Biblioteket tar saka #librarycase

Her på bloggen har vi fleire gongar klaga på det norske bibliotekmiljøet sin ivrige gang rundt dei fleste heite grautfat som finst og tendens til ikkje å fullføre faglegpolitiske debattar. Men no, mens dei fleste av oss har vore i kompakt korona-modus, har tidskriftet Bok og bibliotek og redaktør Odd Letnes gjort eit viktig forsøk på det motsette ved å ta opp det komplekse temaet biblioteket og ytringsfridomen. Både spesielt, knytt til spørsmålet om ein framandfiendtleg organisasjon skal få leige lokale på Deichman, og meir generelt. Ved å søke stadig nye og kompetente intervjuobjekt har debatten blitt sakleg og hatt god framdrift, og ein har vore innom dei fleste sidene av saka. 

Men det vil nok skje meir. I Morgenbladet denne veka ser vi at saka er på veg opp på kommunalpolitisk nivå: «Partiet Rødt har bedt byrådet om å nekte Stopp islamiseringen av Norge (Sian) og andre ekstreme organisasjoner å låne møtelokaler på biblioteket. «Folk skal ikke måtte risikere å møte Sian på biblioteket»». 

Vil partiet fråta biblioteksjefen det avgjerande ordet i slike saker, ein rett ho/han faktisk har med støtte i biblioteklova av 2014 pluss ei presisering av dåverande kulturminister Widvey? 

Den nye kulturbyråden i Oslo, SV-aren Omar Samy Gamal, svarer at han … … «vil foreta en nøye vurdering av forslaget fra Rødt. – Vi må for eksempel se på lovligheten av å nekte noen adgang. Men overordnet mener jeg ikke de skal få lov til å kapre ytringsfriheten, og eie den, mens vi må ta fra dem ytringsfriheten for å klare å bekjempe dem».

Når Morgenbladet spør kor grensa skal gå, får Gamal presisert at dette eventuelt må bli rikspolitikk, og ikkje primært lokal bibliotekpolitikk:

«Jeg tror vi i Norge må ha en diskusjon om det er greit at slike organisasjoner som Den nordiske motstandsbevegelsen finnes. Jeg synes det er veldig problematisk at vi har nazister som marsjerer i gatene våre. Vi ønsker et samfunn med plass til alle. De ønsker et totalitært samfunn. Men de verdiene som man kjempet for på den tiden [under andre verdenskrig], må vi også kjempe for nå».

PS: Det ein kunne ønske seg etter kvart er ein doktorgrad eller i alle fall ein master om emnet, med tverrvitskapeleg analyse, og i bokform.

Posted on juni 19, 2020 at 1:26 pm in "Debattbiblioteket", Deichman, Demokrati, Det uavhengige biblioteket, Lovendringa 2014, ytringsfrihet   |  RSS feed |   Svar   |   Trackback URL