Ifølgje eit kjent bibliotekjungelordtak skal også falske nyheiter og tabbar formidlast korrekt og, om muleg, opplysande. Derfor:
Det aktuelle dømet mitt blei utløyst av at Amanda Gorman las dikt under presidentinnsettinga til Biden i januar 2021 *1. Dette blei ei hovudsak på kultursidene i Klassekampen 25.1.: Bør diktlesing bli fast praksis på det norske Stortinget? Blant anna lyrikaren Henning Bergsvåg blei intervjua: «I den grad poesien har vært i Stortinget, har det vært til spott og spe, som da Arild Nyquists dikt ble lest med tullestemme i 1972, for å vise det uforklarlige og nytteløse ved poesien».
Særleg i høve til statsbudsjettet, meinte nokre på Løvebakken. Den nye innkjøpsordninga sikra auka inntekter til forfattarane og ny skjønnlitteratur til biblioteka, men til ein årleg kostnad på fire skattemillionar (1971). Då hadde olja i Nordsjøen berre så vidt pipla fram, og Oljefondet drygde i endå tjue år.
Men til opplesinga: Det finst faktisk ikkje spor etter at noko som helst dikt av Arild Nyquist har blitt lese opp frå Stortingets talarstol. Men diktet «Nå er det jul igjen», frå samlinga med same namn, blei referert til, og forfattaren blei grundig harselert med, særleg inspirert av VG og bokmeldar Bjørg Jønsson, som hadde fillerista han på førstesida: «Vekk med skrotet!».
Likevel fann eg at i nyare tid hadde minst tre andre røynde litteraturfolk påstått at julediktopplesinga fann stad: Jan Inge Reilstad i Morgenbladet 23.12.2005, Karin Haugen i Klassekampen 17.10.2009 og Ottar Fyllingsnes i Dag og Tid 28.05.2010. Og på ei Facebookgruppe med 39 tusen (!) følgjarar, «Poesiringen» (17.12.2019). Nærmare folkeeige kjem vi vel ikkje på skjønnlitteraturfeltet?
Men i 2021 skjedde det meir, no på debattsidene i Klassekampen: Først var det litteraturvitar Kristoffer Jul-Larsen som slog fast ikkje-opplesinga av julediktet i eit lesarinnlegg 30.1., og han hadde sikra seg solid støtte: «I «Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010» viser Eirik Vassenden at det ikke finnes spor av noen latterliggjørende Nyquist-lesing i stortingsreferatene. Historien ser ut til å skrive seg fra Einar Øklands etterord til «Nå er det jul igjen! og andre dikt» fra 1972. Der skriver Økland: «Vi kan tenkje oss ein stortingsmann sitere ‘Nå er det jul igjen’ i Stortinget og deretter spørje KUD-ministeren kva som blir gjort for å hindre at slikt gjentar seg»». Altså: «Dessverre er denne gode historien ikke sann».
Faktiske opplesingar
Likevel var ikkje gravearbeidet fullført enno: I eit lesarinnlegg 13. februar stadfesta også lyrikar Thor Sørheim fråveret av opplesing, men lista samtidig opp …