Ikkje fleire bokstabelberegningskatalysatorer

Forfattaren Dag Solstad er dessverre ute av soga, 83 år gamal. Han som blant anna takka Nordisk Råd for litteraturprisen deira i 1989 med at «Takket være gratis bibliotek kunne til og med en slyngel som jeg bli opplyst». Det er no 26 år sidan han let pedagogane i fred (Gymnaslærer Pedersen, Elias Rukla, Professor Andersen), ved å gjere ein bibliotekar til hovudperson i romanen T. Singer. Eg gjorde eit intervju med han om dette for Bok og bibliotek nr 7/8 1999:

Solstads bibliotekar

Hver ny roman fra Solstads hånd er en nasjonal litterær begivenhet. Med omtrent tre års mellomrom lar tusenvis av entusiaster seg rive med i de seinhøstlige, rystende eksistensielle og intellektuelt utfordrende leseopplevelsene, før de kryper til køys langt på natt (ingen legger fra seg en Solstadroman halvlest). For så ved frokostbordene å beklage seg over hvor altfor korte disse bøkene hans er!

I årets roman, «T. Singer», som er identisk med hovedpersonens, den mannlige bibliotekarens navn (vi får aldri vite hva T-en står for), innrømmer Dag Solstad å ha brutt med flere tilsynelatende faste linjer som forfatterskapet har fulgt de siste par tiåra. Men når vi møter ham på restaurant Justisen i Oslo sentrum en formiddag tidlig i november må vi aller først få avklart dette med bibliotekarens og bibliotekets plass i romanen.

– Skildringene dine av lærerne og deres yrkesgjerninger var stort sett realistiske, mens bibliotekar T. Singer og hans virke nærmer seg det parodiske. Bildet av Singer, en innadvendt, bortimot schizoid person med hovedinteresse å gjemme seg i magasinene for å børste støv av gamle bøker, likner sjølsagt veldig lite på de fleste bibliotekarers sjølbilde i dag. Hvorfor?

– Det kommer jo av at Singer later som om han er sosialdemokrat. I virkeligheten er han jo ikke sosialdemokrat, han bare later som.

-?

– Ja, da slipper han jo blant annet å diskutere så mye politikk.

– Du har tidligere gitt inntrykk av et noe ambivalent syn på bibliotek. I takketalen til Nordisk råds litteraturpris i 1987 la du på den ene siden stor vekt på bibliotekets, og opplysningsradioens, store betydning for deg som ung, vitebegjærlig tenåring i femtiåra. Samtidig som du sa at du aldri har likt å oppholde deg i bibliotek, og særlig ikke barndommens triste bibliotek i Sandefjord?

– Jo, men jeg har vel skrevet svært så følelsesladet, jeg, om det gammeldagse bibliotek, …

… har jeg ikke det da? Takketalen var jo en nydelig liten sak til biblioteket, det?

– Men så har du nå skrevet sånne ting som verken dagens bibliotekarer eller bibliotekbrukere vil kjenne seg igjen i, sånt som at det blir lufta en gang i timen for å få ut støvet på Notodden bibliotek, det ene av bibliotekene der du gir Singer et levebrød.

– Lufter de ikke en gang i timen?! Det virket i hvert fall sånn på Notodden bibliotek!

– Men hva med et sånt uttrykk som du lar inngå i en debatt mellom bibliotekarkollegene på Deichmanske bibliotek, der Singer seinere blir ansatt: Du lar dem diskutere spørsmål om ”…labyrintsimulatorer og bokstabelberegningskatalysatorer og hvorvidt disse på en meningsfylt måte kunne innpasses i datasystemer ”!? Det er vel reinspikka parodi, eller hva?

– Neida, det tilhører metaforen bibliotek. En liten allegori, kan du si. Singer beskriver seg selv som i en metaforisk tilstand, når han er på Deichman. Og det er han vel også når han arbeider på Notodden.

– Jo… Men dette kommer du nok til å få en del reaksjoner på, trur jeg, da, fra de som…

– … tar yrket alvorlig? (munter Solstadhumring)

– Du er kanskje ikke klar over at nettopp Notodden bibliotek er i ferd med å bli et av de fremste annerledesbibliotekene i landet?

– Blir det en del av Polet, da? Polet ligger jo i første etasje der!

– Kanskje det, men i alle fall planlegger de nytt bibliotek nede ved sjøen, på det gamle Hydro-området, som skal hete Notodden Bok- og blueshus. Og biblioteket på Notodden er vel et av de som jobber mest med å fri seg fra den tradisjonelle bibliotekmetaforen. Det er trulig det eneste i verden som har invitert en MC-klubb som har fått kjøre motorsykler rundt i lokalene!

– Men hvorfor skal de få kjøre der? Hva er vitsen? Er det et bibliotek eller en barnehage?!

– Dette navnet Singer, ligger det noe spesielt bak det?

– Nei, ikke noe sånn spesielt. Det har ikke noe med den store forfatter Singer å gjøre.

– Det har altså ingenting med Isaac B. Singers hyllest til verdens bibliotekarer å gjøre? Den han skreiv under oppholdet i Stockholm da at han fikk nobelprisen i 1978. Han skulle som en overraskelse dukke opp på et møte svenske forlag holdt for bibliotekarer, men ble uteglemt av arrangøren.

– Stakkars mann!

– Og før han gikk tilbake til hotellet skreiv han altså denne erklæringa der han blant annet priser bibliotekarene som de vennligste mennesker på denne jord og de mest ekte idealister. Han sier blant annet at han aldri har hørt om noen bibliotekar som er blitt millionær.

– Navnet T. Singer i min roman må nødvendigvis heller ha med symaskinen å gjøre. Men det er heller ikke det jeg har tenkt på, jeg har egentlig bare tenkt på Singer, jeg.

– Vi kan altså slå oss til ro med at du ikke har ment å henge ut bibliotekarene?

– Neida, jeg forsøker bare å sette dem inn i det sosialdemokratiske moderniseringsprogrammet. Som begynte med bibliotekvesenet og fortsatte med Staten, og så til slutt Partiet. Det tror jeg er en riktig beskrivelse av det. Men samtidig så er jo ikke Singer så veldig opptatt av det heller da. Han er jo en bibliotekar i metaforisk forstand, så han er ikke så opptatt av motorsykkelkjøring og denslags. Han vil heller ha lesere.

– Men skal biblioteket få lesere, og skal folk kunne få tilegnet seg kunnskap, så må de kunne trekkes til biblioteket på en eller annen måte.

– Kan man ikke basere seg på de som har lyst til å gå på biblioteket da? Det er jo blitt sånn hele veien nå. Avisene henvender seg til folk som ikke kunne tenke seg å kjøpe avis, og bokklubbene leter med lys og lykte etter bøker som kan tiltrekke seg folk som ikke kunne tenke seg å lese en bok! Biblioteket burde heller konsentrere seg om de som vil lese, og kanskje særlig de som vil ha en spesiell bok som det er vanskelig å få tak i. Og heller informere om det. Heller for eksempel sende ut en brosjyre til Aftenpostens morgennummer og informere om at nå har vi fått noen jævlig fine bøker om Bysants, for de som er interessert i å lese om Bysants.

– Dette er jo ting bibliotek også gjør, men dilemmaet er at bibliotekene må kunne vise til stadig høyere utlånstall for å unngå nedskjæringer. Det blir helt eksistensielt for dem å tilfredsstille folks vekslende behov.

– Nei, nå må de slutte med det der, det er jo vanvittig. Hvem er det som har funnet på at dette landet skal styres som om det dreide seg om et aksjeselskap?! Som skal ha store overskudd og gi utbytte til aksjonærene. Og dessuten drives ikke aksjeselskap særlig godt, jeg synes de går konkurs stadig vekk, jeg. Ta en oversikt over selskapene på nittenåttitallet og se hva som er igjen av dem, de som har vært de såkalte store lokomotiver på åttitallet? De som liksom har vært modellen til den politiske virkelighet. Og hvor har det blitt av Skaugen? Og Kosmos?! Og Aker har jo blitt en slags spesialpengebinge for én person av en eller annen merkverdig grunn.

– Sven Lindqvist foreslo en gang at bibliotekene burde fristilles i forhold til offentlige myndigheter?

– Kanskje det, men jeg kan ikke tro at bibliotekloven har ment at bevilgningene skal gjøres avhengig av en slags «rating».

– Du vil altså at de som er mest opptatt av det skal få gode tjenester.

– Ja. Jeg kan ikke se at det burde være noe mål for Golfforbundet å gjøre meg interessert i golf heller. Hvorfor kan ikke folk få være i fred. Det er da ingen katastrofe om folk ikke leser bøker. Det viktige er at de som har lyst til det får muligheten, særlig tenker jeg på folk som ikke er født inn i bemidlede familier, som jo er nesten avhengig av å låne bøker, i hvert fall inntil de blir nærmere femti år.

– Men resten overlater vi til kommersialismen da? Det er vel et problem at vi får en stor del av folket som ikke tilegner seg kunnskap?

– Jo, det er riktig, men jeg tror ikke man tilegner seg særlig kunnskap når man blir utsatt for barnehaveonkler og barnehavetanter på denne reklameaktige måten. Det blir i strid med selve kunnskapens vesen.

– Tilbake til boka di. Du har i de siste romanene vært opptatt av de unnfalne intellektuelle og «den store samtalens» bortfall. Men nå berører du ikke dette direkte lenger. Det er jo ingen som helst framdrift i personen Singer?

– Nei, det er ikke det. Bruddet med dette tidligere signaliseres også blant annet ved at boken er blitt lenger.

– Jeg trur vel boka vil bli oppfattet som en slags elendighetsbeskrivelse av individet og samfunnet. Er Singer et resultat av det passiviserende sosialdemokratiet?

– Nei, man kan si mye om sosialdemokratiet, men de skal ikke få ansvaret for mine romanpersoner. Det kan jeg frikjenne dem for.

– Du har tidligere vært opptatt av at det episke i romanene dine ikke skulle la seg kunne «oppløses» i spenning, romantikk eller andre stimuli, som du kaller det. Men det er de som sier at de leser bøkene dine for å kunne grine skikkelig ut. Men det er altså ikke tilsikta fra din side?

– Nei, men litteraturen er jo et slags menneskeverk, da. Og til det menneskelige hører jo både gråt og latter. Jeg har forsøkt å skrive en bok som veldig rendyrker mine egne teorier om det uoppløselige episke element, hva jeg nå mener med det. Jeg tilstreber det mer og mer etter hvert. Dette var jo et begrep jeg laget meg etter den forrige romanen. Foreløpig vet jeg så lite om denne nye romanen. Den må få litt tid på seg til å bli lesning for flere. Men jeg lager nok sikkert noen nye begreper. Det virker som om det er slik jeg jobber.

– Så det kommer et nytt essay om et halvår?

– Nei, det er ikke sikkert det kommer et essay, men jeg kommer sikkert til å tenke litt for meg sjøl.

– For to år siden, etter essayet ditt i Aftenposten, «Om meddelelsens problem», ble du kritisert av enkelte yngre forfattere, blant annet John Erik Riley, for å ikke innse at tidene har forandra seg og at kravet ditt om videreføring av «den store samtalen» ikke er mulig å stille lenger. Verden er blitt for fragmentert. Er den nye romanen din en måte å komme de unge i møte? Jeg synes den bærer preg av en slag postmoderne oppsmuldring av det meste?

– Nei, sånn har jeg ikke tenkt.

– Hva mener du om denne kritikken fra de unge?

– Det var lite hos Riley jeg kunne si meg uenig i. Bortsett fra sånt som at unge forfattere ofte ser sine ting som helt enestående, som at man lever i en verden hvor alt det gamle har falt i grus og må oppstå på nytt. Verden var vel ganske kaotisk på sekstitallet også. Verden er faktisk lettere å ta stilling til i dag enn den var den gangen. Det er ikke vanskelig å ta stilling til verden når det finnes én dominerende verdensmakt, med deres kultur, og deres nye «romerrike» som bygges nå. Det tidligere sovjetiske imperium må i løpet av få år alliere seg med Afrika for å få til en slags samling i bånn. Jeg leste en artikkel om Ukraina i dag, og det viser seg at de har fått omtrent den samme maktstrukturen som i mange fattige afrikanske land. Så jeg synes det er lettere å forstå sånt som korrupsjonen i de landene i dag, og lettere å forstå for eksempel Mugabes regime i dag enn for ti år siden. Det er ikke lystigere, da. Nå snakker jeg ikke om det som er lystigere, men om det det er mulig å forstå.

—

Novemberformiddagen i Oslo er sterkt prega av dette som er lettere å forstå. Dagen før lå skarpskyttere på takene her i Møllergata. 1700-tallsgården der Justisen holder til, deler bakgård med regjeringsbygget, der Clinton besøkte Bondevik. Men i dag er det borte i Rådhuset det meste skjer, og det er mulig å rusle uforstyrra opp til Deichmanske for å ta fotografier i T. Singers omgivelser. Vi ser opp på den ærverdige kolonnaden mot Arne Garborgs plass, og Solstad sukker tungt over forslaget om å flytte hovedbiblioteket til Postgirobygget.

Mens fotografen rigger opp utstyret på galleriet i øverste etasje passerer travelt opptatte bibliotekarer av begge kjønn med øre- og neseringer og ungdommelige frisyrer, som for å protestere mot en bibliotekmetafor i en roman som de først om tre uker vil høre om og vil kunne lese.

Vi må vente i halvmørket i et av bokmagasinene og støtter oss til en stålhylle med gamle tidsskrifter. Forfatteren myser adspredt, kanskje pliktskyldigst, på de dystre, ensfarga granitolbindene, der de står side om side med ikke innbundne, men sirlig hyssingsammenknytte enkelthefter. Vi kommer til å ta ut og åpne 1962-bindet av «REOL – Nordisk bibliotekstidsskrift, udgivet af de nordiske biblioteksdirektører». Et både bokstavelig og billedlig sett relativt støvbefengt organ, konsekvent uten illustrasjoner og med rundt tretti sider lange, dyptpløyende artikler om «Trykte kataloger contra kortkataloger» og tilliggende herligheter.

Dag Solstad humret sist, den dagen.