Jo Straubes bok fra i fjor fikk prisen som Norges vakreste, men mange overså derfor baksida av bibliotekmedaljen som Straube og Frode Grytten legger stor vekt på.
Hvordan blir bibliotekstrukturen i framtida? Hva med filialene? Dette er sentralt i Bibliotekaren nr. 4 og i nettutgaven. Her inngår blant annet et langt intervju med Svein Arne Tinnesand, avdelingsdirektør og leder for Sekretariat for bibliotekutvikling i Nasjonalbiblioteket.
Tinnesand er tydelig på at vi må regne med endringer, men han har tiltro til at fornuften vil seire. At både nye storkommuner og gamle vil finne fram til gode og varierte løsninger for biblioteka. Han lener seg her på Jeløy-erklæringa som som oppfordrer til nye driftsmodeller, og der det kan komme prosjektstøtte etter hvert. Og ikke minst har han stor tiltro til biblioteksjefene.
Og når det gjelder gledelig mange byer og større kommuner er vi enig med ham. Med både nye, attraktive hovedbibliotek og god evne til å planlegge arrangementer og PR og å utnytte prosjektmidlene fra NB, ser framtida ganske lys ut.
Men mange bibliotek er faktisk ikke der:
Profesjonalisering
Tinnesand har nok mye rett når det gjelder «totimersfilialene» men at det fortsatt finnes «veldig mange “totimersfilialer” høres mye ut når det nå bare er 0,58 filialer igjen per kommune. Men det er nok ulikt fordelt. Og sjøl om en del vil mislike det, har han nok et poeng når det gjelder framtida : «Kommunesammenslåingen … gjør noe med mønsteret for utbygging, bosetting og reiser. Det er klart at filialstrukturen kommer til å endre seg som et resultat av dette.»
Men en detalj her: Eksemplene til Tinnesand når det gjelder omfattende filialfjerning, nemlig Levanger og Kvinnherad, handla mye om nettopp små «totimersfilialer» og skapte ikke veldig store protester så vidt vi kan huske, bortsett fra hos litteratene i Uranienborgveien, Oslo 2. Men vi mener disse tilfellene ikke er så interessante i dag, etter enda noen år med fraflytting, lokal sentralisering, bru- og tunnelbygging osv.
Mer interessant i dag mener vi for eksempel er den nye Øygarden storkommune (fra og med 2020), som vi av familiære grunner kjenner ganske godt etter hvert. Etter sammenslåing med Fjell og Sund vil kommunen være over 60 kilometer lang, men uten spesielt god offentlig kommunikasjon eller veinett (svingete og mye 60 km i timen eller saktere). Pluss at veldig mange voksne og studenter er dagpendlere til Bergen, med sine gode bibliotek. Dagens tre lokale bibliotek, alle hovedbibliotek i dag, ligger i relativt etablerte kommune- og handelssentra. Og med såpass nærhet til Bergen skjer det boligbygging i ganske stor stil innafor en radius av en times kjøring/buss til Bergen, ikke bare rundt Straume og brua til fastlandet. Nåværende Fjell Folkeboksamling blir det nye hovedbiblioteket. Det ligger på Straume, litt sør for midten av den nye kommunen og i det største handels- og kommunikasjonssenteret. Men hva da med det snart filialiserte hovedbiblioteket på Skogsskiftet i Sund? Et par budsjett inn i framtida?
Er kommuneøkonomien uinteressant?
Svein-Arne Tinnesand har stor tillit til og er optimistisk på vegne av biblioteksjefene: «Det er biblioteksjefen som sitter med filialstrukturen og ser hva som er lurt å gjøre for å sikre gode tjenester. Ingen biblioteksjefer går inn i jobben for å svekke befolkningens bibliotektilbud, de vil gjøre det bedre. Derfor skjer det strukturendringer.»
Sjølsagt ønsker biblioteksjefene å gjøre det best mulig, men hvor enkelt er dét, med begrensa tid og budsjetter som ikke holder tritt, jamfør blant annet Anne Enger og utvalget hennes som i Kulturutredninga for fem år siden kåra biblioteket til den største budsjettaperen på kulturfeltet? Og i tillegg: Hvor enkelt blir det for biblioteksjefene med sentraliseringspresset der kommuner blir slått sammen?
Hvor mye handlingsrom får biblioteksjefen når/hvis kommunebudsjettet av en eller flere grunner strammes enda et hakk?
Dette har undertegna nylig forsøkt å dokumentere (også dette for Bibliotekarens nett- og papirutgave), i form av intervjuer i Storbritannia og i Danmark med bibliotekarer, bibliotekvenner og tillitsvalgte. I tillegg intervjua Bibliotekarens redaktør oss om våre egne synspunkter.
Særlig tydelig er det i Storbritannia at når kommuneøkonomien forverres, er det ikke bare filialer som ryker, men presset på de enkelte kommunenes bibliotektilbud blir flere steder direkte ødeleggende. Vi håper og trur ikke det blir så ille i NO som i UK, men all forverring i den retninga vil merkes.
Leave a Reply