«Little Free Libraries» har blitt en stor sak i media.
Overskrifta juger ikke direkte. Vi våger å påstå det er første gang noen har fått beskytta et varemerke som inneholder ordet «library» – og som kan sammenliknes med det offentlige biblioteket (til forskjell fra forekomster av «library» i produktnavn innen dataprogrammering).
Men realiteten bak overskrifta er det stikk motsatte av det du sannsynligvis tror. Det er nemlig ikke sånn at en offentlig myndighet har fått registrert bibliotek som varemerke, men et firma i den amerikanske Midtvesten som har sikra seg juridisk beskyttelse for navnet «Little Free Libraries» – LFL®.
Så setter du opp ei lita bokhylle der folk kan forsyne seg med ei bok og erstatte den (bytte) med en av sine egne, og merker hylla «Little Free Library», kan du bli saksøkt!
Nytt 24. juli: NRK Møre og Romsdal skriver i dag om tolv rasteplassbibliotek for barn. Som definitivt ikke er LFL®.
LFL® er en suksesshistorie, i alle fall for det sjølerklærte non-profit-firmaet som driver nettverket og selger bokkassene sine for mellom 2600 og 20 000 kroner. Disse fins det nå mer enn 50 000 av, i mer enn 70 land.
Dette er en relativt lang historie nå midt i juli, men heng med:
La oss begynne med fenomenet deling av goder og ressurser. Deling er blitt virkelig kult igjen, nå til og med blant næringstopper og politikere på høyresida, som hevder at delingstjenester som Uber og liknende handler om et gjennombrudd for friheten for alle, bærekraftig ressursutnytting og til og med styrking av fellesskap og solidaritet (mange andre er skeptiske her).
Samtidig er det lett å se at de nye delingstjenestene har fellestrekk med det gode, gamle gratis folkebiblioteket. Der kommunene i to hundre år har kjøpt bøker osv. for felles, fri bruk for alle.
Men det nye nå er altså at noen bokelskere i Wisconsin har gjort små «bibliotek» til noe virkelig stort.
Minibibliotek er ikke noe nytt av dette tiåret. Ulike modeller var for eksempel i bruk på Senja på 1990-tallet, jamfør Niels Windfeld Lunds fortsatt inspirerende rapport Bibliotek og hverdagsliv på Senja. Og enda mye lenger tilbake, i 1901, oppretta Deichmanske oppsøkende mini-bibliotektilbud i parker og hadde til og med planer om «sporvognsbibliotek».
Beregna på «bok-ørkener», men …
LFL® søker aktivt samarbeid med offentlige bibliotek og hadde en stor stand på bibliotekforeninga ALAs konferanse i Chicago i juni.
Gründerne av LFL® (vi må visstnok også være forsiktige med å utelate ®-merket) sier at «watering book deserts» er sjølve hensikten med bokkassene deres: «Bringing books to places that don’t have many».
Men så har universitetsbibliotekarene Jane Schmidt og Jordan Hale tillatt seg å kartlegge LFL®-ene i Toronto og Calgary, og de kan påvise at de fleste tvert imot er satt opp i velstående, ressurssterke nabolag. De karakteriserer dette som «branded philanthropy» – at når en øvre middelklassefamilie setter opp et LFL® ved fortauskanten sin, er det først og fremst en måte å demonstrere den kulturelle kapitalen sin på, og velgjørenhet overfor «ubemidlede». Artikkelen basert på undersøkelsen fins i Journal of Radical Librarianship.
Dette må gründeren fra Wisconsin langt på vei innrømme, men han håper det også vil spre seg til «myntvaskerier i trengende nabolag».
I det samme intervjuet sier LFL®-sjef Todd Bol at han beklager det sterkt hvis «biblioteka» hans fortrenger offentlige bibliotek. Slik det har skjedd i småbyen Vinton i Texas, der bystyret på en og samme tid innførte femti dollar i bibliotekavgift for «non-residents» og satte opp et antall «Little Free Libraries» for å bøte på den generelle bibliotekmangelen. Dette karakteriserer Schmidt og Hale som intet mindre enn å åpne for privatisering av offentlige tjenester og som syndsforlatelse for ikke å dekke samfunnets behov (se artikkelen i Journal of Radical Librarianship, jf lenka ovenfor).
Mens Todd Bol stolt viser til lista over «partners» og støtteorganisasjoner, der bibliotekforeninga ALA og Kongressbiblioteket figurerer sammen med 3M og Pizza Hut.
Men Bol blir mer uklar når han får spørsmål om hva de gjør med pengene de tjener på bokkassene og på de 40 dollarene det koster å bruke varemerket på hjemmesnekra kasser.
_ _ _
Også noen folkebibliotek i Norge har funnet det naturlig å hive seg på «Little Free Libraries»-bølgen. Men husk at det går helt fint å lage minibibliotek uten å kople seg til dem, som for eksempel i Våler i Hedmark og Askøy. Disse vil riktignok ikke bli funnet av amerikanske turister når de surfer etter nærmeste LFL®, men bokutvalget er vel heller ikke akkurat det de er ute etter.
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply