På siste sida i avisa Klassekampen (som vi siterer igjen, og med godt samvit) har i over tretti år petitspalten «I dag» vore ein tumleplass for hundrevis av skriveføre med ulike små eller store bodskap. Tysdag skreiv Bjørn Øyvind Engh frå Trondheim om ei bibliotekoppleving utanom det vanlege. Eller er det kanskje slik det er blitt når no alle med lånekort kan låse seg inn når som helst?
Ja, slikt som dette vil nok ergre dei store (i utval for oppvekst og kultur o.l.), men enkelte små vil det more. Her kjem det, med Engh si tillating:
Sjakk matt
Jeg sitter fordypet på biblioteket i noen metafysiske betraktninger i Morgenbladet da søndagsfreden i meråpent lokale brytes av en tsunami. Åsgårdsreien ankommer, de er bare fire 10-12-årige gutter, men adrenalinet er på topp: WROOOM…!!! som i en tegneserie, tre runder spurter de om kapp rundt reolene, gjør et stopp foran et par forskremte gamlinger, utfører rappetekster med dårlig …
… synkronisering men god kroppsinnlevelse, skratter i lykkerus over reaksjonene, synger seg inn for landing ved sjakkbordet hvor jeg er stasjonert på enden.
– Ta-ta- ta… One touch and I ignite… Like a starship speeding into the night..Nå kan Jan Nepomnjasjtsjij passe seg!! Ha-ha-ha…!
Brikkene strøs ut og ordnes på geledd….Baby, tell me one more beautiful lie… Nå kan Nepo passe seg!! To spiller, to vrikker takten til refrenget fra sidelinja. Morgenbladet må gis opp, men jeg later som jeg er uberørt. Tankene går i retning av hva et bibliotek en gang var. Da jeg selv som liten leide mine foreldre gjennom de tunge dørene og inn i stillhetens og konsentrasjonens tempel. Jeg måtte underlegge meg total disiplin – regel nummer en var å hviske og ikke gå slik at gulvet knirket, ellers måtte jeg være ute og vente uten boklån. Ja, de ansatte hvisket også selvsagt i den grad noe ble sagt. Særlig strengt var det på lesesalene. Forandringen er total. Når en førskoleklasse ankommer nå, er det en lystig gjeng der høylytt samtale og lek bare fortsetter og fyller lokalet med det noen sure vil kalle støy. Jeg rives raskt ut av indre mimring:- Nei, feil, dronningen og kongen din må bytte plass – oh, la, la, one touch and I ignite…
– Næhei, de står riktig, oh, la, la, like a starship get lost….
– Ikke f…. – hei du mannen, kan du sjakk?
Plutselig er jeg blitt medvirkende i spillet, men prøver meg ikke på noe refreng:
- – Vel, jeg kan vel grunnreglene – ja, svarts dronning og konge må nok bytte plass.
- – Yee, Carlsen har talt!! One touch and I ignite…!!
Spillet starter, jeg tenker hvor totalt hemningsløse de er, og funderer forgjeves på om de hadde hatt godt av å ha lært seg å dempe seg bare litt. Samtidig vil de utvise all respekt overfor spillets regler, så er det vel ingen oppslag med forbud mot å synge på bibliotek, bare litt uvanlig. Spillet utvikler seg med dristige bondeframstøt, og plutselig er den ene kongen i fremste angrepsrekke.
- – Nå kan Nepo passe seg, oh, la, la like a starship in the night.….Sjakk, sjakk, sjakk in the night!
- – Næ, næ, næhei, nå kan Carlsen passe seg, sjakkmatt på deg
- – Baby, tell me one more beautiful lie, jeg lurte deg!
- – Hei, mannen, så du det – har han lov til det trekket….??
- – Vel, du kunne jo ha slått den eller flyttet til siden….
- – Æsj, dette gidder vi ikke. Vi tar en Spasskij så ha vi vunnet begge to!
Plutselig hever de brettet, kaos oppstår, brikker til alle kanter, de soper dem opp i posen, Åsgårdsreien stormer ut:
- – Det er bare Nepo som tar remis, vi tar en Spasskij, like a starship in the night….
Bjørn Øyvind Engh, Trondheim
