Hvor viktig er ytringsfriheten? Fra Porsgrunn ser den ut til å ha flytta?
I forrige uke var det Tyrkia, og i slutten av september blir det USA. Da handler det om den dessverre helt nødvendige, årvisse Banned Books Week. Bibliotekarer, lærere, bokhandlere og andre gode krefter går da sammen om å forsvare retten til å “etterspørre og uttrykke ideer, også sånne som enkelte finner uortodokse og uønska”. Men det har en virkning å problematisere dette, sies det av arrangørene. Gjennom disse kampanjene får biblioteket mot til å ikke la seg presse.
For det meste er det foreldre som forsøker å presse bibliotek og bokhandlere til ikke å tilby bøker for barn og unge som de mener er “upassende”, ut fra religiøse ståsteder. Men i USA har disse også organisasjoner i ryggen.
Hvordan står det til Norge?
På midten av 1970-tallet ble bloggeren biblioteksjef for blant annet en nå forlengst nedlagt bibliotekfilial i en fjordidyll bare et tjuetalls sjømil sør for hovedstaden. Der ble han av filialstyreren presentert en lokal, hevdvunnen “spesialordning”: Hver gang det kom nye kulturfondbøker måtte ledersken av menighetsrådet varsles så hun kunne komme og ta med seg kartongene hjem. For så å bare returnere de bøkene som ikke inneholdt bannord og seksuelle antydninger. Og de fantes jo, også da.
Sist det var oppmerksomhet om noe liknende i Norge er vel ti år siden i år. Da var det foreldre i Kristiansand som ville ha slutt på utlån av visse bøker av Arne Berggren og Gro Dahle. Vi har dessverre bare en nødkopi av biblioteksjef Anne Kristin Undliens utmerka artikkel i Bibliotekforum nr. 7, 2010, om dette (og om noen eldre, dramatiske tildragelser i samme by).
Vi trenger kanskje ikke ei forbudte-bøker-uke her på berget, men bloggeren tar gjerne imot eventuelle vitnesbyrd, i kommentarfeltet nedenfor eller mer diskret per epost. Så har vi kanskje snart grunnlag for en statusrapport for Norge.
