Strauss var trekkplaster på Kapittel-konferansen i Stavanger i høst. Klikk og hør foredraget hans
Vi støtte på Simon Strauss for over tre år siden, men uten å merke oss navnet, da han i Frankfurter Allgemeine Zeitung regelrett slakta Århus’ nye bibliotek, Dokk1, under tittelen (fritt oversatt): Og hvor har de gjort av bøkene?
Avisas illustrasjoner viser svært få bøker, men han besøkte faktisk biblioteket og intervjua daværende biblioteksjef Knud Schultz, som han mener var «bevisst provoserende». Ikke overraskende, sånn vi kjenner den for øvrig hyggelige dansken. Så har vi altså med to kranglefanter å gjøre, fra hver sin fløy i bibliotekdebatten.
Så leser vi Strauss’ debutbok, romanen «Syv netter», som kom på norsk i høst (Vagant har lagt ut innledningskapitlet), og vi gjenkjenner mye, ganske ordrett, fra Århus-omtalen. I jegpersonens enetale blir bibliotekets forfall, sånn forfatteren opplevde det i Århus og flere steder, et bilde på forfallet i hele den europiske og vestlige kulturen:
Det er sjelden vi på Wikipedia støter på artikler om forfattere merka med advarsel om at artikkelens «nøytrale ståsted er omstridt». Men det er tilfelle i tysk Wikipedia om Simon Strauss (lest 28.11.2018). Han er et av tiårets virkelige stjerneskudd i tysk skjønnlitteratur, men mens de fleste mener han «bare» utmerker seg som en kulturkonservativ nyromantiker, plasserer enkelte ham aller lengst til høyre i det tyske politiske landskapet. Det siste avviser han kontant, men det han etterlyser er tydeligere meninger og handlinger, som en motvekt mot samtidas fornuft og effektivitet. Han bruker «opplysning» som et skjellsord.
Vi besøkte Dokk1 i oktober. Bøker fantes
Nylig proklamerte Mette Bock, den danske kulturministeren, i Berlingske Tidende at «udlån af boremaskiner, fiskeudstyr og bageforme falder uden for formålet [til biblioteket, vår merkn.]». Og i mai intervjua vi bibliotekprofessor Joacim Hansson og fikk ganske presise karakteristikker av «tveksamma satsningar, på exempelvis e-sport eller maker-space-aktiviteter som har mycket lite med demokratiutvecklande grunduppgifter att göra» og som bare «prioriteras för att fånga lokala beslutsfattares intresse.» Likevel er det Simon Strauss vi kommer til å huske som den ultimate anti-populistiske bibliotekprofeten anno 2020-tallet.
Vi våger å sitere ei hel side fra romanen:
«Biblioteket jeg sitter på, er for eksempel ikke annet enn en servicestasjon. Istedenfor bokhyller blir man møtt av en infoskranke og PC-skjermer. Jeg kan forlenge adgangskortet mitt overalt, finne informasjon om tannhygiene eller levere inn tomme Club Mate-flasker. Det finnes en reparasjonscafé, der ødelagt elektronisk utstyr får nytt liv. Symaskinene står klare til å ta imot revnede bukser. I andreetasje er det en 3D-printer og et lydstudio. Helsedirektoratet reklamerer for workshops, og et droneflyshow annonseres. Under, i familieområdet, der barn hopper rundt på digitale lekeplasser og trykker på konsoller, står en gongong som kimer hver gang det fødes et nytt barn på byens fødestue.
Men bøkene, de er tilsidesatt. De passer ikke inn i bildet av den moderne tomhetens arkitektur.
Derfor blir de flyttet på og degradert til plassholdere. Fra å være et sted der bøker ble behandlet som skatter og kunnskapen ble beskyttet av et tykt lag med støv, er biblioteket blitt forvandlet til et profant sted der det skjer mye og leses lite.
Revolusjoner spiser ikke alltid barna sine med det samme, noen ganger suger de dem bare tomme. Som en vampyr som heller nyter offeret sitt sakte enn å sluke det med hud og hår. De digitale kreftene svekker ofrene sine litt etter litt, til de synker sammen – fortsatt noenlunde intakte på utsiden, men saft- og kraftløse på innsiden. Sexkinoer, reisebyråer og postkort er allerede blitt utryddet på denne måten, men også biblioteket står i fare. For hver Wikipedia-side, hver nye Google Books-scan mister det et fhugg av sin aura, et gram av sin nødvendighet. Stillinger blir kuttet, avdelinger skåret ned.
Slik må biblioteket nettopp nå stille selvbevisst opp mot det uhåndgripelige. Det får sin tiltrekningskraft gjennom sine endeløse hyllerekker med bataljoner av bokrygger. På et begrenset område tilbyr det besøkerne et kosmos av posisjoner: Her står det reaksjonære side om side med det progressive, det uvanlige rygg mot rygg med det hverdagslige. Biblioteket er et tilfluktsted for flerstemtheten. I lyset fra den grønne lampeskjermen reiser man tryggere enn på ethvert sleipt surfebrett. Biblioteket er en avgangshall. Bøkene er flymaskiner med senket landgang. Venter tålmodig på sin eneste passasjer. På et eller annet tidspunkt vil han komme, gående langsmed hyllene en mørk vinterkveld vil han gripe tak i en tilfeldig bok. Da starter motoren og flyet letter.
«Dette biblioteket stenger om femten minutter» meddeler stemmen til en arbeidsledig skuespiller. Over høyttalerne ønsker hun en fortsatt fin kveld og på snarlig gjensyn. Ved utgangen deles det sikkert straks ut våtservietter og kokosvann.»
Maker-Space på Dokk1. Krever faktisk bemanning (dette var i «meråpen» tid, etter 20.00)
Biblioteket tar saka #librarycase 