Sett i eit eller anna svensk köpsentrum for mange år sidan
Bendik Vold skriv i Klassekampen 16.2. om pocketboka under tittelen «Den norske «billigboka» er en bløff. Myk perm, stiv pris». Han avsluttar slik:
» … strømmetjenestene [tar] stadig nye jafs av markedet. I fjor lyttet nordmenn til 12,4 millioner lydbøker; antallet solgte papirbøker var nesten fire millioner lavere. Selvsagt handler det om prisnivå – til prisen av én pocket kan man nå plukke fritt fra en nærmest ubegrenset lydbok-buffé.
«Jeg tror pocketbøkene kan være med på å bremse overgangen til lydformatet», sa den svenske forlagsveteranen Per I. Gedin til Klassekampen onsdag. Ja, kanskje – i Gedins hjemland, der billigbøkene fortsatt er billige. Men i Norge er det trolig for seint. Her har forlagene med viten og vilje tatt kverken på et format som kunne ha reddet befolkningens leseevne».
Men ifølgje Bok365.no i går er det betring i sikte for dei sistnemnde. Under mellomtittelen «Betydelig inntekt for norske forfattere» kjem dei fram til «rundt regnet 80 millioner kroner til utbetaling for norske forfattere».
Ein skikkeleg luring, ho her, det er lett å sjå. Foto: Arbeiderpartiet (CC BY-ND 2.0)
Her handlar det faktisk ikkje om «inhabilitet i utnevnelsen av venner til maktposisjoner i kulturlivet». Bård Nylund, Tina Stiegler og Renate Larsen har fått kvart sitt «bein» takk vere den tidlegare kulturministeren, men ingen av dei i biblioteksektoren. For her har vi ei heilt anna sak, men som burde interessert fleire gravande medium enn denne skærve bloggen:
Då Anette Trettebergstuen la fram forslaget til den nye boklova i august 2022 var ho og departementet skråsikre på å ville innføre leveringsplikt av lydbøker til folkebiblioteka. Men i mars 2023, då berre eit halvt år hadde gått, og utan noka offentlegheit om det, hadde ho snudd tvert om.
Det mystiske er ikkje at den kommersielle bokbransjen har gode lobbyistar, men kvifor ho faktisk var på biblioteket si side i utgangspunktet, altså i forslaget?? For i god tid hadde utgreiarane hatt «bred dialog med bokbransjen. I perioden november 2021 til mars 2022 gjennomførte departementet i overkant av 50 møter med organisasjoner og aktører i bransjen«.
I eit blogginnlegg 16. mai i fjor leverte eg fem teoriar om korleis dette kan ha skjedd.
Sjå også denne tidslinja som viser korleis vi forsøkte å ta tak i boklovsaka under vegs:
Ei kjapp lesing av (nokre av) dei 40 høyringssvara som blei publiserte hos Kulturdepartementet i dag, fortel at skiljet mellom børs og katedral er større enn nokon gong. På bibliotek- og formidlarsida er det stor uro over dei elektroniske lydbøkene, mens forlaga og forfattarane er godt nøgde med alle delar av denne lovprosessen og treng ikkje nemne lydbok i bibliotek med eitt ord.
Eg vil framheve Biblioteksentralen sitt grundige svar. Dei oppsummmerer blant anna slik:
«Stridens kjerne er at rettighetshaverne motsetter seg bibliotekenes adgang til å kjøpe inn og låne ut digitale utgaver av verket/boka uten å innhente samtykke fra forfattere og forlag. Dette var forståelig for noen år siden, da kopisperrer, utlånsmodeller og bibliotekvederlag ikke var like avklart, men nå virker motstanden uforståelig.
Den virker også styrt av en ubegrunnet redsel for at markedet for særlig lydbøker skulle ødelegges nært totalt av bibliotekenes utlån, selv om det ikke fins tall som vi har sett som underbygger en slik påstand. Tvert imot har strømmetjenestene økt sin vekst etter at bibliotekene startet opp med digitale lydbøker (uten at det med sikkerhet fins en sammenheng her)».
Norsk Bibliotekforening har på si side levert ei eiga opphavsrettsleg utgreiing og er meir kortfatta i høyringssvaret. Dei avrundar slik: » … det er særs viktig at retten til digitalt utlån frå bibliotek blir presisert så snøgt som råd. Status per i dag er at forlaga ikkje tilbyr bokgruppe 8.9, dvs. e-versjonen av bokgruppe 2, til folkebiblioteka. Det trengst eit regelverk som ikkje hindrar biblioteka i å oppfylle oppdraget sitt».
Ikkje minst bibliotekfolk har forsøkt å avdramatisere Berhard Ellefsens utspel om «Lydboka … en kulturell katastrofe» i Morgenbladet nyleg, men det har ført til meir snakking forbi kvarandre enn fruktbar debatt. BE må derfor minne om hovudpoenget sitt i avisa i dag: «… lesing av bokstaver på en bokside er en uerstattelig betingelse for verden slik vi kjenner den».
Dette hadde fortent ei nasjonal, tverrfagleg oppfølging, men i staden får vi, så langt, berre nye, sprikande debatt-trådar. Men som også kan ha godt av ein omgang i debattkverna:
Bibliotekforskar Terje Colbjørnsen meiner å trumfe Ellefsen med statistikk frå Leserundersøkelsen, men får til svar i dag at denne er «basert på selvrapportering, altså at man spør et menneske på telefon om hvor mye hen leser. Et eksempel på Leserundersøkelsens upålitelighet: Den viser så å si ingen endring i lydbokkonsum mellom 2013 og 2021″.
Dei tre i Deichmanleiinga viser til utlånsauken av p-bøker der i huset, men BE repliserer: «Ser vi utover Oslos kommunegrenser, har utlånet av bøker i norske bibliotek hatt en tilsvarende negativ utvikling som boksalget. I 2012 ble det lånt ut 3,4 bøker per innbygger i Norge, i 2022 var det 2,15. Dette er også et enormt fall! * »
* I Morgenbladet 10. november har NB-avdelingsdirektør Tinnesand eit innlegg med stikktittelen «Tallene som Bernhard Ellefsen bruker, er ikke sammenlignbare». For det har vore endringar i det statistiske grunnlaget. Han korrigerer Ellefsen sitt utlånstal frå 2,15 til 2,21 pluss 0,17 for e-bøker. Altså formidable 2,38 …
Klassekampens hovudoppslag på kultur i dag handlar om dette som kjem godt fram i stikktittelen: «Det er uproblematisk å åpne for utlån av digitale lydbøker, mener Bibliotekforeningen. Forleggerforeningen er uenig». Litt meir i detalj:
«På oppdrag fra Forleggerforeningen har jussprofessor Ole-Andreas Rognstad utredet en ordning med leveringsplikt for lydbøker til bibliotekene. Han konkluderte med at det er «tvilsomt» om en slik regel kan innføres uten å komme i konflikt med lovgivningen i EU og EØS» (sjå side 47 ff her).
Mens advokat Vebjørn Søndersrød, engasjert av NBF, «mener det ikke er noe i veien for at bokloven også kan omfatte en leveringsplikt for lydbøker. … det koker ned til kompensasjonen som blir gitt til forfatterne..». Det siste går også fram på NBF si heimeside i dag (sjå Søndersrød sitt notat).
NBF-leiar Vidar Lund oppsummerer i Klassekampen: «– Derfor er det ekstra viktig at regjeringen nå blir informert om at leveringsplikta kan innføres uten å være i strid med lovgivningen».
Det har til no (1. november, dvs. ein månad før fristen går ut) berre kome inn tre, svært tynne, høyringssvar til utkastet til forskrift, der biblioteka altså glimrar med sitt fråver.
PS: På Bok365 i dag er også biblioteka i fokus. Også her er Vidar Lund intervjua. Lydbøkene er nemnde, men innkjøpsordninga og litteraturutvalet i folkebiblioteka er utgangspunktet.
Bernhard Ellefsen brukte i Morgenbladet 29. september ei dobbeltside på lydbøkene: “Å hevde at lydboklytting er det samme som lesing, tilslører en kulturell katastrofe”. Han viser til at salet av fysiske bøker er redusert frå 19 til 11 millionar det siste ti-året. Mens det samtidig er 10,7 millionar årlege strøymingar av lydbøker. Retorisk spør han: – “Åtte millioner ut, nesten elleve inn – pjuh! Da er vel tapet mer enn kompensert for og alt såre vel?”
Ellefsen polemiserer godt mot Storytel og kjeldene deira sine konklusjonar, blant anna: «Høre bok eller lese bok? For hjernen din spiller det ingen rolle!». Og han peikar på den store vridinga mot underhaldning og særleg krim som lydbokstrøyminga står for. Og på at bruken av strøyming er så lite «forpliktande», samanlikna med kjøp av bøker: “Der et stort flertall hører ferdig de bestselgende krimbøkene de begynner på, er det et nesten like stort flertall som hopper av nobelprisvinner Olga Tokarczuks roman Løperne”.
Oppsummert frå Bernhard E.: “Der gode bøker, i større grad enn gode filmer, god musikk eller god billedkunst, i lang tid har hatt reelle muligheter til å nå et ganske (og noen ganger veldig) bredt publikum, er den sjansen nå betraktelig mye mindre. Når vi vet hvilken kulturell betydning boken som medium og litteraturen som kunstform har hatt de siste århundrene, er det en dramatisk erkjennelse”.
Gløym at Ellefsen i bibliotekmiljøet er den aller største og styggaste kasseringsmoralisten, og les denne saka hans i MB.
Hovudsaka på kultursidene i Klassekampen 23. juni var: «Ønsker mer lyttbar sakprosa». Som aktiv lydbokbrukar gjennom mange år, var det godt å lese at NFFO-leiar Arne Vestbø slår eit slag for meir sakprosa på dette mediet. Eit presist og godt slag mot forleggjarane var det også. Dei gjer det for enkelt for seg med den sterke dominansen av krim og seriebøker. Annan skjønnlitteratur blir gjerrig utposjonert, så det ikkje skal sjå for ille ut. Og i strøymetenestene sine «sakprosahyller» fyller kjendisbiografiane godt opp.
>> Dette trykte avisa som lesarinnlegg 10. juli. Så høyrer vi kanskje noko frå forlag og/eller forfattarar, til skilnad frå førre gongen eg tok det opp?
Vi veit at lydboka rekrutterer nye «lesarar» og at ho dekker behov der papirboka kjem til kort. Og det kjem ut viktig og velskriven populærvitskapeleg litteratur som hadde trengt det løftet lydboka kunne gi han. Berre eit lite utval av denne litteraturen kjem altså som lydbok, men skal forlaga ha håp om verkeleg å nå sakprosa-interesserte med lydboka, må blant anna noko heilt konkret på plass, nemleg fot- og sluttnotar og litteraturlister. På éin eller annan måte.
Ta eit par døme på norsk sakprosa eg har lytta til i det siste, …
«- Hva skjedde med det opprinnelige forslaget om leveringsplikt på digitale lydbøker til bibliotekene?» Slik opnar åtte storbybiblioteksjefar eit lesarinnlegg i Aftenposten 14. mai. Dei argumenterer godt og konsist for reversering av forslaget, men utan å gå nærmare inn på spørsmålet sitt om korleis ei slik heilomvending var muleg, i ein politisk prosess på toppnivå i eit demokrati.
I høyringsnotatet verka kulturminister Trettebergstuen skråsikker på å ville innføre «en leveringsplikt til folkebibliotekene. Slik vil lånere over hele landet få tilsvarende godt utvalg i lydbøker som de er vant til på papir«. Det kunne ho vere, tenkte vel mange, for utgreiarane hadde jo hatt «bred dialog med bokbransjen. I perioden november 2021 til mars 2022 gjennomførte departementet i overkant av 50 møter med organisasjoner og aktører i bransjen«.
Snuopperasjonen er ikkje berre mystisk. Han er så dramatisk for biblioteka, om lova blir som forslaget no står, at vi må snakke om eit paradigmeskifte: Kva skjedde då folkebiblioteka rykkja ned til andre divisjon for nasjonale kultur- og kunnskapsformidlarar? Etter dette vil det vere politisk og juridisk aksept for at medievalet i biblioteka blir styrt av eksterne, av forlag og distributørar.
Denne hendinga bør dokumenterast så godt som råd og få sentral plass ikkje berre i bibliotek- og kulturpolitikkhistoria, men i historia om sentralforvalting og politikkutforming generelt.
Med min beste fantasi forsøker eg meg på nokre forklaringar, men det er umuleg å ikkje bli konspiratorisk:
I dei meir enn 50 møta m.m. tok representantane for bokbransjen (den kommersielle og kunstnarlege) lett på eller unngikk bibliotekas behov , då dei var trygge på at eit forslag om leveringsplikt aldri ville kome lenger enn til å bli nemnt i ei bisetning i høyringsnotatet (og eigentleg har dei jo ikkje sans for bibliotek).
Ein viss kulturminister «tok ein spansk ein»; ho hadde eit akutt velferdkulturpolitisk og anti-kommersialistisk markeringsbehov som ho trumfa gjennom i høyringsnotatet.
Ein viss nasjonalbibliotekar leia utgreiingane. Han sa til Bok og bibliotek ved oppstarten: «At det er eg som nasjonalbibliotekar som har fått i oppgåve å leie dette arbeidet, er eit signal frå regjeringa». Dette kan ha vore berre hans eiga optimistiske tolking, men etter dette kunne han ikkje levere frå seg noko utan leveringsplikt til biblioteka.
Ein kombinasjon av punkta 1 til 3.
Høyringsnotatet var utforma av den diplomatiske og konfliktsky ChatGTP.
PS: Ein god del offentlege utgreiingar, typisk NOUar med meir eller mindre brei fagleg, byråkratisk, forskingsrepresentasjon osv, får likevel ikkje gjennomslag når politikarane skal seie sitt. Men dette var ikkje ein NOU, men ei «intern arbeidsgruppe» med nasjonalbibliotekaren som «formelt en del av departementet i denne perioden …. Arbeidet med boklov skjer på denne måten i regi av departementet».
Internet Archive innbyr 20. april til seminar om dette. IA-grunnleggjar Brewster Kahle skal snakke med forfattar og jussprofessor Jessica Litman om «opphavsrettslover som er utforma av advokatar og lobbyistane deira» – gir dei «verkeleg … meining for dei aller fleste av oss? Bør kvar samhandling mellom vanlege forbrukarar og opphavrettsleg verna verk vere avgrensa gjennom lovgiving? Er det praktisk muleg å handheve slike lover, eller å vente at forbrukarane skal følgje dei? Kva for verknadar har slike lover på informasjonsutvekslinga i eit fritt samfunn?»
Boka til Litman, Digital Copyright, ligg sjølvsagt fritt tilgjengeleg på nettet.
Her heime såg vi nyleg korleis forlagslobbyen effektivt jaga den sosialdemokratiske kulturministeren Trettebergstuen vekk frå lovnaden i august om at «det innføres en leveringsplikt til folkebibliotekene», til det diametralt motsette: «I lys av innspillene som har kommet inn i høringsrunden, opprettholder departementet ikke forslaget om å omfatte bibliotekene i leveringsplikten i lovforslaget § 7».
Forgjengaren hennar, Trine Skei Grande (V), var i si tid like skråsikker på at lydbokutfordringane til biblioteka kunne løysast politisk. Ho er vel grundig ute av politikken no, men vi ventar sjølvsagt at det ofte svært fridomselskande partiet hennar tar saka fatt i stortingsdebatten om boklova.
Underteikna har eit par år no hatt forventingar, og spreidd desse vidare her på bloggen, til eit innkjøpssamarbeid som eg trudde skulle sikre betre vilkår for e-innhald til biblioteka. Digin var prosjektnamnet, mens no heiter det Bibliotek24. Og lanseringa skjer i morgon, 12. april.
Eg siterte til dømes i september 2021 frå ei undersøking Digin gjennomførte:
«Omtrent hvert femte bibliotek oppga at de ikke tilbyr digitale innholdstjenester. Over halvparten av disse oppga tid og økonomi som hovedgrunner til dette. 5 prosent av de besvarende bibliotek mente lånernes behov ble dekket med den fysiske samlingen og gjennom BookBites/Allbok».
Eg trudde i min naivitet at mykje av vitsen var at dei nemnde, i stor grad leverandørstyrte e-bok og lydboktenestene skulle erstattast med noko nytt og betre.
Lydbøker i bilen på ferie!, heiter det i ei oppsummering frå eit innspel-seminar for bibliotektilsette no i januar. Men, altså …
Dei skriv at dei vel «å fokusere på en modell for Bibliotek24 som i størst mulig grad skal sikre en trygg overgang fra prosjekt til drift, fremfor å gripe over alt annet som med fordel kunne vært samlet i et nasjonalt konsortium. Dette kan endres underveis i prosjektet, dersom forutsetningene for overgangen fra prosjekt til drift endres». Så eg må berre be om orsaking for å ha spreidd eit grunnlaust håp om at biblioteka sjølve, ikkje forlaga, skal avgjere kva dei skal låne ut.
PS 1: No skal det seiast at kulturministeren konsekvent har valt forlagas side og ikkje gjort det lettara verken for det enkelte biblioteket eller for innkjøpssamarbeid som Bibliotek24. Eller for brukarane.
PS2: Det e-innhaldet Bibliotek24 faktisk vil formidle, er viktig nok.
Ellefsen sine debattinnlegg mot kassering er velkjende. Som her i Bergen i 2016.
Debattinnlegg og aviskommentarar strøymer på om forslaget til ny boklov. Der biblioteket, ifølgje ministeren i august, skulle innkassere ein klar lydbok-siger, men der alt gjekk tapt på vegen frå høyringsnotatet til ferdig lovutkast (sjå §7). Biblioteka får heller ikkje gjennomslag i den pågåande debatten; såvidt vi kan sjå er det berre Nettavisen og Samtiden som har brukt NTB-pressemeldinga der NBF er sitert, men utan å konfrontere dei ansvarlege med NBF sin skarpe kritikk, der dei påpeikar at regjeringa no « … let det vera opp til forlaga kva bøker biblioteka skal låne ut».
Ein som heller ikkje bryr seg konkret med lydboka og biblioteket, men som set ting i ein større samanheng, er Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. Overskrifta er «Bokloven er vakker, men er den også allerede utdatert?», og han avsluttar slik:
«Det bokbransjen trenger mer enn fastpris, er jo kunder. Lesere. Bokloven er vakker* fordi den minner oss om en tid da leserne var så mange flere. Men hverken avanseregulering eller leveringsplikt på digitale lydbøker vil ta oss tilbake dit. Til det trengs helt andre kultur- og utdanningspolitiske tiltak. Hvis noen, den gangen boklov først kom på tale, hadde fortalt meg at nettbrett i skolen og dårlige skolebibliotek skulle utgjøre en langt større trussel mot lesingen i Norge enn en deregulert bokbransje, hadde jeg ledd høyt av dem».
* At boklova er vakker skal vere kulturminister Trettebergstuen sitt uttrykk under lanseringa.
For eit år sidan her på bloggen kunne vi sitere nasjonale kulturtoppar i fleng om kor bra den komande boklova ville bli for biblioteka, til dømes: «Den nye boklova vil styrke biblioteka… », sa statsekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann i Kulturdepartementet, og sjefen hans, minister Trettebergstuen, var opptatt av «politiske virkemidler som sørger for et mangfold av litteratur ut på markedet og ikke minst inn i bibliotekene der folk bor».
Men konkrete var dei ikkje. Og slett ikkje om forslaget om leveringsplikt til bibliotek. Så underteikna er ikkje overraska over lovforslaget som kom i dag. Der heiter det blant anna (lei for ein slik kort kortversjon, men det kjem nok meir seinare):
«I lys av innspillene som har kommet inn i høringsrunden, opprettholder departementet ikke forslaget om å omfatte bibliotekene i leveringsplikten i lovforslaget § 7».
PS kl. 13.58: Norsk Bibliotekforening er på banen med ein skarp analyse.
