I eit blogginnlegg i 2023 følgde eg opp storbybiblioteksjefane som i Aftenposten hadde spurt: «Hva skjedde med det opprinnelige forslaget om leveringsplikt på digitale lydbøker til bibliotekene?«. I artikkelen «Høringsinstituttet og påvirkning gjennom den korporative kanalen» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift denne veka nærmar vi oss forklaringa på denne negativt paradigmatiske stadfestinga av den nasjonale politiske og juridiske aksepten for at delar av medievalet i biblioteka skal vere styrt av forlag og distributørar.
Biblioteka som høyringsinstansar er ein del av heilskapen, men ikkje hovudfokus i artikkelen. Dei tre forfattarane, to av dei velkjende frå ABI på OsloMet, er mest opptatte av at denne høyringa, til skilnad frå den førre, i 2013, «evner å mobilisere bredere politiske og felt-interne allianser». I 2013 var biblioteket ikkje tema i lovutkastet, i 2022 eit viktig element i høyringsutkastet, men så heilt vekk i den vidare prosessen.

En kommentar om “Lydbok-forsvinninga revisited”