OsloMet og digitalisering

OsloMet Foto: Ssu (CC BY-SA 4.0) Utsnitt

Khrono.no hadde i går eit «konstituerings-intervju» med Nina Waaler på OsloMet: «Vil løfte OsloMet til en teknologisk ener». Ho seier ho vil «utnytte og benytte de teknologiske mulighetene som finnes. Det gjelder i utvikling av både faglige og administrative prosesser. Det er viktig å styrke samarbeidet mellom institusjonene slik at vi kan dra nytte av hverandres digitale løsninger, samt utvikle felles digitale løsninger».

Då var det ikkje veeeldig overraskande å sjå Helge Høivik først i kommentarfeltet. Han har mykje å melde, blant anna:

«Skal det faglig forankrede tiltaket Bokskapet med 30.000 registrerte studenter – utenfor Canvas – og forvaltet av universitetsbiblioteket, forbli der? Eller vil Waaler flytte det inn under studieadministrativ ledelse? Dette handler egentlig om faglig forvaltning i partnerskap mellom fagmiiljø og universitetsbibliotek». 

Og: «Det gjelder de to hovedlinjene i nøkkelspørsmålet om hvordan man digitaliserer: Forsterkes maktforskyvningen fra fagmiljø til sentral studieadministrasjon opp mot det topptunge? Blir studentene kunder? Eller bruker vi teknologiens muligheter til å bemyndige lærere og studenter så de kan møte høyere faglige krav? Vi trenger større engasjement i digital transformasjon. Det kan skje ovenfra-ned eller med delaktighet. Nå blåser det en anti-sentralistisk vind».

One Comment to “OsloMet og digitalisering”

  1. Fint at flere er på ballen 😉
    Det er et mønster i digitaliseringsarbeidet som bør få oppmerksomhet. Jeg tror det til sjuende og sist handler om et pedagogisk prinsipp som Vygotsky utviklet. Det er ting studentene kan greie på egen hånd (gitt et system for det som bl.a. online ressurser, medstudenter og annet). Det er også ting de ikke får til overhodet. Men mellom disse to ligger «den nærmeste intervensjonssonen» der de KAN få det til HVIS de får hjelp. Hjelpen kommer fra lærers læringsledelse, fra bibliotekarenes formidling og referanseintervju osv. Dette hviler på deres profesjonalitet.
    Det jeg tror er under utvikling med AI-støtte er en «tingliggjøre» av dette. Utdanningsledelsen «på toppen» utvikler regelverk og dataløsninger som regulerer og måler. Lærer (og bibliotekar) blir operatører/servitører. De skal «bemanne systemet». Den direkte, krevende og givende oppgava å STUDERE studenten og bibliotekbrukeren for å samhandle med dem rundt behov og løsninger, blir overdratt til «systemet» i form av algoritmer og under sentralisert (byråkratisk) kontroll.
    Det er krevende å opptre i intervensjonssonen. Det er også der fagperson og bruker møtes på et dypere plan og der det skapes verdier, – kulturelle som økonomiske.
    Verdt å forsvare.

    Helge Høivik

Leave a Reply