Vi såg vel alle utspelet til forfattar Agnar Lirhus denne veka, først i Aftenposten og så blant anna på Dagsnytt 18. Og så Agnes Ravatn og kanskje fleire. Kortversjonen: Media og forlaga førebur seg i god tid på bokhausten ved å fronte på førehand populære forfattarar i intervju og bokmeldingar, som dei så kan spinne vidare på med spanande personfokus og heime-hos-stoff og trygt og godt, og så hauste klikk på klikk og sal på sal.
Nokre av oss hugsar dei første åra med Bokklubben Nye Bøker, som skapte ein handfull nyrike forfattarar kvart år, men då hadde likevel avisene mange fleire bokmeldingar.
Men heile vegen, og ofte tidlegare, har vi tenkt og blogga at Lirhus og andre gode forfattarar, men utan gjennomslag i den kommersielle toppdivisjonen, dei er bibliotekmat! Og dei har alltid vore det.
Og så skriv Lirhus det sjølv så bra:
«Jeg har de siste årene oppdaget noe vidunderlig. Jeg har gitt ut tre barnebøker. Ingen av dem har fått nevneverdig presse. Likevel får jeg stadig henvendelser om disse titlene. Jeg reiser rundt og møter elever på skolebiblioteker. Jeg har til og med mottatt en obskur pris jeg aldri hadde hørt om.
De som har holdt liv i disse bøkene er bibliotekarene. Jeg har innsett at bibliotekarene står for en helt annen bokoffentlighet enn den vi ser i media. Bibliotekarene leter utenfor opptråkkede spor, og deres mandat er formidling. Slik jeg ser det, står bibliotekarene for den typen bred litteraturformidling som jeg har etterspurt i pressen».
Biblioteket tar saka #librarycase 