Archive for ‘Det uavhengige biblioteket’

september 22, 2022

Bibliotekarane vs. Bøygen

Bøygen ifølgje Erik Werenskiold. Utsnitt. Kjelde: Nasjonalmuseet.

Ifølgje Biblioteksbladet har eit samarbeidsprosjekt mellom bibliotekforskarar ved to svenske universitet kome med ein rapport med den noko oppsiktsvekkjande tittelen «Det känns som att jag bara sitter och väntar på att det ska explodera” og med undertitelen «- politisk påverkan på de kommunala folkbibliotekens verksamhet i sex sydsvenska regioner».

Vi har blogga ein god del om det det handlar om, der kommunenamnet Sölvesborg ofte går igjen, ein kommune kjend for å bli styrt av ytre-høgrepartiet som nyleg blei nest størst i riksdagsvalet. Biblioteket er heilt sentralt for partiet, men på ein måte som bibliotekmiljøet ikkje set stor pris på.

Biblioteksbladet intervjuar professor Joacim Hansson ved Linnéuniversitetet i Växjö, som oppsummerer: «I vårt material så namnger och partiplacerar bibliotekscheferna moderater och sverigedemokrater och ännu längre ut på högerkanten. Det är där det ställs till problem. De konflikter som uppstår, till exempel i programverksamheter, kring mångspråk och mångfald, där har vi flera exempel på att bibliotek anpassar sig genom att dra tillbaka programpunkter. De undviker konflikterna på så sätt».

Henrik Ibsens og folketruas Bøygen er altså ikkje død. 

august 10, 2022

6. august: Til minne om tidenes (?) falskaste fakta

Information Clearinghouse la ut ein tekst av John Pilger 6. august 2022: Another Hiroshima is Coming — Unless We Stop It Now. Her ser han altså framover, i lys av den pågåande krigen i Europa og nummeret-før-krigen om Taiwan. Men no attende til 1940-talet, her er kortversjonen av løgnene frå Washington og i pressa:

  • «Alle» sa: USA måtte utslette Hiroshima med atombomba for å få Japan til å overgi seg. Dette var feil. Washington sjølv vedgjekk i 1946 at Japan alt lenge hadde ønska fred. Bomba skulle brukast. USAs flyvåpen måtte berre ikkje bombe så tett at A-bomben ikkje fekk vist «potensialet sitt». Det viktigaste var å «vise seg» for Sovjet.
  • «Ingen radioaktivitet i runinane» skreiv NYT ein månad etter bomben. Den einaste journalisten som faktisk drog dit, australiaren Wilfred Burchett, blei seinare håna og skulda for løgn etter å ha skrive som det var.
  • På 1950-talet då USA testa nye A-bomber i Stillehavet fekk verda først langt seinare kunnskap om dei dramatiske følgjene for folk og natur på øyane. Og at noko av formålet faktisk var å teste kva menneske kunne tole av stråling.

Pilger har laga dokumentarar om alt dette. Og i 2016 ein film om Kinakrigen, som han meiner vil kome (du kan sjå han på Netflix i dag). Biblioteket vil nok ikkje få rett til å vise filmen, og Pilger er minst like vanskeleg å innby til ein debattkveld på eit norsk bibliotek, men det finst andre i Noreg som kan innleie og debattere eksistensielle utanrikspolitiske emne. Til dømes finst ICAN Norge.

Med-bloggar Mikael Böök har skrive mykje om kvifor særleg bibliotekmiljøa bør engasjere seg mot atomvåpen og krig.

august 8, 2022

Farleg vind!

Harald Sverdrup, frå diktsamlinga «Farlig vind», 1969. Klikk og kikk

Biblioteket er i vinden! Men i USA, og i Sverige, handlar det mykje om motvind. Vi har fleire gongar skrive om det stadig meir oppsiktsvekkjande biblioteklandet USA (sjå tæggen «USA), der lokale, for så vidt demokratiske*, debattar om bibliotektilbodet no risikerer å øydeleggje heile institusjonen. Dei omfattande aktivitetane til Alt-right, det såkalla alternativhøgre, kan stadig oftare speglast i den lokale bibliotekpolitikken. Særleg har det toppa seg rundt LHBT+, abort og kreasjonisme versus evolusjon. Kva blir det neste og kor alvorleg kan det ende?

* For så vidt demokratisk, for i US-amerikanske kommunar har dei politisk valde bibliotekstyre med stor makt (med variasjonar). Mens vi i Noreg har ei biblioteklov som gir biblioteksjefen nærmast alle fullmakter.

Det mest dramatiske dei siste vekene må vere rapporten frå Jamestown i Michigan, der det har blitt fleirtal i ei avstemming for å «definansiere» biblioteket om ikkje LHBT+-bøker for unge vaksne blir fjerna. Det som vil skje, er at …

read more »
juli 1, 2022

Angsten for biblioteket

Plakat frå Read Banned Books-veka i 2019

Vi har skrive mykje om åtaka i USA på folke- og særleg skolebibliotek som berre gjer jobben sin, å spreie kultur og kunnskap og å ivre for debatt og meiningsmangfald. Åtaka kjem ikkje berre frå alt-right politikarar og kriminelle gjengar, men no også frå vanlege foreldre som blir uroa for ungane sine.

Ønskjer du meir innsyn i dette, kan du tinge nyheitsbrevet Intellectual Freedom News frå den nasjonale bibliotekforeninga, ALA. Her er toppen av lista under overskrifta Censorship. Og dette er «fangsten» frå berre dei siste fire dagane:

juni 30, 2022

Debattdebatten endeleg i gang?

I mars skreiv vi her på bloggen: Biblioteklova overmoden for analyse og avklaring, etter like før å ha spurt: Kva gjer vi med gråsonene rundt «debattbiblioteket»? Men i Bok og bibliotek nr. 2 kom det no heile åtte gode sider om temaet, og i dag også på nett: Det kompliserte redaktøransvaret. Også andre ting i tida tyder på at noko er på gang, sjølv om Nasjonalbiblioteket på spørsmål ikkje vil gjere meir enn før; å sitere lova og strategien, to svært overflatiske dokument.

På dei åtte sidene i bladet blir blant anna fleire biblioteksjefar intervjua om debattredaktørjobben, og det er mykje ein kunne trekke fram, men eitt viktig poeng er Stavangersjefen Anne Torill Stensberg si påminning: «For meg som har et stort apparat rundt meg, er dette greit, jeg er mer bekymra om du er i en bitte liten kommune og står alene og kjemper for uavhengigheten». 

Kim Tallerås frå OsloMet informerer om at dei på bibliotekarutdanninga har «utviklet noen nye emner for å forberede studentene på bibliotekets rolle i offentligheten. Ett av dem heter Bibliotek og demokrati, et annet er Kultur- og kunnskapspolitikk». Og mens andre er opne for å lage ein eigen redaktørplakat for bibliotek, seier han: …

read more »
mars 1, 2022

Biblioteklova overmoden for analyse og avklaring

Debattarenaen på biblioteket på Lillehammer

I det ferske Bok og bibliotek nr. 1/2022 (ny, fin utsjånad!) har professor Ragnar Audunson ved OsloMet overskrifta Om å holde tunga rett i munnen, som handlar om den krevjande oppgåva til folkebiblioteket som arrangør og demokratisk møteplass: «Vi trenger en prinsipiell diskusjon og avklaring av bibliotekenes rolle som offentlighetsarenaer og arenaer for offentlig debatt. Det viser en rekke situasjoner vi har vært oppe i de siste årene – nå sist Ulstein Rødts ønske om å ha et foredrag av Mímir Kristjánsson i det lokale biblioteket».

Dette er ein konklusjon nærmast identisk med vår her på bloggen for ei veke sidan: Kva gjer vi med gråsonene rundt «debattbiblioteket»? Med skilnaden at Audunson ikkje kunne ha fått med seg det heilt ferske dømet frå Lindesnes.

Men han bidrar med viktige poeng om Nasjonalbiblioteket eller andre vil forsøke å oppsummere dei åtte åra med tillegget i §1 og stake ut vegen fram. Han peikar på behovet for å analysere den enkelte situasjonen i tid og stad: Biblioteket må «analysere hvilke utfordringer man står overfor med hensyn til de ulike offentlighetsdimensjonene. Er lokalsamfunnsrommet svakt slikt at en mangler møteplasser og miljøer der innbyggerne kan engasjere seg og treffe hverandre? Er miljøet fragmentert i ulike miljøer og grupper som i liten grad kommuniserer med hverandre? Mangler man debattarenaer? Er utfordringene heller knyttet til tilgang til informasjon innbyggerne trenger i rollen som borgere?»

februar 25, 2022

Så blev det krig… vad säger bibliotekarien?

Ruinerna av det katolska universitetsbiblioteket i Louvain som tyska soldater brände ner natten mellan 25 och 26 augusti 1914. Foto: Wikipedia.

Biblioteket och bibliotekarierna hetsar inte till krig. Man kan kritisera bibliotekarierna , biblioteken, bibliotekariernas föreningar och deras internationella organisation IFLA för mycket, men på den här punkten är bibliotekarierna så mycket bättre än våra journalister och inte bara våra journalister utan också våra politiker.

av Mikael Böök

Säger bibliotekarien någonting speciellt och unikt när det blir krig? Är bibliotekarien kantänka annorlunda funtad än oss andra? Eller bor det en liten bibliotekarie i var och en av oss? Jägare och krigare är vi alla men är vi inte också samlare och vårdare?

I december 1936 reste den brittiske författaren Eric Arthur Blair, mer känd under psudonymen George Orwell, från sitt hemland till Spanien i avsikt att rekrytera sig som soldat på den republikanska sidan i det pågående inbördeskriget. På vägen gjorde han ett upphåll i Paris. Där dinerade han med den berömda upphovsmannen till romanen Kräftans vändkrets och novellen eller kortromanen Stilla dagar i Clichy. Mötet med författarkollegan Henry Miller gjorde ett starkt intryck på Orwell. Han återkom senare till det bland annat i sin uppsats om hur det vore att som profeten Jona leva inuti valfiskens buk (Inside the Whale). Detta var nämligen ungefär vad Henry Miller föreslog att George Orwell hellre skulle göra. Miller ansåg att Orwell var spritt språngande galen som tänkte ge sig ut i kriget. Och Orwell måste motvilligt ge honom rätt. «Fiskmagen är helt enkelt en livmoder som är tillräckligt stor för en vuxen. Där kryper du ihop i det mörka, mjuka och gosiga utrymmet, med tunnor av fostervatten mellan dig och verkligheten utanför. Här är det lätt att upprätthålla en attityd av total likgiltighet, oavsett vad som händer», funderade Orwell senare i sin ovannämnda essä. Orwell funderade också mycket på den vanliga människan som enligt hans åsikt var anständig («decent») och inte ville ställa till med krig. Men själv gav han sig som sagt ut i kriget.

Jag vill inte klandra Orwell för det. Tvärtom vill jag prisa honom för hans mod att gå på djupet med sina egna motsägelser.

Bibliotekarien är å sin sida, ja, redan å sitt yrkes vägnar, förutbestämd att motarbeta krig. Bibliotekarien är kort sagt en pacifist. Det här påståendet hade Erasmus (av Rotterdam) säkert hållit med om. Liksom även Tolstoj. Bibliotekarien behöver inte ens vara kristen som de två nyssnämnda …

read more »
Tags:
februar 21, 2022

Kva gjer vi med gråsonene rundt «debattbiblioteket»?

Gode bibliotekdebattar er viktige. Her frå Göteborgs stadsbibliotek hausten 2019

Det er åtte år sidan lovrevisjonen som gjorde folkebiblioteket til «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Det kom til nokre lokale konfliktar, men dei løyste seg på eit vis, slik at lova «fekk gått seg til». Trudde vi. Men for to år sidan fekk vi «SIAN-saka» i Oslo, no før jul «Ulstein bibliotek versus Mímir Kristjánsson», og her om dagen «small» det i Lindesnes, der ei lokal kristen foreining ikkje fekk halde møte fordi dei ikkje hadde «debatt med en nøytral ordstyrer», ifølgje blant anna Fædrelandsvennen 5. februar.

Problema i desse tre sakene var ikkje påtenkte verken i den optimistiske lova eller førebuingane, så det er ikkje rart at biblioteksjefar kan bli usikre. Kven veit kor mange liknande døme det har vore rundt i landet, og angsten for å trø feil er nok litt av grunnen til at talet på faktiske debattar framleis er lågt.

Men Nasjonalbiblioteket gjorde ikkje saka klarare då dei 17. februar på Bibliotekutvikling.no delte ein spørsmål-og-svar-runde frå Stortinget. Bakgrunnen er saka frå Lindesnes:

Spørjaren, KrF-aren Olaug Bollestad poengterer, heilt rett, at i lova er det «ingen krav om nøytralitet». I staden ser det ut til at biblioteket i Lindesnes har laga eigne retningslinjer, men med tillegg som ikkje har heimel i lova eller forarbeida. Og Bollestad ber om Trettebergstuen si tolking av lova på dette punktet.

Men ministeren svarer ikkje på dette, …

read more »
januar 9, 2022

«Woke» i bibliotekleiinga

Stockholmsidyll. Frå Ivar Lo-Johanssons park

På Nrk.no i dag: «En lærer på tåhev»: Ein lærar på ein austkantskole i Oslo skriv at ho «blir beskyldt for skjult rasisme når jeg snakker om lysere tider eller hvite løgner». Og vi hugser saka frå Kunsthøgskolen i Oslo. Dette var utdanningsvesenet, men kva med biblioteket?

Jo, vi hadde debatten rundt «Harry Potter-saka» og LHBT. Og vi har hatt konfliktar rundt SIAN eller ikkje i biblioteklokale. Men i går hadde Svenska Dagbladet (SvD) ei stor sak som viser at ved Stockholms stadsbibliotek har «ytringsangsten» festa seg heilt til topps i leiinga. Etter partipolitisk press. Så kva skjer når biblioteket på denne måten (endeleg!) kan bli sentralt i valkampane?

Saka i SvD er bak betalingsmuren, men finst på Pressreader. Truleg fortel ho så mykje om Noreg om få år, at også bibliotekmiljøet vårt bør lese og følgje med på denne debatten. Som nok også vil kome på Biblist over helga, etter at Jan Szczepanski la ut nokre «highlights» der.

Det er ei lang historie, men veldig kort fortalt handlar det om at ein som arbeider med heimesida til biblioteket ikkje fekk skrive om eit debattmøte der nokre skal ha blitt sterkt krenka. Og om at ord som «hijab, polis och muslim» blei sensurerte vekk i ein tekst om eit leselystprosjekt i ein drabantby. Han oppsummerer at leiinga har kome under politisk press:

read more »
desember 21, 2021

Looking for Needles in a Haystack – Libraries and the Assange Case (Part 3)

In this third part of our quest for the librarians´ support for Julian Assange and WikiLeaks Mikael Böök takes a look at what that support would mean in practice. In line with the distinction he made in part two between the man and the thing, he will here focus on the demand to preserve the WikiLeaks in the libraries, for the public and for posterity.

>> See part 1 and part 2.

By Mikael Böök, Isnäs, Finland

You should not just say it, you should do it too. This is how I perceive Michael Gorman`s remarks (see his comment on the previous two parts of this posting). And I fully agree! 

«The Wikileaks trove is present and should be preserved, just as every part of the human record, good bad or indifferent, should be preserved. How to do that?», Gorman asks. 

On my personal bookshelf I have a copy of Michael Gorman`s book Our Enduring Values, published back in the year 2000. I have also procured myself with the revised edition, from the year 2015. When I now re-read passages from these books, I cannot but agree with many of his «traditional» views. In particular, with the view that the «traditional» library must survive and will survive (like Gorman, I prefer to put the word «traditional» within quotation marks, because, like him, I don’t want to believe that the libraries will disappear and be replaced by something else).

Now, let’s do a rapid overview of the document collections at WikiLeaks.org.  

The sample of  items that are currently featuring on its front page gives a first impression. Here  is a listing with snippets from the press releases:

read more »
desember 16, 2021

Looking for Needles in a Haystack – Libraries and the Assange Case (part 2)

So it goes. Don’t let it happen to WikiLeaks! Ill: Ivan Simochkin (CC BY-SA 3.0)

By Mikael Böök, Isnäs, Finland

Part 1 of this blog post gathered many international readers three days ago, not least thanks to Kathleen de la Peña McCook and her sharing and comments

Evidently,  the librarians» resistance to discuss this matter is considerable, even among peers in the Facebook (which is not really in the public sphere, and not really private either).

To overcome this inhibition, it is probably wise to divide the matter in two by drawing a line between the person and the thing (admittedly, this is often quite difficult).

Therefore, please consider that Julian Assange is a man and that a man is strictly speaking not a thing, whereas the WikiLeaks is a thing, I mean a certain collection of documents that WikiLeaks has released and made public on its website WikiLeaks.org and/or via their co-publishers; newspapers or other public media.

Also, ponder that documents can be mismanaged, locked up in a secret place, or simply destroyed, but not mistreated and tortured (in the same sense as a living being can be).

Then ask yourself and your peers, the other librarians: what will happen with the huge document library that now exists and can be studied at WikiLeaks.org? For how long do we think that a website, such as WikiLeaks.org, will stay alive? Where will all those documents be preserved if, one day, …

read more »
desember 14, 2021

Debatt om norsk bistand = bibliotekmat!

Ein sjeldan gong vågar norske riksmedia å pirke borti så konsensusblytunge tema som bistands- eller utviklingssamarbeidet: I dag var NRK.no først ute med: «- Bistand virker ikke», ifølgje Jens Mjaugedal, Utanriks- departementet sin tidlegare toppsjef i Somalia. Så sleppte dei til riksrevisor Per-Kristian Foss: «– Det virker som de har problemer med å bli kvitt pengene». Nyslåtte statssekretærar står sjølvsagt fram på rad med dementiar av ulike kaliber, og i morgon tidleg kjem kommentatoriatet for fulle mugger. Men vi risikerer også at debatten koker bort i raudkålen til jul.

Men det er også opp til folkebiblioteka – debattbiblioteka! – å halde slike saker varme. For det aller første kan biblioteka lenke til riksrevisorens rapport, noko NRK ikkje gjer. Og konvertere pdf-en til e-pub og dele han på heimesida som e-bok. I tillegg har biblioteket relativt aktuelle debattbøker om slike ting, tenk berre på bøkene til Terje Tvedt med fleire. Blant anna på Idunn.no er det nok av tidsskriftartiklar som anten har open tilgang eller er opne på skjermar i biblioteket. Apropos Terje Tvedt, så fann vi kjapt artiklar der han blir kritisert (dette er tidsskrift fleire har på papir også):

Og kva kan ein ikkje få til av debattmøte med røynde bistandsarbeidarar frå lokalsamfunnet versus t.d. Mjaugedal, Tvedt eller andre. Politiske parti har også meiningar om dette, sjølv om dei fleste har slått seg til ro i konsensuskosekroken.

desember 13, 2021

Looking for Needles in a Haystack – Libraries and the Assange Case

Photo: Ivan Radic (CC BY 2.0)

>> See even part 2 and part 3.

By Mikael Böök, Isnäs, Finland

Presently, I am trying to find supporters of Assange and WikiLeaks among the librarians. I’m sure there are some. Indeed, there must be many! Think of it, librarians are educated and enlightened people, who support democracy and therefore promote access to information. Yet all those providers of access to information, the public librarians, are evidently keeping their sympathy for Julian Assange for themselves, deep in their hearts…  Because when one tries to dig up some evidence of their sympathy from the public sphere, it is like looking for the famous needle in the haystack!

By the way, what would the public sphere be without the librarians and their libraries? Certainly not a democratic one, anyway.  Sadly, however, one must also admit that the public sphere can be very undemocratic in spite of the existing libraries and librarians. 

I have to modify what I wrote above a little because sometimes one actually finds the needle (although the probability is as low as that of winning the Jackpot).  

Once upon a time the library associations of Norway did, in fact, make a common public statement. They said: 

«It is a fundamental principle of a democracy that the population should have insight into the decisions and decision-making processes that concern them. Open societies are an obstacle to corruption and abuse of power. WikiLeaks has contributed to increased transparency for the general public by bringing to the public conditions that deserve to be criticized. Attempts to close WikiLeaks are characterized by hasty reactions, which as of today have not been sanctioned in any courtroom. This could threaten freedom of information.» (I am responsible for the tentative translation of this passage from Norwegian into English).

But that was back in 2010, and today that rare needle has lost its thread and guiding principle. Or so it seems because the WikiLeaks and its founder Julian Assange need our support more than ever now, in 2021. Where is our necessary support now? 

FAIFE, the committee within IFLA (International Federation of Library Association and Institutions) was founded to defend and promote …

read more »
november 30, 2021

BFU – «Bibliotekas Faglege Utval»!

Når den leiande kulturavisa Klassekampen i si forundring må gripe til det forslitne «bråk på biblioteket», er det på tide å gjere noko. For dei har rett; åtte år etter lovtillegget om «uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt» viser både SIAN-hendinga i Oslo i 2020 og no hendinga i Ulstein, at biblioteksektoren framleis er svært usikker på denne rolla.

Torsdag blei fleire biblioteksjefar intervjua og støtta avvisinga, men i dagens avis kjem altså tre andre intervjuobjekt til den motsette konklusjonen; Ragnar Audunson, Leikny Haga Indergaard og underteikna. Sjå også leiaren i Sunnmørsposten.

Heilt sikkert har det skjedd før at bibliotek har avvist, eller tillate, arrangement av same type som Raudt sitt i Ulstein, men kvifor fekk vi ikkje denne debatten då, og internt? Det måtte bli oppslag i ei riksavis før det skjedde.

Saka er utan tvil vanskeleg, men korleis gjere det enklare? Ofte er svaret på slike spørsmål: Studium av røynslene! Men vi kan ikkje sjå at nokon har sett grundig på dette, studert ulike kjende og ukjende hendingar etter ulike typar arrangement, og heller ikkje vellukka praksis. Det nærmaste vi har er vel analysen av statlege intensjonar i offentlege dokument.

Tidsskriftet «Bibliotekaren» gjorde ei enkel spørjeundersøking til små og mellomstore bibliotek i 2019. Denne fortel at få har støtt på store problem, men dette tyder nok dessverre på at dei færraste verkeleg har «våga seg utpå» med skarpe, provoserande debattar.

Vi rekna på det det nyleg: 55 prosent av folkebiblioteka har to eller færre årsverk. Nesten hundre har berre null komma noko. Det er ikkje rart at små bibliotek er redde for å arrangere debattar etter SIAN-episodane, og motigare blir dei ikkje etter oppslaget i Klassekampen torsdag. Dermed blir det mest «ufarlege» bokbad og foredrag.

Dette er kanskje overkill, men kva med eit BFU, «Bibliotekas Faglege Utval»? Omtrent som PFU. Eller noko slikt?

PFU in English: «Norwegian Press Complaints Commission».

PS 5.12.: I alle fall burde folk bruke denne gruppa på Bibliotekutvikling.no: Arrangement: Tips/erfaringer om planlegging og gjennomføring. Det er 168 medlemmar p.t., men berre to innlegg. Fram til at vi no legg inn lenke til «Ulstein-debatten».

november 27, 2021

Lahlum svarer!

Etter heile tre blogg-angrepHans Olav Lahlum og politiførstebetjent Kolbjørn «K2» Kristiansen ved Oslo politikammer, fekk vi nyleg ei oppringing frå førstnemnde. Kritikken vår har primært gått på at Kristiansen, sterkt påverka av venninna Patricia Borchmann, ber bibliotekarar om utlånsdata knytte til einskilde lånarar, og får dei utleverte, just like that.

– Eg har lese det du skriv med interesse, seier Lahlum, men vil gjerne leggje til at éin ting er lovgjevinga, éin annen praksis. Eg forhøyrde meg faktisk med eit par bibliotekarar på Deichman om korleis ting kan gå føre seg i ein situasjon av den typen eg skildrar i «Sporvekslingsmordet». Dei gav inntrykk av at dei kunne ha handla som bibliotekaren i romanen. Dei fekk boka av meg då ho var klar, og utan å protestere på framstillinga.

– For det andre var reglane uklare og dårleg kjende tidlegare, særleg før den første norske personvernlova kom i 1978, som du også skriv. Denne lova kom som ein følgje av slike uryddige tilstandar. I dag er som kjend merksemda rundt personvern ei heilt anna.

Når det gjeld romanen «Svanemordet», der Lahlum opererer med Nasjonalbiblioteket i Oslo tjuefem år før det blei oppretta, vedgår forfattaren at dette er ein feil som lett kan skje når ein skriv historisk. Han vil sjå om det kan rettast opp i seinare opplag.

Så ventar vi berre på telefonar også frå Ian Rankin, Anders Roslund og Alexander McCall Smith…

Translate »