Det går nokre år mellom kvar bibliotekdemonstrasjon ved Stortinget. Her frå NBF sin aksjon for å bevare bokbussane på statsbudsjettet i 1989. Det er vel på tide igjen.
Ikkje berre for biblioteka og det motarbeidde, beskjedne utlånet, men for alle dei andre aktørane i den norske bokbransjen. I førre veke hadde Stavanger Aftenblad ei dobbeltside om lydboka med overskrifta, eit sitat av forfattar Tore Renberg: – Dette er den største omveltningen siden boktrykkerkunsten. Renberg held fram slik: « … og det er den mest kritiske. Det er fryktelig paradoksalt, siden det leses mer bøker nå enn noen gang i historien».
Framleis Renberg: «.. bokforlagenes inntekter [øker ikke] i takt med lyttingen. … Vi har valset inn i en Spotify-situasjon med åpne øyne. Det er egentlig ikke nok penger i bunn til å lønne alle. Det er den store tragedien, sier Renberg».
Og vidare i artikkelen: «Den månedlige prisen på en strømmetjeneste må opp. Det er kun det som kan skaffe inntekter. Forlagene og strømmetjenestene kan ikke tømme sin kasse for å selge noe som ikke er bærekraftig».
Med Google, og no «kunstig intelligens», er kunnskapsbiblioteket ein skugge av seg sjølv. Musikkbiblioteket er blitt praktisk talt musealt. Og med lydbokutviklinga blir også det litterære biblioteket ein parentes for andre enn dei spesielt interesserte.
Før i verda hadde vi styresmakter som sikra eit levande kulturliv. Har vi det framover?
PS: Dette blogginnlegget har vi kategorisert under Bibliotekframtida, saman med 61 andre.
Apple har no innbydd forlag til ein «ny» metode for produksjon av lydbøker. Av titlar som tilfeldigvis alt finst i Apple sin e-bokhandel, og førebels berre på engelsk.
Det nye er den bedriftøkonomiske løysinga, mens teknikken, talesyntese, er velkjend. Lenge har jo dei fleste operativsystema hatt talesyntese for alt frå mobil- til PC/Mac. Men kvaliteten er sjølvsagt blitt betre etter kvart, blant anna i Apple sin «bokhandel» (høyr smakebitar bak Apple-lenka ovanfor).
Ein viktig skilnad blir at forlag truleg vil ta seg råd til å lage lydbøker av fleire titlar enn i dag. Og i små språkområde som det norske, fleire sjangrar enn bestseljarar og krim.
Det blir også ein skilnad for skodespelarar som i dag har levebrød eller viktige ekstrainntekter frå innlesing av lydbøker…
Kva med Noreg? Underteikna gjorde alt for tolv år sidan ein reportasje på NLB om den alt då avanserte norske talesyntesen Brage, som var øyremerkt for studielitteratur for blinde og svaksynte. I dag har NLB fornya seg med syntesane Clara (bokmål og austnorsk tonefall og Hulda (nynorsk og vestnorsk tonefall).
Og i dag gjeld tilbodet ein del fleire brukarar enn synshemma, men dei juridiske og politiske avgrensingane og avtalar med opphavsrettsorganisasjonane opnar ikkje for eit større allment lydboktilbod. Likevel kan ein håpe utviklinga på det såkalla AI-området kombinert med open kjeldekode gjer at bibliotek eller bibliotekkonsortium kan produsere eigne lydbøker frå digitale tekstar. Til dømes starte med titlar som har falle i det fri etter opphavarens død + 70 år eller dokument frå det offentlege eller titlar som er sette fri av opphavaren.
PS: Mykje tyder på at forlaga i dag vel å spare pengar på å ikkje ta med fotnotar, litteraturlister osv. i lydbøkene. Jamfør til dømes den viktige sakprosaboka til Ulrik Eriksen, «Et land på fire hjul», der dei 39 sidene med sluttnotar ikkje er med. Og heller ikkje litteraturlista på fem sider. Vil forlaga bry seg om å produsere meir fullverdige sakprosatitlar når innlesinga blir billegare?
Hovudsaka på kultursidene i Klassekampen 23. juni var: 
Biblioteket tar saka #librarycase 