Kor finst dei bibliotekpolitiske debattane?

Skjermdump frå Veggen på Bibliotekutvikling.no. I raudt, dato påført for dei nyaste innlegga.

Denne bloggen har sidan starten i 2006 vore eit forsøk på å starte debattar om bibliotekpolitikk. Eg auka aktiviteten særleg etter at Nasjonalbiblioteket i 2020 på arrogant vis presterte å ikkje berre leggje ned postlista biblioteknorge, der omlag 3000 bibliotektilsette var med, men i tillegg slette heile arkivet for all fremtid.

NB baud i staden inn til ulike tematiske forum på Bibliotekutvikling.no (krev passord), noko som skulle vere mykje betre og sjølvsagt moderne. Men når eg i dag, 23.11.2024, går inn på «Veggen» deira, finn eg to innlegg frå oktober som dei nyaste, elles to frå september og eitt frå juli og eit frå mai. Det nyaste innlegget i til dømes delforumet Litteraturformidling i folkebibliotek, som ein skulle tru var viktig og populært, er frå september 2023.

Tidsskriftet Bibliotekforum (NBF) blei nedlagt i 2014 og Bibliotekaren (BF) er redusert til «tre-fire» nummer i året.

Det finst FB-grupper, men i den største (?), Bibliotekarer i folkebibliotek (berre bibliotekarer kan bli medlem) er slett ikkje bibliotekpolitikk det som dominerer.

Men så er det vel spenstige debattar på fysiske samlingar; konferansar og seminar?

Men ein leiarartikkel i tidsskriftet Bok & bibliotek 29. oktober heiter Mangelen på meiningars mot blant tilsette i norske bibliotek. Her skriv redaktør Arne Olav Hageberg frå Biblioteklederkonferansen 2024: «Temaet var «Demokratiet – en tapt sak?», og frå scenen blei det presentert den eine utsegna etter den andre om bibliotek som demokratiske institusjonar avgjerande for ytringsfridomen. Alt dette snakket blir fort hult om dei tilsette ikkje sjølv har mot til å ytra seg».

Akkurat dette har vore eit hovudtema her på bloggen (bak taggen Demokrati finn du fleire ti-tals innlegg). Til dømes har eg referert …

Les mer «Kor finst dei bibliotekpolitiske debattane?»

Sjølvbiletet av biblioteket, er det FOR bra?

“The Linotype – Mergenthaler and Whitelaw Reid” av Edward Laning i NYPL (CC BY-NC-SA 2.0). Knipsa sept. 2013.

Bibliotek i samhälle har denne veka eit intervju med tittelen Vad är kritiska biblioteksstudier? Intervjuobjektet Lisa Engström er medlem av ei forskargruppe for kritiske bibliotekstudium, Lund Critical Library Studies:

«- Forskning är av naturen kritisk, menar Lisa Engström, men här handlar det om att förhålla sig på ett mer distanserat sätt till en bibliotekssyn där bibliotekets funktion och värden tas för givna eller idealiseras:

– Det har funnits – inte bara i forskningen, utan även i den allmänna uppfattningen om bibliotek – en syn där biblioteket haft en väldigt stark roll som en institution som främjar demokrati, delaktighet och möten mellan invånare i samhället.

Vad händer då om idealbilden av till exempel folkbibliotekens verksamhet inte problematiseras eller nyanseras? Enligt Lisa Engström innebär det att man riskerar att missa hur biblioteket också kan verka exkluderande. Som exempel tar hon frågan om meröppet, som hon studerat under en längre tid, bland annat i sin doktorsavhandling.

Ett kritiskt perspektiv är inte samma sak som ett negativt perspektiv, betonar Lisa Engström. Men det är ett viktigt komplement till bilden av det ideala biblioteket».

Også her på bloggen har vi ved fleire høve stilt spørsmål om vi har «… klart å heve ordparet bibliotek og demokrati over klisjé-nivået og det heilt allmenne?»

Vi har lagt lenka til nettsida til forskargruppa i blogroll’en nede til høgre, saman med andre viktige ressursar.

Lokaldemokratisk bomtur

Ein regjeringsnettstad heiter «Lokaldemokratiet i foregangskommuner». Dette handlar om at: «Kommunal- og distriktsdepartementet har tatt initiativ til et lokaldemokratiprogram (2022-2023). Gode eksempel på lokaldemokratitiltak skal vises frem til hele kommune-Norge. Sammen med syv utvalgte kommuner med ambisjoner for å videreutvikle sitt lokaldemokrati – foregangskommuner, vil departementet få frem gode eksempel på hvordan kommunene kan involvere innbyggere på måter som skaper engasjement og tillit». 

Eit program der folkebiblioteka vil stå sentralt! Trudde vi. Men i dei aktuelle dokumenta er det ikkje spor etter b-ordet.

>> Sjå også saka denne veka om Ytringsfrihetskommisjonen som ikkje har stor tru på biblioteket.

Men alle honnørorda vi er blitt vane med, som arena, møteplass, informasjonsutveksling og dialog, blir brukte i full monn. I departementet sitt Debatthefte står det ting som at «Målet er kommuner som har velfungerende demokratiske arenaer, der debatten går friskt, og til beste for innbyggere og lokalsamfunn…. Etabler faste arenaer og møteplasser for både informasjonsutveksling og dialog». Men ikkje éitt ord om biblioteket, ikkje eingong det sterkt profilerte «debattbiblioteket».

Og heller ikkje i andre dokument på nettstaden.

Kan nokon forklare? Er dette eit døme på dårleg kommunikasjon mellom departementa? Eller er det …

Les mer «Lokaldemokratisk bomtur»

Den demokratiske oppgåva

Dette er temaet i svenske bis nr. 3, 2022, som du no kan laste ned som pdf eller enkeltartiklar. Og abonnere på! Av innhaldet:

Nummeret inneheld også ein ein artikkel av underteikna, her i nettutgåva: «Det norske ˮdebattbiblioteket”, kan det overleve?». Denne blei skriven i sommar, før eg visste noko om Elin Golten si framdrift med doktoravhandlinga.

Debattar i bibliotek ekstra vanskeleg utanfor dei større byane

Elin Golten si ferske ph.d.-avhandling er svært velkommen etter åtte år utan kvalifiserte analysar av folkebiblioteket som «uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Men redaktørrolla må det forskast meir på i større bibliotek som faktisk held debattar. Det gjer dei nemleg sjeldan i små, veit vi no.

«Folkebiblioteket som uavhengig møtestad og arena for offentleg samtale og debatt i ei digital tid» er tittelen på avhandlinga Elin Golten forsvarte på OsloMet 29. september. Bloggaren fekk ikkje kome seg på disputasen, og lite har blitt rapportert derfrå av andre. Heller ikkje ligg boka på nettet enno, førebels berre eit kort, men greitt samandrag (sjå lenka ovanfor). 

>> 17.12.22: Intervju med Elin Golten i Bibliotekaren nr. 4. Kjem etter kvart her.

Golten baserer seg på kvalitetssamtalar med 42 personar i to kommunar i tidlegare Hordaland, no Vestland, fordelte på bibliotektilsette, lokale politikarar, bibliotekbrukarar og samarbeidspartar. 

Skilnaden på dei to kommunane og biblioteka deira er interessante og viktige, også for vidare forsking, som altså må finne stad ved bibliotek i klart større kommunar for fordjuping på viktige punkt. Fjell kommune er/var (no samanslått til Øygarden), meir og meir ei «sovebygd» for Bergen (min karakteristikk, som har etterkomarar der). Biblioteket ligg i det svære Sartor kjøpesenter, på godt og vondt berre ein snau halvtime frå kulturkraftsenteret Bergen. Mens Voss, med det meir bymessige, tradisjonssterke kultursentrumet på Vangen, er tre gongar så langt frå Bergen. Her ligg biblioteket i det relativt nye kulturhuset litt i utkanten av sentrum.

Her på bloggen har vi skrive mykje om lovendringa i 2014 og tida etter. Fokuset vårt har særleg vore på debattane, til skilnad frå andre arrangement; opplesingar, bokbad, foredrag, konsertar osv. Så lat oss sjå på debattane først. 

Men ein openberr suksess er desse ikkje: Elin Golten skriv (s. 242) at …

Les mer «Debattar i bibliotek ekstra vanskeleg utanfor dei større byane»

Militarisering på alle frontar?

På Khrono.no i dag var det lansering av dei, utan tvil, verdifulle «Demokratidagene» som finn stad dei neste par vekene i Oslo. Det skjer i form av eit innlegg av representantar for arrangørane, Deichmansjef Knut Skansen og Frode Helland, dekan ved Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.

Men etter kort tid fekk dei kritikk for å kople demokratidebatten med krigen og den sterke militære opprustinga som finn stad for Ukraina.

Skansen/Helland skriv blant anna at «I Ukraina må demokratiet nå forsvares med våpen i hånd. Det er lenge siden vi var i den situasjonen i vårt eget land, men demokratiet bør ikke tas for gitt».

Mens Jørgen Lund innvender i kommentarfeltet: «Er en slik plutselig militarisering av samtalen om demokrati en beklagelig men uunngåelig respons på en despot som fører krig i Europa? Eller er det et sørgelig lærestykke i hvordan krigens logikk beveger seg fortere enn noe jagerfly og uten videre begynner å undergrave nettopp en slik demokratisk tenkning som vi sier vi vil ta vare på? Uansett om det er litt av alt i alt, kan jeg ikke se at vi har anledning til å snakke om demokrati og krig i ett og samme åndedrag fullstendig uten å spørre hvor vi står i forhold til gamle erkjennelser om at demokrati og krig i virkeligheten er rake motsetninger, og om hvorvidt det i dag mer enn før er mulig å skille begrepet demokrati fra slikt som diplomati og avspennings- og nedrustningspolitikk». 

PS: Samtidig ser medbloggar Mikael Böök det naudsynt å svare ein kommentator til blogginnlegget hans 4. mars: «What the Ukrainian and Russian library associations have said». Vi har sympati med Ukraina, men må vurdere å slette framtidige kommentarar som går utanom dei bibliotekrelaterte tema her på bloggen.

