Når vi no sit i heil- eller halv-isolat på snart fjerde månaden og ser på desse seriane på strøyming eller tv, så spør vi oss før eller seinare: Korleis blir dei fiktive samtidsskildringane etter pandemien, inntil vaksina, må vi håpe, blir allemannseige? Kjem politi og røvar til å halde ein meter avstand eller to? Og kva med dei romantiske scenane: Kyssing og slikt alt etter første daten vil gje publikum heilt feil idear, så det må vel bli av typen: Det var hyggjeleg å treffe deg, kan eg få mobilnummeret ditt og sjå koronatesten din?
Romanforfattarane har fordelen at dei kan overlate meir til lesarane sin fantasi. Men så blir vel framtida minimalisme og symbolisme? Om ikkje apokalyptisk sci-fi og tilsvarande framtidsromanar blir dei einaste truverdige sjangrane?
Morgenbladet har omsett ein tekst av Michel Houellebecq der han blant anna nærmar seg dette. Han refererer til ein kollega som har sagt at … «den nåværende situasjonen minner skremmende om fremtidsdelen i [romanen hans] Muligheten av en øy». Det var akkurat slik, seier han, «jeg så for meg menneskehetens undergang på den tiden. Ikke akkurat en spektakulær katastrofefilm. Heller noe ganske grått og trist. Individer som lever isolert i cellene sine, uten fysisk kontakt med hverandre, som bare kommuniserer, og mindre og mindre, gjennom datamaskiner». Og vidare: «Mellommenneskelige relasjoner ser ut til å ha blitt rammet av en viss foreldelse, og med koronaepidemien får denne omseggripende tendensen en suveren begrunnelse».
Elles konkluderer han: «Vesten kommer ikke i all evighet, av Guds nåde, til å fortsette å være det rikeste og mest utviklede området i verden; den tid er forbi, og den har vært det en god stund allerede, det er ikke noen stor nyhet … Etter nedstengningen kommer vi ikke til å våkne opp til en ny verden; det vil være den samme, bare litt verre».
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply