Situasjonen for ikke autoriserte statsintellektuelle

fløgstad sovjet bokomslag

> Nytt 9. juni: Håkon Gundersen i Morgenbladet tar saka.

Bloggeren har som vane å ikke hoppe over forord i faglitteratur som kommer i hans vei. Blant annet for å kunne glede seg over ofte overstrømmende takksigelser til bibliotek forfatterne har fått hjelp hos! I den nye boka si, Trans-Sovjet ekspress, er også Kjartan Fløgstad takknemlig, men samtidig så fri å nevne det han oppfatter som dårlig biblioteksørvis:

fløgstad ubo

Fra forordet, side 11 i boka.

Som frilanser har jeg liknende erfaringer etter forsøk på direkte kontakt med universitets- og høgskolebibliotek. Man skal følge kommandoveien! Via lokalt folkebibliotek. Det lokale folkebiblioteket mitt er veldig opptatt av å gi gode fjernlånstjenester, og når jeg har en konkret tittel, er de virkelig kjappe med å sende bestillinga videre. Men når behovet er mer diffust ville det spart mye tid og arbeid, for alle parter, å få kommunisere direkte med en ekspert i et fagbibliotek.

Det blir stadig flere frilansere og forfattere i dag, og de færreste er knytta til et høyere lærested gjennom jobb eller pågående studier. Disse har bare rett til «enkel veiledning». Kunne ikke vi fått en litt høyere status i disse biblioteka?

Eller bør vi melde oss som studenter?

PS: Det er mulig å kommentere og diskutere nedenfor.

24 Responses to “Situasjonen for ikke autoriserte statsintellektuelle”

  1. Ja det var jo trist…men det koster jo penger å skaffe fra utlandet. N
    este gang får du vise til denne siden:
    http://www.ub.uio.no/bruk/alt-om-lan/index.html#priser

  2. Her bør vel UB og Forfatterforeningene (skjønn- og faglitterære varianter) kunne finne en løsning?

  3. Det sitter fageksperter i UBs skranker, og det er bare å bruke oss for det det er verdt. Jeg hjelper folk uten tilknytning til UiO hver gang jeg har vakt med både søk og gjenfinning. Lån fra våre samlinger er tilgjengelig og gratis fra alle.

    • To ting til dette:
      Det som tydeligvis har vært problemet for Fløgstad og UBO, er innlån, kanskje fra utlandet, som da koster en god del penger. Se kommentar i går med henvisning til prisene for innlån. Men, som jeg, og Kristoffer Jul-Larsen dag, antyder, måtte vel UB kunne vurdere å likestille organiserte frilansere og forfattere med UiOs egne brukere?
      Så er det det med å få snakke på telefon (referansesamtale) med fagbibliotekarer, fagreferenter osv. på et bibliotek der du ikke «hører til»: Her har jeg altså opplevd noen ganger å bli henvist til det lokale folkebiblioteket. Om det har vært UBO husker jeg ikke, men liknende institusjoner. Om det går bedre når du fysisk er tilstede, veit jeg ikke, men det er bare 1 av 4 som bor i Osloområdet.

  4. Jeg jobbet en del med fjernlån på UBO før og vi hadde flere firmaer som bestilte artikler fra oss og som betalte for det. Frilansere og forfattere er selvstendignæringsdrivende og tar betalt for det de produserer på samme måte som disse firmaene. Hvorfor skal journalister og forfattere få denne servicen gratis og ikke et selskap fra næringslivet? Jeg vil bare antyde at det ikke er like selvsagt som du gir uttrykk for. Det er et viktig prinsipp at biblioteket skal yte gratis tjenester, men når det koster såpass mye å bestille fra utlandet (for ikke å snakke om at det kan ta mye tid å lete opp den riktige kilden) og budsjettene stadig kuttes så blir det ikke like lett i praksis.
    Når det gjelder å få hjelp til referansespørsmål på telefonen så kan det være vanskelig ja, men det er som regel fordi folk er veldig travle. Skrankevakter, møter, kurs, rydding i magasiner, bestilling av bøker, veiledning av studenter og forsker, e-poster osv. tar mye tid. Jeg anbefaler å sende forespørsler på e-post og så kanskje avtale et tidspunkt det passer å ringe. Da har bibliotekaren en sjanse til å forberede seg på hva du er ute etter og vil mye lettere kunne hjelpe.
    Jeg vil også trekke fram Nasjonalbiblioteket som fagbiblioteket for privatpersoner.
    På Fløgstad virker det nærmest som det vond vilje fra UBOs side. Det er heller snakk om begrensede ressurser både når det gjelder penger og folk.

  5. Vi er primært bibliotek for ansatte og studenter ved UiO. Også andre nyter godt av våre tjenester, som Astrid skriver. Når det gjelder eksterne brukere, kan vi ordne innlån også for dem, mot et gebyr. Denne ordningen er lik ved andre UBer, som dem i Bergen og Trondheim.
    Det antydes muligheten for en ordning med gratis innlån også for «organiserte frilansere og forfattere». Det kan virke besnærende, men synes vanskelig å håndtere i praksis. Det ville f.eks. kunne bety at alle medlemmer av Forfatterforeningen eller av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening fikk samme rettigheter som ansatte og studenter. Det ville utvide våre primære brukergrupper betraktelig, altså ressurskrevende i en tid med nedskjæringer, som Rannveig peker på.
    I alle fall: både forfattere og alle andre er hjertelig velkomne til UBO, til våre dyktige medarbeidere og til våre samlinger!
    Vennlig hilsen
    Halvor Kongshavn, overbibliotekar HumSam-biblioteket/UBO

  6. Hvilket universitet er det Fløgstads tanker går uvilkårlig til…(nederst i bildet)…er det et eksempel til etterfølgelse, eller det motsatte?

    • Jo, det han skriver videre, er: «Uvilkårleg går tankane til universitetet i Greifswald i DDR i 1982. Stolt viste dekanen på nordisk institutt fram bokhyllene på kontoret sitt. Både avisa Aftenposten og forretningsbladet Farmand var på plass, bak låste glassdører. Kven som var verdige til å låna desse skriftene, var det derimot opp til han å avgjera».

    • Dette er en anledning som kaller på en reprise på tidenes beste bibliotektegneserie http://bit.ly/2s9Yaim

  7. Er det egentlig noe ønske om debatt her? Du etterlyste innspill fra UBO på Biblioteknorge-lista og fikk ett svar fra meg og ett fra Halvor Kongshavn. Disse blir ikke svart på eller kommentert på noe vis. I stedet fortsetter kommentarene her i sporet om at UBO er interessert i å stenge folk ut. Jeg synes hverken sammenligningen med Greifswald eller tegneserien du viser til er særlig treffende. UBOs samlinger er åpne for alle, og vi som jobber her hjelper gjerne alle som kommer til oss med å låne fra våre samlinger. Hvem som helst kan komme inn fra gata og lese alt vi har å by på. Vi er et offentlig universitet og det er nordmenns skattepenger som har betalt for alle mediene vi har. Jeg og mine kolleger er veldig opptatt av at samlingene vi bygger og pleier er et skattekammer som skal komme alle til gode. Det å bruke masse penger på å låne inn bøker fra utlandet er derimot en annen sak. Og som både Kongshavn og jeg har forsøkt å påpeke, så handler det om begrensede ressurser og ikke et ønske om å stenge noen ute, eller om hvem som er verdige. Som sagt skal UBO være åpne for alle, men vår fremste oppgave er å fremme læring og forskning på egen institusjon. Derfor er det et begrenset tilbud når det kommer til fjernlån og hjelp til research. Jeg gjentar meg selv her litt, men det virker ikke som det sank inn i første runde…

    • Det ble litt avsporing, ja. En korrigering: Det handler ikke bare om bøker fra utlandet. Jeg og flere opplever at frilansere ikke får hjelp på telefon lenger. Det virker som om institusjonene har stramma inn. eller kanskje bare noen, vi har altså én som sier at hun likebehandler alle.
      Uansett savner jeg at noen er offensive og sier at best mulige tjenester til eksterne forfattere og frilansere bør være et mål. Tonen er isteden defensiv og proteksjonistisk.

  8. Best mulige tjenester til eksterne forfattere og frilansere er ikke et mål, slik jeg ser det. Gode tjenester, ja – men «best mulige tjenester» er reservert for våre egne primære brukere. UBO (og andre fagbibliotek) er hverken folkebibliotek eller Nasjonalbiblioteket.

    • Noen sa at privatpersoner uten tilknytning til UH-er kan bruke Nasjonalbiblioteket på den måten Kjartan Fløgstad har behov for. Altså innlån fra utlandet. Men det er begrensninger her også: http://bit.ly/2rg7uEy
      Har NB noe å melde?
      Men en annen ting – nok en gang – er de reduserte mulighetene for en privatperson til å snakke med en fagbibliotekar. M.a.o. når man ikke har en konkret tittel å bestille, å slippe å gå veien om en vanligvis lite kompetent generalist på et folkebibliotek.

  9. Jeg syns UBO bør invitere Kjartan Fløgstad til en samtale. Hva har Fløgstad opplevd i møtet med UBO som gjør at han skriver dette i forordet sitt? Var det reglene/prisene? Eller var det møte med en ansatt som hadde en dårlig dag? Hadde Fløgstad for store forventninger? Kanskje det går an å lære noe for begge parter.

    UBO er finansiert gjennom offentlige midler (skatt) og dermed burde i det minste alle skattebetalere bli møtt med vennlighet og service. Og jeg føyer ikke til en setning som begynner med «men» og handler om begrensete ressurser her. Det er ledelsens oppgave å skaffe de ressursene som skal til for å betjene både UiO og samfunnet, slik det skrives store ord om i strategiske planer (Strategisk plan for 2010-2020):

    «Biblioteket skal basere sin virksomhet på åpenhet og dialog med universitetet, forskere, studenter og samfunnet for øvrig.»

    «UB skal gjøre bibliotekets tjenester og ressurser mer synlige, brukervennlige og lettere tilgjengelige for forskere og studenter ved UiO og for samfunnet for øvrig. »

    Tidligere garanterte UBO «et profesjonelt og imøtekommende personale». Garantien er fjernet.

  10. Saken dreier seg om innlånstjenester til eksterne brukere. Det er en kostbar tjeneste.
    Jeg gjentar meg selv: alle er velkomne til å bruke oss. Vi har «et profesjonelt og imøtekommende personale» som møter brukerne våre «med vennlighet og service».
    Det er også slik at noen er våre primære brukere, det inkluderer ikke eksterne. Se oversikten «Alt om lån» her: http://www.ub.uio.no/bruk/alt-om-lan/index.html. Oversikten inkluderer prisliste som omfatter innlån og «Timepris for avtale oppdrag» for eksterne.

  11. Slik eg alltid har gjort, leverte eg liste med utilgjengelege titlar i skranken på UB. Bibliotekaren såg på meg og spurde om eg var student. Eg svarte nei, eg er 72 år. Då var det dessverre umulig å ta imot bestillinga. Pris blei ikkje nemnd, verken då eller seinare, det skulle nok ha ordna seg. Som Knut Hegna tenkte eg at alle kan ha ein dårleg dag. Eg gjekk heim, tok telefonen, ringde UB, kom fram til fjernlånet, presenterte meg med fullt namn og presenterte ærendet mitt. Ei brysk dame svarte at dei ikkje kunne låna ut til «hvem som helst». For min del var samtalen dermed over, men i mitt stille sinn tenkte eg (det må eg vedgå) at eg har bidratt med rundt 50 titlar til bokstammen på UB, eg har vore gjesteforelesar ved mange fakultet på UiO mange år, eg har vore pensum, eg har blitt lagt opp til eksamen, eg har vore tema for talrike hovudoppgåver, eg blir doktorert på.
    Men låna bøker, det kjem ikkje på tale. Her ser eg at overbibliotekaren er heilt på linje med sine tilsette. Slik var det å gå til UB Oslo og banka på kunnskapens dør. Den opna seg ikkje, men blei lukka hardt igjen.

  12. Da får vi registrere oss som studenter «alle mann»? Flaut at de ansatte ikke forklarer skikkelig, og sterkt beklagelig det Knut Hegna skriver om. UiO lukker seg ute fra samfunnet…..

    • Vi kan vel være enige om at Fløgstad fikk dårlig informasjon. Så kan vi diskutere om (1) eksterne brukere får gode nok tjenester av UH-bibliotek. Og om (2) UH-bibliotek skal prioritere, eller gjøre egne avtaler med, enkelte eksterne brukere/organisasjoner.

      1. Jeg synes UiOs regelverk virker fornuftig. Selv jobber jeg i et lite høgskolebibliotek og vi hjelper også flere eksterne forskere, journalister, hobbyhistorikere og andre hvis vi har tid og ressurser til dette. Vi har ikke skrevne regler for dette, men man må avtale besøk på forhånd, og vi begrenser hva vi tilbyr av tjenester. Lån fra andre bibliotek kan være dyrt og litteratursøk kan ta tid, og vi må prioritere våre egne studenter og ansatte. Lignende situasjoner tror jeg man finner i mange bibliotek.

      2. Det virker tungvint og urettferdig å skille mellom eksterne brukere. Skal f.eks. forfattere ha bedre avtaler enn lokalhistorikere, gravejournalister eller forskere?

Trackbacks

Leave a reply to Berit Ch. Nielsen Avbryt svar