Arkivert arkiv? 1

>> Sjå også del 2 om denne saka.

Underteikna, med berre eitt år på baken som høgskolebibliotekar (1990-91), kjem til kort når det gjeld å forstå alvoret og endå mindre blogge noko lurt om temaet i denne saka på Khrono.no: «Ber departementet vurdere full stopp i nytt forskningssystem». I ingressen heiter det: «Sentrale organisasjoner i kunnskapssektoren roper alarm om ny løsning for registrering av forskning og vitenskap. De ønsker at Kunnskaps­departementet vurderer full stopp av ny løsning».

>> Debatten er i gang nedanfor. Følg opp!

Namn i denne nyheita er: UHR, FFA (Forskningsinstituttenes fellesarena), Unit, Cristin, Sikt og NVA (Nasjonalt vitenarkiv) (der det er ikkje er lenker har det vore omorganiseringar).

Men vi spør: Kor verkeleg alvorleg er dette for Vitskaps-Noreg på kort og mellomlang sikt osv? Kor alvorleg for fagbiblioteka?

Kan bibliotekorganisasjonane gjere noko? I alle fall har Arbeidsutvalget til UHR-Bibliotek på lista si over «Prioriterte innsatsområder og tiltak for UHR-Bibliotek 2020-2022» at dei skal vere «Tydelig aktør i arbeidet med utvikling av prosjektet Nasjonalt vitenarkiv».

Andre lesarar av bloggen kan vel også ha peiling. Bruk gjerne kommentarfeltet.

3 Comments to “Arkivert arkiv? 1”

  1. Jeg tror problemet er flersidig og går dypt. Noen punkter:

    1) digitalisering av dokumentsystemet startet med dokumentsurrogater som katalogkort. De hadde informasjon om, og viste til, tekster på papir og andre analoge medier. Men nå er det dokumentet og teksten selv som er digital. Da endres det fra en bundet (statisk) form til å bli foranderlig (dynamisk). Dynamisitet innebærer at tidsdimensjonen blir viktigere. Det gjelder lukket tekst som spilles av som f.eks. en podcast eller video. Det gjelder også åpen tekst som forandres uforutsigbart over tid. Det siste skjer gjennom (menneskelig) revisjon, men kan også skje algoritmisk ved AI/»selvlærende programmer». Vi må også skille mellom utforming (design, produksjon, forfatterskap) og framføring/framvisning. Et framvist dokument består som regel av ulike brokker av ulik datatype som delvis håndteres, dvs. utvikles, lagres og revideres, for seg som når en videopresentasjon inngår i et digitalt læreverk eller en forskningsartikkel. Alt dette har skapt nye nivåer av kompleksitet.
    2) samhandlingen mellom bruker og tekst er digitalisert og skaper digitale strukturer og spor. Vi får nye datasett som når du anbefales en ny bok ut fra en database over «folk som ligner på deg og hva DE har lest» eller som siteringsnett o.l. Dette gjelder både produksjon og bruk. Da oppstår personvernhensyn og spørsmål om nasjonal suverenitet rundt dette med forankring i egen lovgivning, f,eks. GDPR og Schrems-II-dommen. Det stiller særegne krav til dataløsningene.
    3) kompleksitet og rask endring gir mangel på kompetanse i design, systemutvikling og bruk. Dette «belastes» brukerne i størst mulig grad, f,eks, selvbetjening i Cristin. Av det følger et nytt nivå av kompleksitet siden man må bygge systemer som er mest mulig selvforklarende og robuste mot feilbruk. Her kommer mellommannsfunksjonene inn, f.eks. en dreining av hva bibliotekarer gjør og bør kunne.

    Etter mitt syn er det altså grunnleggende trekk ved tekstligheten selv som er driveren her. Det er forankret i et nytt notasjonssystem (les «alfabet») og konsekvensene av det. Men i utdanningssystemet blir dette behandlet som et adminstrativt og pedagogisk problem. Bibliotekene omdefinerer seg til litteraturhus og «møteplasser».

    Jeg tror 2020-åra vil se

    – utvikling av (ny) europeisk infrastruktur for å etablere datasuverenitet. Mye må bygges på nytt.
    – avvikling eller dyptgående revisjon av biblioteksystemet «slik vi kjenner det»

    (Også gjengitt på http://moocahuset.no/?p=31843)

    Helge Høivik

  2. Dette handler om sammensmelting av to viktige systemer i UH-sektoren: Brage (fellesløsning for institusjonelle arkiv, altså infrastrukturen for grønn open access) og Cristin (registrering av forskningsresultater som gir uttelling økonomisk i «tellekantsystemet»). Brage er typisk et system som administreres av bibliotekene, mens Cristin håndteres av FoU-administrative enheter ved institusjonene, gjerne supplert med bibliotekfaglig kompetanse. I alle tilfeller er det den enkelte forsker som laster opp artikler til Brage og registrerer sine resultater i Cristin.

    Jeg oppfatter dette først og fremst som et nytt eksempel på overambisiøse prosjekter i UH-sektoren. Tidligere har vi sett store problemer med innføring og utvikling av administrative systemer fra DFØ. Det virker som SIKT og DFØ ikke er i stand til å levere de løsningene de lover. Da mener jeg at de feiler på systemutvikling og brukerinvolvering. I styrings- og referansegruppene for Norsk vitenarkiv er den bibliotekfaglige kompetansen på plass.

  3. Jeg vil gjerne føye noe til Tor Arne Dahl’s gode ytring.

    Cristin brukes i dag på uforutsigbare måter og ikke kun for å registrere såkalte forskningsresultater. Nylig var det en bruker som prøvde å registrere et formidlings-bidrag i form av et podcast-program hun deltok i som fagperson, men ga opp underveis. Selv kjenner jeg problemet fra da jeg skulle registrere eget digitalt arbeid. Jeg fikk valget mellom å klassifisere det “CD-ROM” eller “HTML”. Hva da med en HTML-database på CD-ROM? Å klassifisere dokumenter ut fra dataformat eller data-bærer (medium) er vel litt søkt? Her var det dobbelt opp. Den gang kontaktet jeg de ansvarlige for Cristin som sa at jo, man skulle endre klassifiseringssystemet, men det skulle skje i forbindelse med “ny versjon”. vi snakker 1990-tall her.

    Dette er ikke et banalt problem. Bibliotekarer er ikke nødvendigvis godt skolert i å forstå denne prosessen. Deres grunnutdanning bygger på analoge medier med tittel, forfatter, emne og *litt* om format som høyde for å passe til reolene.

    Her må vi skille mellom gjenfinning, gjenbruk og formidling. Skal løsningen var for sluttbrukeres tilegnelse? For dokumentalister, arkivarer og bibliotekarer? Skal det brukes som kilde for nye forfatterskap? Skal det være mål for jobboppnåelse og CV (“tellekanter”)? Disse 4 “Use Cases” tilsier ulik prosesserings- og navigasjons-logikk.

    Ved U/OsloMet har vi hatt mer enn 300 kolleger på opplæringsprogram i det å lage “digitale læreverk”. Dette er digitale dokumenter som skal (bør) ha selvstendig verkshøyde, men som også kan inneholde mange frittstående elemeneter som f.eks. podcaster. Hvordan registreres det? Som bidrag til en antologi?

    La oss si at det – som nå – skal lages et nytt system som forener Brage og Cristin. La oss kalle det CRIge. Her tror jeg det er lett å peke på 2 feilaktige strategier:

    – Å flikke på gamle løsninger (som nå) der man tror at CRIge kan gjenbruke mye av Brage og Cristin. Det er jo nettopp dette som er en hovedårsak tii forsinkelsen med den nye løsningen iflg Sikt.

    – Å lage “Den Endelige Løsning” som inneholder alt man kan tenke seg, – gjerne med solid bibliotekarisk kompetanse med Dublin Core i bånn. Det er ikke vanskelig å sete opp så rikholdig kravspesifikasjon at dette vil synke av egen-tyngde gjennom fast veidekke.

    Jeg tror det er bedre å tenke på dette som en plattformløsning som vil ha ulike typer funksjonalitet over tid. Da kombineres fugleperspektivet med en svært allmenn datamodell med et antall mindre og detaljerte applikasjoner (“app-er”).

    Man gjør en stor tabbe om den slik plattform bygges slik at den ligger vidåpent for dataovervåkning. Her bør en følge det europeiske arbeidet for data-suverenitet, – altså at europeisk (norsk) lovgivning skal være gyldig.

    Men det billigste ved et nytt datasystem er å lage det (og det er dyrt!) Det som virkelig koster er tida til opplæring og egenlæring, brukerstøtte og justeringer i etterkant.

    Av dette trekker jeg denne konklusjonen:

    Vi trenger en offentlig driftet digital plattform for kunnskaps-håndtering med et fornyet kompetanseprogram for bibliotek/arkiv, dvs. dem som betjener og bidrar i utvikling og brukerkontakt rundt delsystemene. Over plattformen utvikles den særegne løsninger som utvider den underliggende datamodellen og interaksjons-logikk tilpasset ulike formål.

    Det finnes eksempler på begge deler.

Leave a Reply

Translate »
%d bloggers like this: