Nasjonalbiblioteket gjør mye bra og viktig, men når de klarer å skrive navnet til en av landets mest profilerte pressefolk med to – 2 – skrivefeil, må man virkelig lure. I presentasjonen sin av en rapport om brukeratferd i norske storbybibliotek lister de opp bidragsyterne til “refleksjoner” rundt dataene. En av dem blir lansert som “pressemannen Svein Egil Omdahl”. Vi tar sjansen på at det egentlig handler om pressemannen Sven Egil Omdal (nedlasta 31. mai kl. 20.55). Og gleder oss derfor til refleksjonen.
Skrivefeil kan skje den beste, men som landets klart største bibliotek med over 400 årsverk og ansvarlige ledere med lønninger på sikkert trekvart million hver (hva er bibliotekarlønna nå?), burde Nasjonalbiblioteket ha rutiner og kompetanse for kvalitetssikring av all ekstern informasjon.
“Most of the library’s holdings of about one million books were destroyed when U.S.-led coalition fighters launched an air strike on the library in March of 2016 because coalition forces believed it was being used as an Islamic State command center” …
Avisa Klassekampen påviste nylig at Avis-Norge nedprioriterer kulturstoffet, som et resultat av annonsekollapsen og “klikktyranniet” på nett. Redaktør Bjørgulf Braanen oppsummerer 30.5. at kanskje “kulturstoff for framtida er henvist til spesialmedier”. Det skulle åpne muligheter for tjenester som ikke er avhengige av inntjening, som folkebiblioteka. For eksempel ved å markedsføre seriøse tidsskrift sterkere. Men biblioteka har over en tjueårs periode sagt opp hvert femte abonnement.
I første bolken i Klassekampens serie 20. mai kunne vi lese om A-media som i en undersøkelse har fått bekrefta at kulturstoff er noe av det aller minst leste og tilsvarende lite lønnsomme. Og det har for lengst gitt resultater: For eksempel har bloggerens lokalavis (Moss Avis, med et nedslagsfelt på 70 tusen mennesker) ikke lenger en eneste ansatt med ansvar for kultur.
23. mai leser vi at også riksavisene trapper ned. Aftenposten innrømmer at “det blir litt færre tradisjonelle anmeldelser enn før. Ikke så mye på grunn av vilje, men av økonomiske årsaker”. “Litt færre” er ingen overdrivelse … Når avisene skal ha kulturstoff må det ha personvinkling, er gjennomgangstonen i dag.
Etter å ha gjennomgått de ferske partiprogramma finner vi lite annet enn “business as usual”. Det meste er fromme ønsker og uforpliktende uttalelser om for lengst etablerte tjenester og ja til et sørvisnivå på det jevne. Med et tre-fire unntak, og bare hos småpartia, er det foreslått ting som kunne betydd noe, for eksempel “nasjonalt bibliotekløft” (SV, MDG og Venstre) og krav om øremerka statlig tilskudd (Rødt).
Det blir som for fire år siden og alle åra før dét; de store partia lener seg på kommunene, som de mener gjør det bra nok.
Obama gjorde seg populær i blant annet bibliotekkretser mot slutten av perioden sin ved å erstatte en utdatert pamp i sjefsstolen i Kongressbiblioteket med Carla Hayden, en tungt merittert bibliotekar og blant annet tidligere leder av den US-amerikanske bibliotekforeninga ALA. For ikke å forglemme svart og radikal.
> Nytt 9. juni: Håkon Gundersen i Morgenbladet tar saka.
Bloggeren har som vane å ikke hoppe over forord i faglitteratur som kommer i hans vei. Blant annet for å kunne glede seg over ofte overstrømmende takksigelser til bibliotek forfatterne har fått hjelp hos! I den nye boka si, Trans-Sovjet ekspress, er også Kjartan Fløgstad takknemlig, men samtidig så fri å nevne det han oppfatter som dårlig biblioteksørvis:
Verden (og særlig USA) flommer over av bibliotekkampanjer, -konferanser og kurs som handler om om å demme opp for falske nyheter, “alternative fakta” og det som verre er. 1. juni arrangerer den etter hvert veldig internasjonale “bevegelsen” Library 2.0 (23,000 members from 174 countries!) en online og gratis mini-konferanse med tittelen “Digital Literacy & Fake News”.
I Norge hadde vi for tre år siden tilløp til drama i Kristiansand og Stavanger, der biblioteklederne ble satt litt på prøve av henholdsvis en liten gruppering med innvandringsskeptikere og en, når det kom til stykket, ganske tafatt “borgerverner”. Men i Sverige er situasjonen alvorligere. I en paneldebatt nylig dreide det seg om hvordan høyreekstremister truer lokale bibliotek når de velger å ikke kjøpe inn visse bøker og aviser som målbærer ulike grader av innvandringsfiendtlighet og antidemokratiske holdninger.
En viktig årsak til forskjellene på tvers av Kjølen er at den svenske extremhögern for tida står sterkere og er mye synligere enn hos oss. Men situasjonen i Norge kan raskt nærme seg den svenske, så det kan være nyttig å sette seg inn i problemene. Videoopptaket fra paneldebatten er en grei innføring.
Det er valgkamp til britenes parlament. Med kampanjen #FactMatter henvender bibliotekforeninga Cilip seg ikke bare til partiene, men til den enkelte politikeren. Foreløpig er det en overvekt av medlemmer av Overhuset. Det er faktisk ikke overraskende; de har tradisjon på å ikke rette seg etter partipiskene. Leve kulturkonservatismen!
Ifølge Dagbladet. Samtidig som Obama, med sitt planlagte presidentbibliotek, ønsker å fornye og gjenopprette tilliten til biblioteka av denne typen. Som blant annet ifølge presidentbibliotekbokforfatter Anthony Clark, på nettstedet Politico.com, etter hvert har blitt like pompøse som upålitelige.
Nytt fra The Big Apple: Ledelsen ved New York Public Library leiter nå etter måter å oppdra kiddsen til å bli streite bibliotekbrukere – uten å straffe dem med overdagspenger. For da forsvinner de. Et amnesti førte til at 80 000 barn og unge kom tilbake som lånere.
Dronningriket hinsides Nordsjøen er fullt av bibliotekkampanjer for tida. Ikke uten grunn. For eksempel i London-bydelen Lambeth, på størrelse med Bergen, vil politikerne legge ned anna hvert bibliotek. Men ingen skal kunne si de ikke kjente til planene. Bilistene får beskjed om å tute, og nettstedet deres svinger det av.
Også i Storbritannia er det valg i år, nærmere bestemt 8. juni. Den britiske bibliotek- og informasjonsforeninga Cilip har starta kampanjen #FactsMatter der de blant annet vil få alle partiene til å forplikte seg til å kjøre kunnskapsbaserte valgkampanjer.
Men enkelt blir det ikke. Nick Poole, foreningas leder, twitra nettopp:
Nytt 12.5.: Ifølge Moss Avis ble det en god debatt på dette møtet på biblioteket.
Helt konkret tar Spaans for seg 34 byer og tettsteder, mange av disse med alvorlige utviklingssyndromer og identitetsproblemer. Langtfra alle har politikere og administrasjoner med ambisjoner om å gjøre noe særlig med det, men alle har i alle fall bibliotek!
Utgangspunktet er altså ei bok, men her vil det garantert bli debatt også, ikke bare opplesing og bokbad.
Nasjonalbiblioteket gjør mye bra og viktig, men når de klarer å skrive navnet til en av landets mest profilerte pressefolk med to – 2 – skrivefeil, må man virkelig lure. I presentasjonen sin av en rapport om brukeratferd i norske storbybibliotek lister de opp bidragsyterne til “refleksjoner” rundt dataene. En av dem blir lansert som “pressemannen Svein Egil Omdahl”. Vi tar sjansen på at det egentlig handler om pressemannen Sven Egil Omdal (nedlasta 31. mai kl. 20.55). Og gleder oss derfor til refleksjonen.
Avisa Dag og Tids hvileløse Ronny Spaans har nå samla