I festtaler, regjeringsdokument osv. sitter formuleringene løst om biblioteket som vår kollektive / nasjonens / samfunnets hukommelse. Også i fagmiljøet er dette internalisert. Men vi er lite oppmerksomme på BEGRENSNINGENE: Med unntak av NBs digitalisering av norske, verneverdige forlagsutgivelser, vel å merke de som er fjorten år gamle eller eldre, handler bibliotekhukommelsen om det som er TRYKT og som er utgitt på de samme trauste forlaga.
Det er mer enn pussig at vi, tjue år etter at WWW festa grepet, trenger høylytte påminnelser om at DET FINS MER:
Les videre:
Som når den svenske bibliotekpensjonisten Jan Szczepanski i nettfora og i foredrag kritiserer biblioteka for ikke å katalogisere og lenke til mengdene av fritt tilgjengelig kunnskap av høyeste kvalitet ute på Nettet. Mye mer enn det som UH-biblioteka siler ut som Gold eller Green Open Access forskningsmateriale (det kan nesten se ut som vi sjøl har begynt å tro på at «folk klarer seg sjøl på Internett»?!)
Og som når finske Mikael Böök kommer med stadig nye eksempler på IKKE FULLT SÅ MAINSTREAM informasjon, som han mener biblioteka burde prioritere å sikre og formidle aktivt.
På bloggen sin denne uka ser han på fenomenet LuxLeaks, avsløringa av det enorme hemmelige skatteparadiset i hjertet av EU, og som EU-boss Jean-Claude Juncker må ha visst veldig godt om og nå forsøker å hykle seg ut av. Böök stoler ikke på at pressa vil holde trykket oppe, og i fare for at forholdet vil være glemt innen neste valg, mener han biblioteka må laste ned og sikre denne typen informasjon. Det samme sa han om Wikileaks’ US-amerikanske diplomatkorrespondanse, noe han begrunner i detalj i boka Biblioteksaktivisten.
Etter ei uke fikk da også Böök en konkret bekreftelse på medias utilstrekkelighet, da et – kritisk – dokumentarprogram fra den finske rikskringkasteren YLE, viste seg å få bare fire uker «på lufta» før det blir fjerna fra stasjonens nettsted. Noe som resulterte i enda en bloggpost.
Økonomisk informasjon er så omfattende og så komplisert å forstå at stadig færre aviser og kringkastere tar denne utfordringa seriøst. Desto viktigere er det at noen – les: biblioteket – i alle fall sikrer at den er tilgjengelig. I boka si har Mikael Böök et eget kapittel Om banker och bibliotek.
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply