Ikkje berre sjeleleg, men også kroppsleg er biblioteka blitt viktige denne hausten. Særleg på dei britiske øyene har energiprisane kombinert med haust- og vinterkulda auka behovet for varmestover for folk, og biblioteka har mange stader peika seg ut til dette. Så frå å ha vore eit dilemma for den seriøse kultur- og kunnskapsinstitusjonen har dette blitt «eit bein å stå på», om ikkje redninga, for mange nedleggings- og nedskjeringstruga bibliotek.
Også rikspressa der borte har skrive om dette, no sist The Guardian i sjølve leiarartikkelen søndag: «The cost of living crisis has cast new light on their role as places not only to read and learn, but to keep warm. They cannot be allowed to dwindle».
Det var behov for dette også før i tida, men praksisen varierte nok. Ifølgje det bibliotekhistoriske verket «The Library», som vi omtalte i august, spurde seg presidenten for ALA, den US-amerikanske bibliotekforeininga, i 1894 om dei som kom til biblioteket for å lese aviser nokon gong las noko anna: «Are they not, for the most part, a vagrant and mal-odourous class, whose presence in the reading room repels many who would receive more benefit from it?».
Heilt enkelt var det heller ikkje for seksti år sidan i Oslo; også då var kroppslukt eit tema. Bok og bibliotek nr. 4, 1962 siterer sjefsbibliotekar Henrik Hjartøy i Deichmans årsberetning 1961: