde alle gode danske bibliotekkrefter på begynnelsen av 90-tallet en suksessrik innsats for å uthule gratisprinsippet (NB: Ironi!) Det kom et tilsvarende norsk forsøk ved Rogaland fylkesbibliotek, men dette ble parkert av departement og direktorat da det ble snakk om brukerbetaling for tjenestene.
Sett fra Norge og i ettertid, tror jeg det danskene her har opplevd er et tilfelle av en drøm som ble et mareritt. Danske bibliotek var faktisk blitt så store, sterke og viktige i samfunnet at både stat og lokalsamfunn så at de kunne bruke dem til noe mer enn til tidtrøyte og kulturelt alibi. Tank nevner blant annet de rause åpningstidene i biblioteka, noe vi sterkt misunte dem, men som ble et sterkt argument for biblioteket som vertsinstitusjon da den kommunale «borgerservicen» skulle rulles ut. Tank omtaler denne tilleggstjenesten som «gøgeungen, der skubber biblioteket som kulturinstitution ud af reden for at sikre mere plads til sig selv og andre artsfælder».
Og 80-tallet var begynnelsen på New Public Management og blårussmetoder også i offentlig forvaltning. Da tok kravene til effektivitet fart, sammen med nedskjæringer, særlig hvis man ikke ytte nok. Da var det fristende å gripe til «nye» oppgaver.
Alt i alt mener jeg altså at dette en viktig tankevekker. Men dessverre ser det ikke ut til å bli noen debatt. Politiken slo det opp, men akademikere, biblioteksjefer og tillitsvalgte som der kommenterer boka, går for det meste rundt grøten. Hun fikk spalteplass i Bibliotekarforbundets tidsskrift, Perspektiv, nr. 9, men i nr. 10 er boka bare nevnt i en notis.
Kanskje debatten har bedre grobunn i Norge?
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply