Kvifor blir den dårlege modellen for lydbøker så opprørande for bibliotekmiljøet? Blant anna fordi vi ser føre oss at dei strøymde lydbøkene vil erstatte papirbøkene, sjølve grunnmuren til biblioteket. Men få snakkar om tv-seriane, som i eit par tiår har fortrengt boklån og -lesing i eit omfang ingen tidlegare har sett.
Men no tar Morgenbladet tv-seriane alvorleg, meir presist film- og tv-meldaren Aksel Kielland i artikkelserien «Hva vi snakker om når vi snakker om kjempebra serier». Dei to første delane er alt ute. Del 1 heiter «Den store innsnevringen», del 2 «Kjempebrahetens historie». Med viktige påminningar frå nyare kultur- og mediehistorie og ganske så lesbart. Sjå også: « – Jeg har i stor grad kuttet tv-serier fra mediedietten min», eit intervju med ein serieskapar og ein produsent.
Det er kanskje ikkje ei trøyst for bibliotekarane, som på eit ti-år har mista både lydbok-, film- og musikktilbodet til brukarane, men Kielland med fleire er overtydde om at gullalderen for tv-seriane er over og at folk vil gå lei:
«Kanskje skyldes det at vi et tiår etter at Netflix skapte den moderne strømmeserien, intuitivt drar kjensel på triks, klisjeer og repeterende mønstre på samme måte som vi kan gjenkjenne Hollywoods tre-aktstruktur med bind for øynene og propper i ørene». Og vidare: «Som publikum er det vår plikt å gå lei og kreve mer av underholdningen som monopoliserer vår tid og oppmerksomhet».
Del 2 handlar altså om historia til tv-serien: «For å forstå hvordan tv-serier gikk fra å være betraktet som annenrangs tidtrøyte til å bli omfavnet som vår tids definerende kulturuttrykk, må vi starte med det som blir omtalt som den amerikanske tv-seriens nye gullalder». Stikkord: Sopranos på HBO i 1999. «Plutselig lå det ikke lenger noe underforstått «– til å være tv» mellom linjene når man sa at en serie var kjempebra».
«Ideen om at de kommersielle strukturene som historisk sett hadde begrenset kunstnerisk utfoldelse på tv, var i ferd med å bli erstattet av noe mer fremtidsrettet, ga opphav til en utopisk optimisme på tv-dramaets vegne, og fikk anmeldere til å utrope serien til den nye romanen og spillefilmens neste utviklingstrinn».
«Gullalderens opphaussede ordskifte om serier bidro til å skape en oppfatning om at det for første gang i historien var mulig å holde seg oppdatert på det som rørte seg innen kunst og kultur uten å reise seg fra sofaen eller stikke så mye som en stortå utenfor mainstreamen. Det hørtes for godt ut til å være sant, og det var – og er – det naturligvis også».
Og: «Entusiasmevakuumet vi nå befinner oss i, er en historisk mulighet til å befri oss selv fra denne villfarelsen. Det er i vår alles beste hensikt at vi gjenvinner noe av 90-tallets skeptiske holdning til underholdningen som pumpes inn i hjemmene våre, og at vi blir mer oppmerksomme på måten serier blir finansiert, produsert og sett på. Det beste stedet å starte er å anerkjenne den rollen komfort, bekvemmelighet og tilgjengelighet spiller for vår opplevelse av serier».
Leave a Reply