I Universitetsforlaget sin sakprosaserie «Hva er» (p.t. 67 titlar) er Anine Kierulf si bok «Hva er ytringsfrihet» ei av dei nyaste. Akkurat no er forfattaren hyperaktuell som leiar av utvalet som såg på ytringsfridom i akademia. Men temaet er breitt. Ho minnar om dette i innleiinga:
«Som idé og rettighet har ytringsfriheten forbindelser til personvern, tankefrihet, forsamlings- og forenings- frihet, akademisk frihet, religionsfrihet, informasjonsfrihet og pressefrihet». Dermed noko for alle landets «debattbibliotekarar».
Saka har altså fleire sider, og Kierulf kjem inn på svært mange av dei, og sett frå ulike ståstader. Ein kunne ønskt seg ei meir detaljert innhaldsforteikning enn bokas oversikt over dei sju hovudkapitla, men eit bra register kompenserer for dette. «Bibliotek» finn vi ikkje i registeret, men ho har likevel god peiling på det nye «debattbiblioteket». Her tar ho klar stilling for ytringsfridomen og dermed mot grupper som måtte kjenne seg krenka og mot bibliotektilsette og organisasjonane deira som ved nokre høve ønskjer å setje grenser (s. 77):
«Alle er enige i at offentlige biblioteker skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det er likevel lett å forstå at mange føler seg mer utrygge og uønskede når islam- eller innvandringsfiendtlige grupper får leie bibliotekene til debattmøter enn når Amnesty gjør det. Kan man da nekte de førstnevnte, og bare leie ut til de siste? At ytringer skaper utrygghet, medfører ikke at de kan …
… nektes fremført på offentlig sted. Hvis man først leier ut biblioteklokaler, må man gjøre det uten å diskriminere ut fra leietagernes synspunkter. Hvis grupperinger skaper utfordringer for den generelle sikkerheten på biblioteket på grunn av lovlige ytringer, må det løses i samarbeid med politiet. Hvis ikke ville de som følte seg utrygge, eller de som truet med å hindre lovlige ytringer på ulovlige måter få definere hvilke budskap som kunne formidles. Det går jo ikke, når bibliotekene er offentlige arenaer vi alle har like stor rett til å benytte oss av».
Ei anna viktig sak framover vil nok bli ytringsfridomen for bibliotek- og kommunetilsette. Når vi no ser uvanleg opne åtak frå lokalpolitikarar på både lov- og hevdvunne rettar folk har til eit bibliotektilbod, som i Stange kommune heilt nyleg, står dette lesarinnlegget frå ein tillitsvald og frå ein tidlegare biblioteksjef fram som ei motig handling. Ikkje alle ville våge dette. Anine Kierulf er klar på grensegangen mellom lojalitet og ytringsfridom (s.142):
«Rettslig sett er det bare ytringer som påviselig skader arbeidsgivers interesser på en unødvendig måte, som er illojale. Både «påviselig skade» og «unødvendig» er sterke uttrykk. Undersøkelser viser at både arbeidsgivere og arbeidstagere tror lojalitetsplikten går mye lenger – og ytringsfriheten mye kortere – enn det som rettslig sett er tilfelle. Det er et stort problem. Både fordi de som har noe å si, ikke får luftet det de mener er viktig, og også fordi omverdenen, kollegaer og sjefer, ikke får høre det.
Et område der overdreven lojalitetsplikt kan utgjøre et samfunnsproblem, er i det offentlige. En undersøkelse blant landets kommuner viste at over halvparten av sjefene anser det uakseptabelt at deres ansatte ytrer seg kritisk om kommunen i mediene. Det et ganske urovekkende – nesten all slik kritikk er vernet av ytringsfriheten. Offentlig ansatte – i kommuner, skolevesen, politi, sykehus og andre steder – forvalter innsikter om hvordan etater og systemer virker eller ikke virker, på våre vegne. Hvis de ikke deler disse innsiktene når de mener det trengs, får vi ikke vite om de faglige tanker og erfaringer de besitter. Vi fratas da kunnskap som kanskje kunne opplyst den offentlige samtalen bedre enn ved at debatter preges av utenforstemmer og kommeniariat. Vi får heller ikke innblikk i systemutfordringer, hvordan økonomiske prioriteringer påvirker legers, politiets eller tolkers mulighet til å utøve arbeidet sitt».
Vi kunne kanskje ønskt oss endå fleire døme på rettssaker og konfliktar, men då ville 152 sider bli altfor smått. I tillegg skjer det så mykje nesten dag for dag no, at fleire døme kunne gjort boka forelda altfor fort.
Leave a Reply