40-års jubileumsutgåva til Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 3-4, 2024) kjem med sjeldan kritikk av Nasjonalbiblioteket vårt. Kort oppsummert: Trass i hyppige påstandar om at den verdsberømte digitaliserte tenesta deira er altomfattande når det gjeld bøker, er dette positivt feil. Til dømes er berre 26% av bøkene utgitte mellom 1814 og 1905 digitaliserte der.
Den elleve sider lange artikkelen Den digitale litteraturarven og myten om «alt» er skriven av Frode Lerum Boasson, Anders Skare Malvik og Knut Ove Eliassen, høvesvis førsteamanuensis og professorar i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU. Dei blei medvitne om dei store manglane under arbeidet med eit tekstkorpus for å kunne drive digital forsking på norsk 1800-tal.
For dei som ikkje har fri tilgang til NNT siterer eg eitt av fleire oppsiktsvekkjande avsnitt:
“Målt opp mot registrene representerer titlene i Nettbiblioteket Bøker ca. 26 % av «alle» registrerte titler i Alma / Oria, mens samlingen rommer ca. 53 % av titlene i Norbok. Siden Nettbiblioteket Bøker inneholder en hel del materiale som burde vært registrert i Norbok, men altså ikke er det, synliggjør sammenligningen at Norbok-registeret for perioden er ufullstendig, og samtidig at digitaliseringen av «norske bøker» er langt fra komplett. Det er dermed vanskelig å fastslå hvor mye av «alt» norsk materiale fra perioden som egentlig er digitalisert. Det vi imidlertid kan si med sikkerhet, er at 13 446 titler utgitt mellom 1814 og 1905 som er registrert i Norbok, ikke er representerte i den digitale boksamlingen. Legger vi også til at det ikke finnes absolutte data for hvor stort samsvar det er mellom de registrerte utgivelsene i Norbok og den faktiske utgivelseshistorikken i perioden (det kan ha blitt utgitt bøker på 1800-tallet som ikke har blitt registrert), blir det klart at vi i realiteten umulig kan fastslå den digitale samlingens representativitet”.
Forfattarane vedgår at “Institusjonell hybris kan være en ressurs …”, men funna deira samsvarer dårleg …
… med optimistiske fråsegner frå tidlegare og noverande NB-sjef heilt frå starten i 2006 til i dag. Ordet hybris passar også bra med mykje av det underteikna har kritisert NB for på denne bloggen i løpet av like mange år.
At det er manglar på nb.no veit alle som har brukt tenesta i noko omfang, men har vi fått med oss kor alvorleg dette kan vere?
Boasson & co skriv: “Den digitale «litteraturarven» synliggjør slik en form for kulturell selvproduksjon i et historisk øyeblikk da nye teknologier for lagring, prosessering, overføring og konsumering av informasjon omstrukturerer bokens, bibliotekets og lesingens kunnskapsregime. I møte med denne omstruktureringen er det ikke først og fremst spørsmålet om kompletthet som er den største utfordringen, men spørsmålet om hvordan vi skal unngå at digitaliseringen produserer et nytt kunnskapsregime hvor gamle materielle, institusjonelle og bibliografiske forutsetninger går i glemmeboken” (mi utheving).
Eg har akkurat levert eit manus til eit lokalhistorisk tidsskrift om striden mellom jernverksleiinga og bøndene rundt Moss som på 17-1800-talet var pålagde å levere store mengder av trekol til smelteomnane. Eg brukte den digitale NB-samlinga aktivt og med verkeleg stort utbytte. Men eg fann likevel éi viktig bok på det lokale biblioteket som ifølgje Oria finst ved NB, men likevel ikkje i Nettbiblioteket til NB. Og etter å ha lese Boasson & co i NNT sitt siste nummer, spør eg meg kor mykje eg kan ha gått glipp av.
PS: Eg har tidlegare vist til kor skjør heile ordninga er. Vi står kanskje framfor ei anna regjering neste år, med Frp-statsminister eller i alle fall stor Frp-innvirking. Kva om denne kjem til at millionane til digitalisering og formidling ikkje er god pengebruk? Alt i fjor, under noverande AP/SP-regime, fekk NB kutt som kunne ha nesten halvert tilgangen til den digitale samlinga.
Biblioteket tar saka #librarycase 