Dette er ein mellomtittel i hovudsaka på Klassekampen sine kultursider fredag denne veka. Mens hovudtittel og stikktittel er: «Advarer mot banale bøker. Svenske barnebøker blir stadig lettere å lese, viser svensk rapport. Flere frykter samme tendens her hjemme».
Rapportforfattaren heiter Katarina Rejman, forskar i språkdidaktikk ved Stockholms universitet. Ho er «bekymret for at barn ikke forventes å lese mer avansert litteratur, men tilbys enkle og korte fortellinger som ikke utfordrer fantasien og forestillingsevnen. … Man tenker at lettlest litteratur kan være en vei til lesing for barn og unge som ikke er interessert i å lese. Jeg tror ikke det er svaret».
Avisa har også intervjua Kristin Ørjasæter, direktør og forskningsleiar ved Norsk barnebokinstitutt· «Jeg er enig i at korte, enkle bøker ikke alltid fremmer leselyst. … – Det gis ut altfor mange uinteressante bøker for nybegynnere, og mange av dem er ikke engang lettleste …
Og vidare: « … enkle og oppskriftsmessige lettlestbøker kan hindre leseglede, fordi litteraturen ikke oppleves som relevant for barna. – Du kan få leselyst og leseglede første gang du knekker lesekoden, men når du så har knekt koden, trenger du mer variasjon og utfordring».
Innkjøpsordninga speler også ei rolle ifølgje Ørjasæter, men rolla er ikkje positiv:
«Hun peker på innkjøpsordningen til bibliotekene som en av årsakene til at det utgis så mange lettleste bøker. – Du kan bare melde på én bok til innkjøpsordningen i året, men en forfatter kan ikke leve av den ene boka. Da kan du skrive én bok til innkjøpsordningen, og så i tillegg skrive en eller flere bøker rettet mot seriene».
Mens Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for barn og ungdom hos Cappelen Damm, er delvis ueinig: «Det er ikke et problem at det blir for enkelt. Utfordringen er å sørge for kompleksitet i historien og at det møter lesenivået til leseren. Den utfordringen har barnelitteraturen alltid stått i».
Så skifter vi til Klassekampen i dag, laurdag. Her kjem Solveig Aareskjold inn på «lese-eksplosjonen» kring Harry Potter i spalta si om «Lesevanskar»:
«Kan det tenkjast at samtidig som lesaren sluker boka, sluker boka lesaren? At lesing først og fremst er stimulans og tidtrøyte, like mykje opium for folket som religionen er? I første omgang blir nok svaret eit rungande nei. Lesing er personleg utviklande og kulturelt oppbyggande, det utvidar perspektivet … Men å få teksten til å stiga opp frå papiret og bli levande i hovudet krev ei radikal omforming av hjernemassen. Det var det riddarane i mellomalderen følte på seg når dei trudde dei ville mista evna til å kriga dersom dei lærte å lesa. Sjølv om det hadde vore ein stor fordel om så var, kan det gje ein peikepinn om kva det er som gjer at skulegutar går i vranglås.
Rett nok viser overforbruket av dataspel at dei ikkje på eiga hand greier avgjera kva dei skal bruka hovudet til. Dess viktigare er det at dei vaksne forstår kva som rører seg bak dei unge pannebraskane.
Motviljen mot endring kan vera ein måte å verna ei naturleg orienteringsevne på. I alle fall veit me at då menneska for ti tusen år sidan kom inn frå villmarka, hadde dei mykje større hjernekapasitet enn dei trong på åkeren og i fjøset. No var det fritt fram for krigarstand og presteskap til å fylla opp med sin eigen ideologi, og endå påstå at det var det einaste rette. Skuleverk og bokbransje skal akta seg for å gå i deira fotspor».
Leave a Reply