Det kan synes litt overraskende at bibliotekmiljøet for tida bare er opptatt av de fysiske debattmøtene. For de nettbaserte debattene er jo både effektive og populære. Bibliotek 2.0 var sterkt i vinden for få år siden, men ser ut til å ha stoppa ved Facebook og liknende hurtigpublisering. Det er overraskende også fordi vi alle veit at publikum på arrangementer på biblioteket er et ekslusivt utvalg av den relative eliten som boklånerne allerede utgjør. I alle fall skal det noe til at ikke-lånere og andre bibliotekvegrere kommer på debattmøter.
Det er på tide å slutte å tolke den nye formuleringa i formålsparagrafen så bokstavelig, med vekt på «møteplass» og «arena». Det er på tide å utvide perspektivet og slappe av i forhold til litteraturhusbølgen.
Her kan vi få hjelp av svenskene. Og av R. David Lankes og boka hans «Atlas of Librarianship», der han begrunner at framtidig bibliotekvirksomhet må dreie seg om å utvikle samtalen, men i alle slags former og med mange ulike virkemidler. Les mer:
Det går så det uler med «debattbiblioteket». På konferansen i Tønsberg 3. april «om biblioteksjefens nye redaktørrolle og ytringsfriheten» var opptil flere, ikke minst William Nygaard, styreleder Norsk P.E.N., og Osmund Kaldheim, rådmann i Drammen, bortimot overstrømmende positive og forventningsfulle både til det som har skjedd (Nygaard mente biblioteka har kommet veldig langt på kort tid med å skape en egen profil) og det som vil skje framover.
Og til å være på biblioteksektoren vil uvanlig mye skje på kort tid. De fleste «løft» i folkebibliotekhistoria har blitt værende på papiret eller gått tilfeldig og sakte; f.eks. ble musikkformidling på 1970- og 80-tallet aldri mer enn et venstrehåndstilbud de aller fleste steder. Og katalogautomatiseringa ble bare smått om senn gjennomført på lokale og regionale initiativ i samarbeid med kommersielle, ikke gjennom en stor, nasjonal satsing. Innføring av Internett på samme tifeldige måte; først to år etter det allmenne WWW-gjennombruddet utførte Statens bibliotektilsyn sin første utredning om dette.
Men nå har Nasjonalbiblioteket øremerka 12 millioner i støtte til landets «debattbibliotek», noe som er rekordmye uansett formål. Og Mariann Schjeide, da hun nylig ble valgt til ny leder av Norsk Bibliotekforening, presenterte dette som sin fanesak i blant annet Adresseavisa og i NBFs ny-leder-intervju på video. Samtidig er flere fylkesbibliotek i gang med å sikre framtida si ved enten å ta ambisiøse initiativ til regionale «debattbibliotek» og/eller å stille med viktig kompetanse til biblioteka i småkommunene (at det trengs mye mer kompetanse lokalt, var alle enige om i Tønsberg).
I den nylig reviderte svenske biblioteklova har de ordlagt seg mindre konkret: De svenske folkebiblioteka «ska verka för det demokratiska samhällets utveckling genom att bidra till kunskapsförmedling och fri åsiktsbildning».
Jeg mener biblioteka løpende bør vurdere hvilket innhold brukerne og lokalsamfunnet kan trenge for å bidra til det demokratiske samfunnets utvikling, for å låne ord fra svenskene. Hva trengs i tillegg til de fysiske og etter hvert digitale samlingene?
Når det gjelder samlingene, tekstene og kunnskapen har biblioteka potensiale til å utbedre mangler og svakheter ved den norske informasjonsflyten og dermed den frie meningsdanninga, med andre ord mer og bedre debatt:
Medie- og informasjons-Norge har mange alvorlige «blinde flekker», saker som får dårlig eller ingen behandling i presse, kringkasting og i bøker. Og det fins sjølsagt flere «blinde flekker» her enn i de større språksamfunna. Vi skryter av at nordmenn holder seg bedre orientert enn de fleste gjennom omfattende avislesing, men hva når de overflatiske nettavisene nå blir mer brukt enn papiravisene?
Noen få bibliotek gir ut faksimileutgaver av gamle lokalhistorisk interessante bøker, og enkelte bibliotek i inn- og utland tar på seg å være forlag for personer med forfatterambisjoner. Men i praksis dreier det seg i dag om å publisere på Internett. Etter introduksjonen av e-boka er dette blitt relativt enkelt og uten stor økonomisk risiko. Men det skjer nesten ikke.
For 10-15 år siden fantes det flere store og små Internettportaler og lenkelister som bibliotek sto bak. I dag er vel bare Deichmans «Detektor» tilbake i Norge. Og noen «søkehjelpere» av typen Bærum biblioteks Netguide. Og det fins noen ytterst få eksempler på at bibliotek etablerer og vedlikeholder nettjenester av typen UB Oslos Global Surveillance. Det forekommer nok at bibliotek og entusiaster blant de ansatte publiserer i form av å skrive på Wikipedia. Men for øvrig kan det se ut som at vi mener, som mange «der ute», at «Goggle er blitt så god» at biblioteket kan slappe av i forhold til Internett.
Kunne ikke lokale bibliotek, hver for seg eller gjerne i nettverkssamarbeid med både fylkes- og fagbibliotek, ta et tak for å redusere de «blinde flekkene»? Det ville virkelig vært et løft for demokratiet. Og det ville kanskje være enklere å begynne i denne enden, framfor å arrangere ofte dyre og krevende debattmøter.
Uansett bør biblioteka løpende vurdere hvilke ulike metoder som kan brukes i formidlinga.
Debatter og publisering er altså to av disse. Men det er her Lankes «Atlas» kan tas i bruk: Han ber oss slutte å se på samlingene som det viktigste i biblioteket. Bibliotekarene er den viktigste faktoren. Dette er gammelt nytt for alle som har deltatt på konfranser om «framtidsbiblioteket». Men Lankes går djupere. Gjennom omfattende bibliotekhistoriske og teoretiske studier ender han opp med at samtalen – the conversation – må være dreiningspunktet for bibliotekvirksomheten.
Jannicke Røgler ved Buskerud fylkesbibliotek og mangeårig medlem av NBFs hovedstyre, formulerte det sånn på bloggen sin da boka kom:
«Lankes forankrer bibliotekfaglig praksis i det grunnleggende begrepet: at kunnskap skapes gjennom konversasjon, og at kunnskap må testes gjennom praktisk handling. … Utvikling av praksis og praksisfellesskapene får stor betydning i et slikt lærings- og kunnskapssyn. Dersom vi mener at kunnskap skapes gjennom konversasjon, innebærer det en endring av bibliotekpraksis. Bibliotek er i kunnskapsbransjen, derfor er bibliotek i konversasjonsbransjen. Den moderne bibliotekaren tilnærmer seg bibliotekarrollen som tilrettelegger for konversasjonen eller samtalen» (se også interessante kommentarerer etter bloggposten).
Mikael Böök anmeldte og anbefalte Lankes bok i Bibliotekforum.
Flere anmeldere og kritikere mener at Lankes i for liten grad viser hvordan teorien kan settes ut i praksis. Her har biblioteka en jobb å gjøre. Fantasien setter ikke nødvendigvis grensene, men kan være til god hjelp. Sjøl snakker Lankes faktisk om at biblioteket også bør etablere verksteder der folk med teoretiske lærevansker kan lære gjennom å bygge ting.
Nå har vi altså fått formålsparagrafen som vi har tolka i retning av fysiske møteplasser og arenaer, men vi må utvide perspektivet.
Forresten så forslår Lankes denne ubeskjedne formålsparagrafen: «To improve society through facilitating knowledge creation in their communities». Den er ikke ulik den nye svenske lovformuleringa. Med den mindre konkrete formålsparagrafen, og uten en litteraturhus-bølge som her, har svenskene ikke brukt mye ressurser på å arrangere debattmøter. Men heller ikke på debatt om det. Der har vi nå et bedre utgangspunkt.
Biblioteket tar saka #librarycase 