Boka «…videst mulig informasjon… – ei debattbok om folkebiblioteka og samfunnsinformasjonen i et e-Norge» er skrive av herverande bloggar Anders Ericson og utgjeve i 2001 på Biblioteksentralens forlag.
Boka var opprinneleg bestilt av Biblioteksentralen som ei revidert utgåve av boka «Offentlig informasjon og folkebiblioteket – ideer og eksempler» frå 1991, skrive av Øivind Frisvold. Men det blei noko heilt anna. Vi lanserte den nye som ei debattbok. Og eg introduserte to omgrep for å sprenge grensene for «offentlig informasjon», nemleg samfunnsinformasjon og motinformasjon.
Frå forordet:
«For folkebiblioteka byr informasjonsformidlinga på 2000-tallet både på store muligheter og tilsvarende utfordringer. Vi må innse at den virtuelle forvaltninga til en viss grad vil redusere behovet for informasjonsformidlere av typen bibliotek. Flere brukergrupper vil bli mer sjølhjulpne på nettet. Biblioteka kan ikke overleve som mer eller mindre passive formidlere av informasjon som snart formidler seg sjøl automatisk. De må fokusere mer på tilrettelagte, såkalte verdiøkende tjenester. Men samtidig øker informasjonsmengden så kraftig at bibliotekas kompetanse generelt burde bli mer etterspurt enn noen gang.
I denne sammenhengen er det grunn til å minne om en egenskap som skiller – eller i alle fall burde skille – folkebiblioteket fra praktisk talt alle andre offentlige etater og tjenester, nemlig programforpliktelsen og kompetansen når det gjelder aktivt å belyse alle sider av en sak og å være prinsipielt uavhengig i forhold til offentlige myndigheter så vel som kommersielle interesser. Men lever egentlig folkebiblioteka opp til dette idealet?
Her ligger mye av motivet med denne boka fra min side. Jeg tar utgangspunkt i blant annet doktoravhandlinga til Geir Vestheim fra 1997, Fornuft, kultur og velferd, og analysen hans av folkebiblioteksektorens stort sett ukritiske formidling av det offentliges egeninformasjon. Dette er ifølge Vestheim et av de områdene der det blir aller mest tydelig at “den tekniske, byråkratiske og økonomiske formålsrasjonaliteten” er på frammarsj på bekostning av verdirasjonaliteten. For en biblioteksektor med klare demokratiske idealer blir det for snevert å bare ta for seg den offentlige informasjonen. Samfunnsinformasjon i videste forstand må med. Det innbefatter nok et begrep som sjelden har vært hørt siden 1970-tallet; nemlig motinformasjon. Den prinsipielle uavhengigheten skiller folkebiblioteket fra de aller fleste andre offentlige institusjoner.
Det er på tide med en debatt omkring dette. Trykket fra de digitale mediene og de nye nettverka gjør det enda mer viktig med en grundig gjennomgang. Måten folkebiblioteka bestemmer seg for å takle samfunnsinformasjonen på, kan bli noe av en “lakmustest” for hele sektorens berettigelse og framtid.»
Boka finst i Bokhylla.no
Sjå også bokmeldinga til Øivind Frisvold i Bok og bibliotek.