Trine Skei Grande har debutert som kulturpolitikkens øverste rapportmottaker, og tirsdag måtte hun finne plass i hylla til Rapport om verdikjeden for norske filmar og seriar. Og jammen er ikke bibliotek nevnt. De fleste stedene handler det om «bibliotek» av filmer og serier som strømmeselskaper som Netflix o.l. tilbyr abonnement på, men i kapittel «4.2.4. Andre kollektive pengestrømmer» leser vi at filmvederlagsfondet mottar 5 millioner årlig for «statens vederlagsfrie bruk av audiovisuelle verk, som primært er verk til utlån på bibliotekene».
Ifølge bibliotekstatistikken koster dette felleskapet ca 6 kroner pr fysisk video. Vederlaget beregnes ut fra bestanden, 840 000 eksemplarer. Som sikkert vil synke når strømminga blir enda mer dominerende (husker du videosjappa på hjørnet?).
Men det «strømmes» på biblioteket også. Rapporten nevner også Filmbib. Som ikke inngår i bibliotekstatistikken, men som burde det. Det bør bli kortere mellom bibliotek som tilbyr dette aktivt.
Venstres Abid Raja forsikrer altså i en artikkel på Periskop.no at den nye regjeringa ikke mente finansielle modeller da de i «Jeløy-erklæringa» gikk inn for «nye modeller for drift av bibliotek». De mente sånt som «prosjektene på Tøyen og Furuset».
Jo, Furuset har kanskje et snev av ny driftsmodell over seg, i og med kombinasjonen bibliotek og aktivitetshus, og samtidig et sterkt innslag av frivillige i sistenevnte. Men Biblo på Tøyen: Er det en ny og spennende driftsmodell at ingen av de ansatte er bibliotekarer?
Men problemet med regjeringas utvanna driftsmodell-begrep er: Hvilket uttrykk kan ordboka tilby når noen vil innføre virkelig nye driftsmodeller? Som konkurranseutsetting, som øker blant annet i Sverige, eller at frivillige overtar hele avdelinger, som i UK? Eller brukerbetaling for én eller flere tjenester, som i flere land vi ofte sammenlikner oss med?
Ved første øyekast ser ikke det omdiskuterteHjelmeng-utvalget, som la fram sin utredning om «like konkurransevilkår» 23. januar, ut til å kreve nye rutiner for bibliotek. Så lenge gratisprinsippet står ved lag. Men under regimer som vårt, der sparing og reduserte skatter er helt sentralt, må vi regne med stor kreativitet når det gjelder sammenslåing av funksjoner og tjenester. Også på bibliotekområdet.
I Storbritannia ser vi nå dette i fri utfoldelse. Vi har tidligere skrevet mye om hvordan Tory-regjeringas store nedskjæringer overfor kommunene (26 % kutt) presser fram ikke bare konkurranseutsetting, men også trusler overfor landsbybeboere om at de enten overtar filialen på frivillig amatørbasis, ellers blir den nedlagt.
Og nå vokser det fram en ny variant: «Community Hubs». Her slår kommunene sammen stort og smått av velferdstjenester i ett hus, inklusive biblioteket. Noe som ofte betyr dramatiske endringer i det organisatoriske, som at biblioteksjefens stilling erstattes av en felles leder for hubben, og der bibliotekarutdanning ikke er noe krav. Og navnet og merkevaren bibliotek blir ofte borte:
Ved første øyekast ser ikke