Eksempel på å gjøre fysiske debatter viktigere enn de er (kilde Wikipedia)
4. mars hadde Marite Elisabeth Juul et betimelig innlegg på nettforumet biblioteknorge der hun, etter å ha gjennomsurfa 101 biblioteks Facebook- og hjemmesider, fant «(nesten) ingen debatt». Jeg valgte da å skrinlegge en liknende kartlegging jeg var i gang med, for det foreløpige inntrykket mitt sammenfaller med hennes: «… imponerende mye aktivitet, men lite av det kontroversielle slaget; absolutt ingen hadde invitert Cruella de Vil og Dyrevernalliansen for å diskutere pels, for å si det sånn».
En håndfull kolleger har i dagene som har gått brakt eksempler på hva de har gjort, uten å kunne tilbakevise Juuls konklusjon. Det var ikke så verst i 2014, men i 2016 er og blir det ganske tamt.
Noe kan sikkert gjøres, og vil bli gjort, for å skjerpe bevisstheten om denne typen arrangementer og om debatt-temaer. Ikke minst må Nasjonalbiblioteket følge det opp, etter å ha gitt rekordmange prosjektmillioner til dette formålet. Kanskje kan det nye statistikkskjemaet deres bidra til å klargjøre hva som er debatt og ikke debatt. Her skilles det i alle fall nå mellom «samtale- og debattprogram» og «kulturprogram».
Men hvorfor, Nasjonalbibliotek og biblioteksjefer, så ensidig fokus på de fysiske debattene?
Den nå to år gamle reviderte biblioteklovas formålsparagaf sier at biblioteka skal være «arena for offentlig samtale og debatt». Men må dette uttrykket og hvert av de tre substantivene forstås så strengt fysisk? Må dette bety fysiske debattmøter, og må de finne sted i bibliotekets lokaler?
Overordna mål
I den parallelt reviderte svenske biblioteklova ordla man seg mindre spesifikt, men likevel bedre, dersom hensikten var å nå et langsiktig, høyverdig samfunnsmål: De svenske folkebiblioteka «ska verka för det demokratiska samhällets utveckling genom att bidra till kunskapsförmedling och fri åsiktsbildning».
De har dermed lagt seg nærmere opp til IFLA/UNESCOs folkebibliotekmanifest, der målet også er av det overordna slaget, nemlig «… godt opplyste borgere [som] er i stand til å utøve sine demokratiske rettigheter og delta aktivt i samfunnslivet».
Fysiske debattmøter kan være verdifulle, men de skal ha visse kvaliteter for å sette spor. Vi veit det fra tv: Mange debattmøter blir bare flyktige episoder, særlig hvis ikke pressa følger dem opp og hvis ikke personer eller grupper deltar der som kan bringe synspunkter og konklusjoner videre til organ der sakene skal avgjøres.
I Sverige har de altså en lovformulering som åpner opp, i motsetning til å risikere å lukke inne. Paragrafen deres kan helt klart romme debattmøter, men inviterer samtidig til mye annet enn dette.
Blant annet til at bibliotek kan bidra til de omfattende debattene som alt foregår i samfunnet, om lokale emner såvel som nasjonale og internasjonale.
Bidra til «andres» debatter
Mange av disse debattene, f.eks. i aviser og nettfora, er gode, men kan ha mangler eller innlegg kan være bevisst eller ubevisst usaklige, om ikke direkte bøllete og hatske.
Hvorfor kunne ikke biblioteket bidra til å forbedre disse?
Svenske bibliotekarer var en periode på 2000-tallet engasjert i Kunskapsspanarna, en tjeneste med et slikt potensial. I symbiose med tv-programmet Kunskapskanalen bidro bibliotekarer med lesetips og kunnskap. Se skjermdump.
Som Ragnar Audunson skreiv i Bok og Bibliotek i november 2013, nettopp med henvisning til den svenske lova: «Det finnes noe som er kunnskap og noe som ikke er kunnskap – alt er ikke like gyldig – og bibliotekenes oppgave er å formidle denne kunnskapen».
Så, når debatter sporer av eller faktafeil florerer, hvorfor ikke skrive innlegg i papiravisa eller i nettavisenes kommentarfelt og sette ting på plass? Eller tilby å redigere en egen spalte med utfyllende, supplerende kunnskap til ting som skjer? Biblioteket må unngå å være direkte polemisk eller velge side i debattene. Det bør gå fint å bare bidra med saksopplysninger, forslag til lenker og boktitler, for ikke å si tidsskriftartikler.
Tidsskriftsamlingene må for øvrig være folkebibliotekas klart mest stemoderlig behandla ressurs. Mange steder er de redusert til fargerike kulisser i bibliotekkafeen. Men det er et tema vi kommer tilbake til her på bloggen.
For bibliotek eller nettverk av bibliotek, for eksempel i et fylke, er det også mulig å opprette og vedlikeholde tematiske nettportaler, slik fylkesbiblioteka i Trøndelag har gjort med sin nye portal om Nye kommuner – nye bibliotek. Eller sånt som Hot Topics, der biblioteket i Monroeville, Pennsylvania, gir lenker til kvalitetssikra kunnskap om aktuelle emner.
Holdningsskjerping
Jeg har tidligere berømma den norske paragrafen, i motsetning til den svenske, for sin mer konkrete formulering om debatter. Men nå er jeg i ferd med å snu. Det norske bibliotekmiljøet, inklusive Nasjonalbiblioteket, har valgt å fokusere ensidig på fysiske debattmøter. Nå viser dette seg å være vanskelig å realisere. Satt på spissen er den norske paragrafen blitt en marsjordre for å stable på beina nok en tjeneste som kan telles. KOSTRA-tyranniet fortsetter.
I Sverige har jeg foreløpig ikke sett på langt nær så konkrete virkninger av deres nye lovformulering, men denne åpne paragrafen, og det internasjonale manifestet, kan på litt lengre sikt føre til generell skjerping og gjenoppfrisking av holdninger – av gode, gamle bibliotekarprinsipper, velkjent fra samlingsutvikling på bokfronten, se «aktiv formidling» og «kvalitet, allsidighet og aktualitet». Men det kommer ikke av seg sjøl. Svenske bibliotekarer må engasjere seg.
Ett innlegg i den debatten kan være om «det proaktive biblioteket». Med bakgrunn i et eksempel fra den finske kommunereformen for 8-10 år siden skriver Mikael Böök:
«Den proaktiva bibliotekariens uppgift vore att lyfta fram det, att belysa det från olika håll, att ge möjligast direkt tillgång till de viktigaste kunskapskällorna och att dokumentera invånarnas ansträngningar att göra sina röster hörda i en utveckling, som blott alltför ofta styrs av makter, som åtminstone de själva inte verkar ha någon chans att rå på».
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply