Ei kjapp lesing av (nokre av) dei 40 høyringssvara som blei publiserte hos Kulturdepartementet i dag, fortel at skiljet mellom børs og katedral er større enn nokon gong. På bibliotek- og formidlarsida er det stor uro over dei elektroniske lydbøkene, mens forlaga og forfattarane er godt nøgde med alle delar av denne lovprosessen og treng ikkje nemne lydbok i bibliotek med eitt ord.
Eg vil framheve Biblioteksentralen sitt grundige svar. Dei oppsummmerer blant anna slik:
«Stridens kjerne er at rettighetshaverne motsetter seg bibliotekenes adgang til å kjøpe inn og låne ut digitale utgaver av verket/boka uten å innhente samtykke fra forfattere og forlag. Dette var forståelig for noen år siden, da kopisperrer, utlånsmodeller og bibliotekvederlag ikke var like avklart, men nå virker motstanden uforståelig.
Den virker også styrt av en ubegrunnet redsel for at markedet for særlig lydbøker skulle ødelegges nært totalt av bibliotekenes utlån, selv om det ikke fins tall som vi har sett som underbygger en slik påstand. Tvert imot har strømmetjenestene økt sin vekst etter at bibliotekene startet opp med digitale lydbøker (uten at det med sikkerhet fins en sammenheng her)».
Norsk Bibliotekforening har på si side levert ei eiga opphavsrettsleg utgreiing og er meir kortfatta i høyringssvaret. Dei avrundar slik: » … det er særs viktig at retten til digitalt utlån frå bibliotek blir presisert så snøgt som råd. Status per i dag er at forlaga ikkje tilbyr bokgruppe 8.9, dvs. e-versjonen av bokgruppe 2, til folkebiblioteka. Det trengst eit regelverk som ikkje hindrar biblioteka i å oppfylle oppdraget sitt».
Biblioteket tar saka #librarycase 