«Liste nr. 1» og biblioteket – og om feller man kan gå i

Et søk på "Liste nr. 1" viser utgivelsens potensiale på toppen av Googles treffliste

Et søk på «Liste nr. 1» antyder utgivelsens kommersielle potensiale på toppen av Googles treffliste

Jeg har bladd i den i en bokhandel, denne «boka» med den fulle tittelen «Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik» (som for øvrig her avviker fra originalen, der det i tittelen heter «…. over personer som er…»). Jeg heller til at utgivelsen er først og fremst klassisk spekulativ, blant annet har ikke listene vært grundig gjennomgått og analysert, noe foreløpige utsagn fra historikere bekrefter (når det eventuelt kommer grundigere omtaler, legger vi ut lenker her).

 
Det har vært en kort ordveksling på lista biblioteknorge om biblioteka bør kjøpe den inn. Sånne tilfeller må vurderes konkret av det enkelte biblioteket, som i alle andre tilfeller (hvis man da ikke har satt bort medievalget, et fenomen vi dessverre har hatt lite debatt om hos oss, men desto mer i Sverige). Men ei bok må jo kunne skaffes når den først er gitt ut, og NB får sine seks plikteksemplarer. De som er seriøst interessert kan få den på fjernlån fra NB eller et annet av de seks Bibsysbiblioteka som p.t. har den – i bestilling (Fram til nå har NB Oslo hatt et eksemplar av «originalen», som er «foreløpig klausulert» til bruk på lesesalen).
Bokhandlene har vi ikke hørt noen tilsvarende debatter fra, men der vi har vært har den vært relativt diskret profilert (akkurat nå skal ikke det så mye til, for Jon Nesbø har jo snart overtatt hele Bokhandel-Norge).
Bibliotek må likevel ikke la seg skremme av ethvert utsagn eller rykte om taushetsplikt. Jeg velger å oppfatte den nye formuleringa i bibliotekloven som en bekreftelse på at biblioteket har et liknende redaksjonsansvar som pressa, som ikke bare går på «vær varsom», men også på å bidra til kunnskap og åpenhet. Derfor støtta f.eks. NBF Wikileaks (det bibliotekverda burde gjort i tillegg, var å legge ut dokumentene).
Vi har eksempler på total svikt fra bibliotekas side, jamfør Myklesaka på 1950-tallet, der veldig mange biblioteksjefer lot seg skremme til å ikke kjøpe inn «Sangen om den røde rubin». Og Loran C-rapporten på 1970- tallet. Denne i utgangspunktet hemmelige rapporten om et navigasjonssystem for USAs atomubåter, som i strid med nasjonale retningslinjer var etablert på norsk territorium, ble aldri inndratt av myndighetene, og flere aviser gjenga innholdet uten å bli rettslig forfulgt. Men likevel unnlot 48 av de 100 største biblioteka å kjøpe boka (gitt ut på Pax), og flere av dem innrømte at de hadde vært redde for å «tråkke myndighetene på tærne».
Her retter vi en takk til kollega Halfdan Wiik som i 1977 i en semesteroppgave på daværende Statens bibliotekskole gjorde denne rundspørringa til 100 bibliotek, noe Dagbladet fanga opp og gjorde til en av de mest pinlige hendelsene i norsk bibliotekhistorie.
Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: