Plutselig snubler du over perler der du ikke engang ante det fantes muslinger. Sånn er det også med faglitteratur. Noen sånne perler trilla rett i fanget på meg i løpet av mai. Hadde lest og hørt om noen av dem, men ikke tatt meg tid til å se nærmere på dem.
Først og fremst vil jeg bruke litt bloggplass på Anna-Lotta Jadinge. I 2004 skreiv hun sin magisteruppsats ved universitetet i Uppsala, med tittelen Det politiska biblioteket : Folkbiblioteket som rum för medborgardeltagande och offentligt samtal. Jadinge gjengir og analyserer blant annet en debatt i Sverige på 1970-tallet som inneholdt svært mye av det samme som jeg har forsøkt å få fram gjennom BTS:
Opphavsmannen til debatten var Ture Edbom, en sosialdemokratisk kommunalråd i Gävle, som i to artikler i Biblioteksbladet nr 1 og 2 1975 skildra det han kalte ”det politiske biblioteket”. Tanken var, ifølge Jadinge, ”att folkbiblioteken skulle ges en betydligt större roll i samhällets politiska liv än de dittills hade haft. Biblioteken skulle bland annat verka för att fler medborgare deltog i samhällsdebatten genom att ”metodiskt ge röst och rum åt opinioner” och ”vara en alldeles naturlig partner till partierna och politiska grupper”, på ett sätt som var förenligt med bibliotekens partipolitiska neutralitet. På det här sättet skulle biblioteken bidra till en vitalisering av den lokala demokratin, som allmänt ansågs hotad efter de omfattande kommunsammanslagningar som hade genomförts från 1950-talet och framåt”.
Debatten ble ganske omfattende, faktisk gjennom flere år. De aller fleste var mer eller mindre enige med Edbom. Enkelte gikk så langt som at folkebiblioteket aktivt måtte ta avstand fra myndighetene og de styrendes interesser. Kanskje var det her den svenske forfatteren Jan Myrdal ble inspirert til å mene at folkebiblioteka burde frigjøres fra de politiske og administrative rutinene for å kunne stå friere til å spille en kritisk rolle i lokalsamfunnet. Finansiering kunne for eksempel skje via fond, der organisasjonsliv og offentlige instanser bidro mer indirekte økonomisk, Jamfør et intervju jeg gjorde med ham i Bok og bibliotek i 1995.
Men debatten døde ut. Noe av grunnen var det jeg tolker som en allmenn følelse blant bibliotekarer flest av at de risikerte å true den bibliotekariske nøytraliteten. Og i et forsøksprosjekt i Skellefteå viste det seg, til manges skuffelse, at bare 6,5% av de besøkende benytta seg av den nye ”samfunnsinformasjonen”. Jadinge skriver: ”Det är svårt att inte le [altså: smile, på norsk] en smula. Trodde man att några utställningsskärmar på biblioteket skulle göra underverk och människor skulle börja strömma dit i mängder? 6,5 % är för övrigt ingen dålig siffra – det innebär att 65 av 1 000 besökare faktiskt hade bemödat sig om att titta på informationen. Men kanske hade man en annan måttstock för engagemang år 1978”. Kanskje det. Men nå har vi Internett – og BTS-metoden!
Ei bok som Anna-Lotta Jadinge refererer mye til er Jan Ristarp og Lars G. Anderssons Mitt i byn! fra 2001. Den tar for seg nyere svensk bibliotekhistorie i et breiere perspektiv, men ikke minst det politisk aktive 70-tallet, inklusive Edbom-debatten. I motsetning til Jadinge, som skriver i en akademisk kontekst, tillater disse forfatterne seg å være både personlige og ganske åpent politiske. Noe av det mest interessante, fra et norsk ståsted, er utviklinga av svenske arbeidsplassbibliotek, et fenomen vi bare har en håndfull av i Norge. (Men det er ikke enkelt å skrive samtidshistorie. Ristarp og Andersson fikk så hatten passa av Barbro Thomas og Margareta Törngren i Ikoner nr 6/2001 (s. 35ff))
I Danmark kom det i fjor ei bok med et relativt beslekta siktemål som Mitt i byn!. Jeg tenker på Henrik Jochumsen og Caspar Hvenegaard Rasmussens Folkebiblioteket under forandring (for øvrig et biprodukt av doktorgraden de tok ved dokumentasjonsvitenskap i Tromsø). De har også et kapittel om ”Det politiske bibliotek – debat og praksis i 1970’erne”, der de tar for seg en ganske liknende debatt som den svenske, men der venstreradikale bibliotekarer og -studenter gikk i spissen og ikke middelaldrende sosialdemokratiske kommunepamper.
La meg stoppe opp et øyeblikk her: Det er i ettertid påfallende hvor lite vi diskuterte disse spørsmåla i Norge på den samme tida (jeg har vært med siden 1973). Det danske Bibliotekarforbundets tidsskrift Bibliotek 70 (nå: Bibliotekspressen) ble jo lest av ganske mange i Norge. Men på venstresida hos oss var vi vel så konsekvent anti-sekteriske at åpent sosialistiske prosjekt som Bibliotek i samhälle i Sverige og Biblioteksfronten i Danmark ikke hadde en tjangs? Og det kan ikke bare ha vært i AKP-kretser, men også i SF/SV. Noen bør skrive om dette, gjerne med utgangspunkt i denne ”nabolandslitteraturen.”
Til slutt ei helt fersk bok, og slett ikke fra Skandinavia, men fra Canada: Toni Samek.: Librarianship and Human Rights. Har står vi overfor en nærmest komplett ”katalog” over menneskerettighetenes og demokratiets mange framtredelsesformer, og med eksempler på bibliotektjenester, artikler, bøker osv knytta til hver av dem. Ta for eksempel Refuge > Libraries as places for refuge, med en artikkel og ytterligere referanser om hvordan biblioteka i New York fungerte både som tilholdssted og kommunikasjonssentraler for de som kom seg unna katastrofen på Manhattan 11. september 2001. Ei bruksbok og en idébank, med andre ord.
Biblioteket tar saka #librarycase 