Arkivert arkiv? 2

Vi blogga i går om ei sak på Khrono om alvorlege problem med prosjektet Nasjonalt vitenarkiv. Dette genererte gode innlegg i kommentarfeltet. I dag kjem det eit nytt større oppslag på Khrono: «Dom over nytt vitenarkiv: Leverer ikke det sektoren trenger».

Blant anna intervjuar Khrono bibliotekdirektør Anna Løken ved Høgskolen i Innlandet:

«Vi er ikke fullt ut orientert, men jeg har inntrykk av at våre innspill ikke har fått gehør. Det første av innspillene, finansieringsplan, har verken vi eller sektoren fått respons på. Heller ikke kartlegging av ressurser brukt til arbeid med Cristin. Hun legger til at Innlandet i sitt innspill var opptatt av god og effektiv ressursbruk, og ønsket en solid arbeidsflyt, der en institusjon kunne kontrollere og godkjenne en publikasjon på vegne av institusjoner med forfattere i den aktuelle publikasjonen. — Slik det er i dag, blir hver eneste publikasjon vurdert og nøye kontrollert av alle institusjoner som har medforfattere i den. Det ser ut til å bli videreført, slik NVA er planlagt. Men det må merkes at flere institusjoner ønsket å beholde full kontroll på sine publikasjoner, og ønsket at kontroll og godkjenning hos alle involverte blir videreført».

Også biblioteksjef Torunn Skofsrud Boger ved Høgskolen i Østfold blir intervjua. Ho seier mykje av det same, og ho legg til: «Jeg vil på ingen måte kritisere sekretariatet [til Cristin], men det ble tydelig for meg at de ikke har de ressursene de trenger for å bidra når slike saker oppstår».

Framleis ventar vi på ein kommentar frå UHR-Bibliotek, som altså har sagt at dei vil vere ein «Tydelig aktør i arbeidet med utvikling av prosjektet Nasjonalt vitenarkiv».

4 Responses to “Arkivert arkiv? 2”

  1. Anders etterlyser tilstedeværelse fra «den tydelige aktør» UHR-Bibliotek i saka om Nasjonalt Vitenarkiv. Støttes!

    Det kan synes som om det er 3-4 tilnærminger her

    (1) Gå på gummisåler
    (2) Fortsette som før, men flikke *litt*
    (3) Salami-taktikk: Fokusere på en og en sak om gangen og hver for seg.
    (4) «Krisemaksimere»: Engasjere bibliotekvesenet i en re-evaluering av sin rolle i kunnskapssamfunnet gjennom 2020-tallet.

    Jeg tror altså tida er moden for (4), og da med konkrete grep som i (3). Det skyldes 3 forhold:

    (i) At hele digitaliseringsfeltet ble flyttet operativt og i folks bevissthet gjennom nedstengningen. Mange bibliotek og bibliotekarer tok det på strak arm. Men pandemien avdekket også svakheter – og nye muligheter. Utdanningsfeltet hadde f.eks. teknologi på plass til å gjøre «det beste ut av det», – som altså ikke var godt nok. 20-30 års festtaler om digitalisering ble satt på prøve. Det svekker den feilaktige forståelsen av dette som pedagogikk («pedagogisk bruk av IKT») og styrker en faglitterær og bibliotek-orientert forståelse.

    (ii) At en underliggende mangeårig tendens med overgang til digital-tekst begynner å bite. Det gjelder ordninger som kobler ut bibliotekene i «tekstsirkelen», – f.eks. for strømmet litteratur og som manglende lese-iver i yngre årsklasser. Men parallelle prosesser skjer også med faglitteraturen for undervisning. Om dagens tendens framskrives gjennom 2020-tallet blinker blålyset for bibliotekene i 2030. Det er ikke nok å være «lavintens møteplass» og spillehall.

    (iii) At Internettet og SaaS («Software as a Service») er blitt en moden teknologi som gir store forskyvninger. Grunnlaget som ble lagt 2010-2020 slår gjennom 2020-2030. Det gjelder områder som «up-skilling/re-skilling» (etter- og videreutdanning, omskolering), personvern og nasjonal data-suverenitet, kommersialisering av kunnskapsproduksjonen, mekanisering/automatisering av tekstfunksjonene osv.

    Her har norsk bibliotekvesen utfordrende og viktige roller å fylle.

  2. Ja, dette har med heile bibliotekfeltet å gjere, ikkje berre fag- og forsk. Helge H skriv om «ordninger som kobler ut bibliotekene i «tekstsirkelen» [godt formulert!], – f.eks. for strømmet litteratur og som manglende lese-iver i yngre årsklasser. … Og: «Det er ikke nok å være «lavintens møteplass» og spillehall».

    I dyrtida som kjem no vil styresmaktene prioritere strammare enn vi har sett på lenge. Folkebiblioteket i Noreg fekk eit oppsving på 1970-80-talet og fram til no, men det fall saman med oljeinntektene og politisk medvind for velferdsstaten. Fleire store, gode biblioteklokale kan gi inntrykk av stor velstand, men når hyllene er tømte og det kjem lite digitalt, vil ikkje populariteten halde seg.

    Sjå kva som skjer i Storbritannia; der er snart berre festtalane igjen. https://bibliotekettarsaka.com/category/storbritannia/

    PS: Kom gjerne med meir optimistiske spådomar 🙂

  3. Bibliotek og bibliotekarer har god grunn til optimisme, men med forbehold. Denne yrkesgruppa og faglige identitene må i (minst) like stor grad som andre omfavne etter- og videreutdanning; og i noen tilfeller omskolering for digitale vilkår.. Interessen for litteratur må utvides så den favner nye former som lydbøker (= radioteater) og andre former for kringkasting, det multimediale og undervisningens digitale læreverk. Det gjelder i enda større grad interesse og evne til å organisere tekster for vedlikehold, gjenfinning og gjenbruk i digitale formater og strukturer. Grunnlaget for dette er svært godt. Som universitetsbibliotekene har gjort i flere ti-år må bibliotekarene generelt interessere seg mer for produksjons- og skriveprosessene. Utfordringen er ikke av ny dato, men sto som eksplisitt konflikt om hva som var de faglige utfordringene på bibliotekarutdanningene gjennom 1990-tallet. Nå høster vi som det da ble sådd.

Trackbacks

Leave a Reply

Translate »
%d bloggers like this: