Januar 2023 i Moss. I bygget bak «snøhaugen» held læringsplattform-produsenten Skooler til.
Åtvaring som gjeld 2023 og frametter: Denne bloggaren kjem til å halde fram med å stille spørsmål ved digitaliseringa av samfunnet. Når det er naudsynt. Det er det slett ikkje alltid, men til dømes torsdag refererte eg til ein miks av debattar som pågår sidan før jul om digitalisering versus langlesing i skolen, no også i høgare utdanning. Ikkje minst i Morgenbladet og Klassekampen finner desse debattane stad.
I sistnemnde avis var kronikken i går av Lars Audun Bråten, lektor og medievitar: «Skolen som motvekt» og med stikktittelen «Hvordan skal lærere kunne konkurrere mot gaming og Tiktok? Svaret er at det skal vi ikke. Skolen må gjenfinne sin selvtillit».
Han skriv blant anna: «Problemet er imidlertid at også skolen, inkludert videregående skole, rir på en i overkant teknologioptimistisk bølge. … Spørsmålet melder seg: Hvordan skal lærere kunne konkurrere mot gaming, korte TikTok-videoer og morsomme bilder på Instagram? Svaret er at det skal vi ikke, og vi må slutte å late som at vi må det. Skolen må gjenfinne sin rolle som en kulturell motvekt mot hovedstrømningene i samfunnet».
Blir dette for langt? 😉 Det kjem litt til, men då om biblioteket sin sjølvtillit:
Ofte er det primært grunnskoleungane sin ukritiske skjermbruk og funksjonell analfabetisme det handlar om, så også i desember då ei stor norsk undersøking om digitalisering i skolen (GrunnDig) blei publisert, omtrent samtidig som den svenske skolministeren annonserte i riksmedia at “Digitaliseringen i skolan har varit ett experiment”. Dei to utspela var slett ikkje berre positive til utviklinga, blant anna minnar ministeren om at digitaliseringa gjer at «åtskilliga timmar framför en skärm per dag görs på bekostnad av annat».
Men så har vi utfordringane når dei håpefulle har starta på høgare utdanning. Og ikkje kan eller vil lese lengre tekstar. Professor Espen Ytreberg seier om dette til Morgenbladet 3. januar: «– I all min tid på universitet har jeg ikke sett noen større utfordring for undervisningen. … Blant mindre studenter leser nå et flertall nesten ikke annen kunnskapsbasert tekst enn det vi gir dem som pensum (…) Vi kan ikke bare lære studentene om det som står i bøkene – vi må nå også lære dem hva og hvordan de skal lese. Det må vi gjøre på tvers av en medie- og samfunnsutvikling som gjør langsom og konsentrert lesning av krevende tekster svært vanskelig».
For ikkje å gå altfor mykje i detalj, overlet vi ordet til Sandra Lillebø i Klassekampen i dag. Ho nemner først …
Khrono.no skreiv i går om lærebøker som er blitt digitale og som skapar problem for ferske studentar. Den omfattande skjermbruken i skolen og på fritida gjer at dei ikkje lenger kan lese lange tekstar. Og professor Anne Mangen ved Universitetet i Stavanger meiner blant anna at «metaananlyser slår fast at når man skal lese mer enn en side på skjerm, og må bla eller scrolle, går det ofte utover forståelsen. Dette er mer og mer tydelig jo lenger og mer kompleks teksten er».
Men når dei i høgare utdanning må lese langt, vil dei fleste lese på papir. Mange vil ha både papir og skjerm. Ifølgje ei undersøking: «66 prosent av studentene som har svart, foretrekker å lese pensum både på papir og digitalt. Ca. 30 prosent sier at de foretrekker å kun lese pensum på papir».
Samtidig har Morgenbladet i dag overskrifta «Svenske myndigheter: Skjermeksperimentet i skolen er mislykket». MB refererer til Svenska Dagbladet, der skoleminister Lotta Edholm sa at «skjermene i skolen er et mislykket prosjekt. Det finnes noe utrolig merkelig i hvordan Sverige har håndtert dette spørsmålet. … Barn sitter med skjerm store deler av dagen. De beveger seg mindre, leser mindre og anvender penn og papir mindre, samtidig som bøker blir enda mer fraværende. Til nå har svaret fra samfunnets side vært at det skal være enda flere skjermer i skolen.»
På sentral plass i minst to svenske riksaviser i dag er dette den, for mange, sjokkerande bodskapen. I eit debattinnlegg i Dagens Nyheter frå organisasjonane til forfattarane, bibliotekarane og læremiddelprodusentane heiter det: «… i stället för permanenta lösningar har vi fått tillfälliga ”lässatsningar”. Det finns nog ingenting regeringen älskar så mycket som att initiera nya lässatsningar. I Sverige har vi nu ett läslov, en läsambassadör och ett läsråd» Og . … Regeringen har alltså gett skolans personal kompetens, i stället för att sätta in den personal som redan har exakt den kompetens som krävs (läs: utbildade skolbibliotekarier)».
Og på leiarplass i Aftonbladet viser dei til DN og skriv: «Det är hög tid att regeringen slutar med pr-trick och fåniga kampanjer. Skolminister Lina Axelsson Kihlbom måste ta striden för att ge alla rätt till skolbibliotek med riktiga bibliotekarier – kosta vad det kosta vill».
Starten på søket på «bibliotek» på Tiktok. Klikk og kikk
I Klassekampen i dag er hovudsaka på kultursidene at bokbransjen «Tjener på Tiktok-omtale». Men dei skriv også om at biblioteka, dei som ikkje har krav om inntening, har utbytte av å vere på denne sosiale kanalen. Det heiter blant anna:
«Askerbibliotekene har 567 følgere og nesten 12.000 likerklikk.
– Vi ser hele tida etter nye måter å treffe brukerne våre på. Responsen har hittil vært veldig god, sier Jon Esteban Furøy, leder for barne- og ungdomsavdelingen ved Askerbibliotekene.
De har to ansatte som lager videoer til Tiktok. Den mest sette videoen har fått 67.000 visninger. Der anbefales flere norske ungdomsbøker, blant annet «Dette er ikke oss» av Neda Alaei og «Litt redd, bare» av Alexander Kielland Krag.
– Vi legger merke til at folk etterspør bøkene vi omtaler på Tiktok. Vi vet at vi nå treffer en gruppe vi tidligere ikke har klart å treffe».
Vi har tidlegare skrive om tiktokkinga i Nittedal og om humoristisk, men effektiv Bibliotek-Tok i svenske Flen.
For tre veker sidan fekk vi påskot til ein ganske klikkvenleg (52 nedlastingar) tittel her på bloggen: Paradigmatisk for boklesinga! Såvel forfattarar som leseforskarar og barnebokinstituttfag- leiarar var meir eller mindre einige om at dei yngre i dag er mest opptatte av ultrakjappe digitaldingsar og i alle fall ikkje papirbøker.
Men no har nettstaden Periskop køyrt debatten vidare, førebels til og med 5. mars, med ein handfull kompetente debattørar: Øystein Espe Bae ved Norsk barnebokinstitutt, Thomas Brevik ved Strilabiblioteket i Alver, Ole I. B. Storø og Petra J. Helgesen i Foreningen !les og forfattar Arne Svingen. Det p.t. seinaste innlegget er Storø sin kommentar til Svingen.
Kvifor blir den dårlege modellen for lydbøker så opprørande for bibliotekmiljøet? Blant anna fordi vi ser føre oss at dei strøymde lydbøkene vil erstatte papirbøkene, sjølve grunnmuren til biblioteket. Men få snakkar om tv-seriane, som i eit par tiår har fortrengt boklån og -lesing i eit omfang ingen tidlegare har sett.
Men no tar Morgenbladet tv-seriane alvorleg, meir presist film- og tv-meldaren Aksel Kielland i artikkelserien «Hva vi snakker om når vi snakker om kjempebra serier». Dei to første delane er alt ute. Del 1 heiter «Den store innsnevringen», del 2 «Kjempebrahetens historie». Med viktige påminningar frå nyare kultur- og mediehistorie og ganske så lesbart. Sjå også: « – Jeg har i stor grad kuttet tv-serier fra mediedietten min», eit intervju med ein serieskapar og ein produsent.
Det er kanskje ikkje ei trøyst for bibliotekarane, som på eit ti-år har mista både lydbok-, film- og musikktilbodet til brukarane, men Kielland med fleire er overtydde om at gullalderen for tv-seriane er over og at folk vil gå lei:
Alle med litt kontakt med barn og unge veit at medievanane har endra seg radikalt dei siste åra. Men det kom likevel brått på denne veka då fleire truverdige folk på ulike boklege fagfelt har vore i media med uvanleg nedslåande spådomar om boklesingas framtid. Men ein bibliotekar har tatt til motmæle. Delvis. Han er i alle fall ikkje fullt så pessimistisk.
For tre år sidan siterte vi ei norsk undersøking om lesing av skjønnlitteratur og om kva folk føretrekker av papir eller digitalt. 70 prosent i aldersgruppa 15–19 år svarte papir, mot 8 prosent lydbok. Men noko må ha skjedd sidan då. For søndag sa forfattaren Anne B. Ragde til Dagbladet at ho har «gitt opp ungdomen». Ho ser ingen vits i å skrive meir for dei. Måndag melde leseforskar Tove Stjern Frønes i Vårt Land at «lesevanene stuper». Og i dag seier Barnebokinstituttet sin eigen fagleiar, Øystein Espe Bae, til Klassekampen at «tida er moden for å gå bort fra papirboka som et “verneverdig konsept”».
Klassekampen byggjer på ein artikkel av Bae i Periskop 14. februar. Her tar han p-ordet i bruk, noko underteikna har venta på, men ikkje sjølv har våga å bruke: «Ein ser ikkje alltid eit paradigmeskifte når ein står midt oppe i det». Han innleiar slik:
Dette er tittelen på ein kronikk av Kristin Ørjasæter og Helene Uri i Klassekampen 8. november, og her på Norsk barnebokinstitutt i dag. Adressaten er kulturminister Anette Trettebergstuen, og forfattarane opnar slik: «Du er allerede utsatt for en strøm av ønsker og krav. Alle kommer til å hevde at nettopp deres ønsker og krav må prioriteres. Vi også. Og vi har rett. For hva er vel viktigere enn barns leseferdigheter? Vi trenger en automatisk innkjøpsordning for sakprosa».
Ørjasæter og Uri ber kulturministeren setje seg inn i ein daglegdags situasjon i ein viss institusjon i alle landets kommunar: «Tenk deg at du jobber på et folkebibliotek. Inn kommer en gutt på tolv–tretten år. Han vil gjerne låne den nye boka om Tix. Han har aldri vært på biblioteket før, sier han. Du er hoppende glad for en ny låner, men du vet at boka om Tix ikke finnes på biblioteket».
For «Sakprosainnkjøpsordningen er selektiv, det vil si at budsjettet avgjør hvor mange titler som kan kjøpes inn. Av de 60 sakprosabøkene som ble utgitt i 2020, ble ikke engang halvparten inkludert i innkjøpsordningen. Boka om Tix er ikke påmeldt ordningen; forlaget hadde ingen tro på at den kom til å bli innkjøpt. Mange sakprosabøker ser ikke engang dagens lys fordi forlagene ikke tør, fordi forfatterne ikke har råd».
Klassekampen sin sju-sidars feature laurdag 13. november handlar om barn og undom og lesing, nådelaust oppsummert i tittelen «Kortleserne : Skjermen drepte kjedsomheten. Og langlesingen». For følgjarane av denne bloggen er dette lite nytt, og for mange berre deprimerande. Sjølv om kanskje bibliotekarar under tretti sjølve tilhøyrer den same «lese-generasjonen»? Men likevel nokre høgdepunkt:
Avisa har besøkt Rygge ungdomsskole og prata med to elevar og brør, Willads og Ludvig. To stort sett kort-lesande, på ulike slags skjermar, men med forsøksvis lesefremjande foreldrar.
Vi blir undervegs presenterte blodfersk forsking frå Utdanningsdirektoratet: «Store deler av befolkningen bruker stadig mindre tid på trykt tekst. Ungdommen har dårligere leseferdigheter enn tidligere. Mange av dem oppgir at de bare leser hvis de må» … «Det gjør at utholdenheten og konsentrasjonsevnen ikke får samme trim som tidligere. En av konsekvensene er svakere leseferdigheter, spesielt hos guttene. At jentene leser bedre enn guttene».
På den berre fem år gamle skolen på Breisand i Rygge (no Moss kommune) er «Folkebiblioteket … rett og slett en integrert del av ungdomsskolen. Over tre etasjer, i lyse lokaler med innbydende sittegrupper, finner man siste nytt og …
Dei meiner «skular som promoterer kampanjen må vere obs på at det kan få elevane og foreldre til å føle på eit lesepress og ekstra stress i ferien. … Karen Birgitte Dille minner om at feriar skal vere eit avbrekk ifrå kvardagen. – Forsking viser også kor viktig det er å ha fri og stille minst mogleg krav til både ungar og vaksne når ein har ferie».
«- Eg gjev dei heilt rett i at Sommerles skal vere ein frivillig ting, det er ikkje meininga at dette skal vere noko form for leselekse i sommaren. Det seier prosjektleiar i Sommerles, Siri Haga Torgersen. Ho har også skrive eit lengre svar på kritikken … i Adresseavisen. – Heile poenget er å motivere barna til å lese av eiga lyst fordi det er kjekt, understrekar Torgersen».
Dette er sluttlinja i diktet «Evolusjonens røst» av Torger Rebolledo Pedersen i kultsamlinga «Tidr» frå 1983. Det handla om nedskjeringar og elende under den første høgrebølgja og nyliberalismen, men i dag toler han nok å sjå det gjenbrukt om tendensen at tekstane rundt oss blir stadig kortare, med resultatet at lesarane i sin tur krev endå kortare tekster. Langlesing er på veg ut.
Dette til trøyst. Leseforskar Anne Mangen leverer eit firepunkts kurs i dette i ei undersak. Men ho blir også intervjua, og her ein smakebit for dei som ikkje tingar:
På SVT Stockholm kan vi lese, sjå og høyre at «I sommar kommer 30 ungdomar ha som sommarjobb att åka runt i kommunen och läsa högt för yngre barn». Det handlar om prosjektet «Läsa äger» som starta i Botkyrka, ein drabantkommune til Stockholm med rundt 60 prosent innbyggjarar med utanlandsk bakgrunn.
Initiativtakaren, Anneli Glamsare, har no fått prisen «Årets läsfrämjare» for denne innsatsen. I intervjuet kan ho fortelje at i ein kommunedel auka utlånet med 603 prosent!
Ein kommentar i Klassekampens Bokmagasinet laurdag: «Dette må sies å være en forfriskende tilnærming, når tendensen i leselystprosjekter ellers er at politikere og andre godt voksne skal overbevise kidsa om at lesing er fett».
Leiaren i Klassekampen 12. juni handlar om at «Barn leser mindre enn før, og leseferdighetene har gått tilbake bare siden 2015. Det er særlig lengre tekster det leses mindre av, og det er ikke bare barn som er mindre utholdende lesere, men også foreldrene deres».
Ifølgje redaktør Mari Skurdal er skjermen syndaren. Her polemiserer ho faktisk mot eit opprop før valkampen frå «et samla norsk språk- og litteraturfelt, hvor de stiller fem krav om et leseløft … : 1. Flere arbeidsstipend til forfatterne. 2. Kjøp flere bøker til bibliotekene. 3. … og til skolebibliotekene. 4. Styrk litteraturformidlingen. 5. Skaff mer kunnskap om lesing (noko opprop med ordrett desse fem punkta finn vi rett nok ikkje, men det må vel handle om dette på Foreningen !les si FB-side?).
Skurdal skriv: «Det er ikke evnen til å sitte stille det står på, for så snart det er en skjerm vi får i hendene, flyr tida. Ifølge tall fra SSB bruker norske barn mellom 9 og 15 år i snitt fem timer og fire minutter på skjerm hver dag. Og på bøker? Elleve minutter». Og vidare: «Da hjelper det ikke engang at bokhandler og bibliotek fylles opp av lettlestserier med store bilder. Skjermen er førstevalget nesten uansett hva bokbransjen forsøker å friste unge lesere med».
Overskrifta her er frå ingressen til ei sak i Aftenposten 26. mai. Tittelen i nettutgåva er: «Forfattere går nye veier: En ny trend har fått disse jentene til å elske bøker». Avisa har snakka med ein jentegjeng i Asker der alle er «oppslukt av den siste trenden: Å strømme hørespill».
Vi får ein gjennomgang av den norske lydbokdebatten dei siste vekene før Aftenposten intervjuar forfattar Arne Svingen som meiner at «Hver strømmetjeneste må få seg en nisje, … Netflix og HBO kan ha en del serier og filmer som er produsert av andre, men de har også egenproduksjoner som de profilerer. På samme måte må lydbokaktørene satse på forskjellige typer historier og vise at det er noe du ikke får andre steder». Svingen har gitt ut fire sesongar med høyrespel for barn, «Rappa». «Forfatteren har tilpasset arbeidet til lydformatet og ikke omvendt». Høyrespela hans finst no på Storytel.
Fleire seier seg enige i dette. Og høyrespel kan også bli noko for vaksne: «Jo Nesbø har også kastet seg på lydbølgen. En krimnovelle er blitt dramatisert til hørespillet Sjalusimannen, som kan høres hos Fabel, VG og Aftenposten. Flere teatre, blant annet Brageteateret og Det Norske Teatret, har prøvd seg på hørespill».
Men i dagens norske lydboksituasjon betyr dette at viktige delar av rekrutteringa av unge lesarar vil skje utan at biblioteket får bidra.
Om ikkje lovforslaget i Rhode Island går gjennom og skaper smitteeffekt til andre statar og land.
