Dette er tittelen på ein kronikk av Kristin Ørjasæter og Helene Uri i Klassekampen 8. november, og her på Norsk barnebokinstitutt i dag. Adressaten er kulturminister Anette Trettebergstuen, og forfattarane opnar slik: «Du er allerede utsatt for en strøm av ønsker og krav. Alle kommer til å hevde at nettopp deres ønsker og krav må prioriteres. Vi også. Og vi har rett. For hva er vel viktigere enn barns leseferdigheter? Vi trenger en automatisk innkjøpsordning for sakprosa».
Ørjasæter og Uri ber kulturministeren setje seg inn i ein daglegdags situasjon i ein viss institusjon i alle landets kommunar: «Tenk deg at du jobber på et folkebibliotek. Inn kommer en gutt på tolv–tretten år. Han vil gjerne låne den nye boka om Tix. Han har aldri vært på biblioteket før, sier han. Du er hoppende glad for en ny låner, men du vet at boka om Tix ikke finnes på biblioteket».
For «Sakprosainnkjøpsordningen er selektiv, det vil si at budsjettet avgjør hvor mange titler som kan kjøpes inn. Av de 60 sakprosabøkene som ble utgitt i 2020, ble ikke engang halvparten inkludert i innkjøpsordningen. Boka om Tix er ikke påmeldt ordningen; forlaget hadde ingen tro på at den kom til å bli innkjøpt. Mange sakprosabøker ser ikke engang dagens lys fordi forlagene ikke tør, fordi forfatterne ikke har råd».