Dei (eventuelle) intellektuelle og offentlegheita

«Most Intellectual, Senior Superlatives, Brevard High School, 1959» by North Carolina Digital Heritage Center (CC BY-NC-ND 2.0)

På Khrono går det no ein (eller fleire) debatt(ar) om framtida til dei gode debattane. Det starta med ei etterlysing frå leiaren for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, Ingerid Straume, etter «akademikere [som] tar på seg rollen som intellektuell, og bidrar med retning og meninger i samfunnet».

Ho utfordra dei gjeldande ideala ved universiteta og høgskolane: «I dag er idealet å publisere så mye som mulig i de beste vitenskapelige tidsskriftene, ikke nødvendigvis å bli lest. … akademikere må tørre å gå mot denne strømmen, og i større grad ta på seg rollen som en intellektuell. … Jeg savner bøker der det foregår tenkning i skrivearbeidet. Bøker som ikke nødvendigvis formidler forskning, men som er undersøkende og analyserende, der verdien ligger i selve undersøkelsen».

Men ikkje alle er einige med henne om kor alvorleg stoda er. Her er overskriftene når vi skriv 28. september, i kronologisk rekkjefølgje:

Kva vi også bør snakke om når vi snakkar om biblioteket som demokratisk arena 2

Klikk og kikk

For ein dryg månad sidan hadde vi den same overskrifta på eit blogginnlegg, då som no meint som ein førehandsreplikk til bibliotekseminaret i Stavanger 22. september, altså om to dagar. Der blir temaet: «Hva er det politikere og byråkrater snakker om når de snakker om «biblioteket som demokratisk arena?»

Det førre innlegget i denne «serien» handla om ei bok av ein kanadiar, Sam Popowich: «Confronting the Democratic Discourse of Librarianship : A Marxist Approach». Denne gongen tar vi utgangspunkt i ei heilt fersk bok av endå to kanadiarar (men innflytta frå England for nokre år sidan): Joe og John Pateman: «Public Libraries and Marxism».

Men først eit steg tilbake i tid: Underteikna intervjua John Pateman for «Bok og bibliotek» i 2002: «Bibliotek for dei utstøtte». Då etter eit møte med han i London. I bydelen Merton, der han var biblioteksjef, presenterte han forma si for sosial eller oppsøkande bibliotekverksemd slik:

«I praksis skjer det ved at vi aktivt oppsøkjer dei ulike miljøa, både arbeids- og heimlause, etniske minoritetar, asylsøkjarar og flyktningar, funksjonshemma og andre som vi ser kan ha glede og nytte av biblioteket, men som ikkje veit om det eller tør bruke det. Vi tilbyr heilt konkret å ta dei i handa og leie dei inn i biblioteket, der vi tar imot dei med informasjon og tilpassa tilbod. Dette er det vi legg i å vere proaktiv og «å blande seg inn» (intervene). Vi har no oppretta faste avtalar med ulike grupper og miljø og dreg dei direkte inn i planlegginga av tilbodet og av ulike arrangement».

Dette har John P reindyrka etter at han flytta til Kanada og blei biblioteksjef i Thunder Bay, …

Les mer «Kva vi også bør snakke om når vi snakkar om biblioteket som demokratisk arena 2»

Kva vi også bør snakke om når vi snakkar om biblioteket som demokratisk arena

>> Sjå også kommentarfeltet nedanfor. Lat det bli debatt om dette.

Under bibliotekseminaret i Stavanger 22. september ser vi at eit hovudpunkt vil vere: «Hva er det politikere og byråkrater snakker om når de snakker om «biblioteket som demokratisk arena»»? Dette blir spennande og viktig. Særleg fordi professor Håkon Larsen ved OsloMet skal innleie. Han er ein av svært få her i landet som har forsøkt å trenge under overflata på dette feltet. Vi siterte frå ein artikkel av han og Per Alexander Solheim her på bloggen i desember. Dei har same konklusjon som oss: «Bibliotek+demokrati er ikkje konkretisert».

Den nasjonale bibliotekstrategien og andre styringsdokument er breiddfulle av ord om bibliotek og demokrati, men inneheld lite konkret om kva eit bibliotek kan gjere. Å kjøpe inn og låne ut bøker med ulike syn på saker, pluss arrangering av bokbad, foredrag og (nokre få reelle) debattar, er sjølvsagte aktivitetar. Men kva anna?

For ikkje berre politikarane og styresmaktene, men i fagmiljøet på alle nivå blir det heile tida snakka og skrive om dette; om kor varmt og nært demokrati er knytt til biblioteket og kor viktig biblioteket er for å sikre demokratiet. Demokratiet er særleg etter lovrevisjonen i 2014 blitt ei uslåeleg sak for å fremje bibliotekideen, for alle er jo opptatte av dette.

Men kor djup forståing har vi av demokratiet og om problemkomplekset bibliotek og demokrati?

Les mer «Kva vi også bør snakke om når vi snakkar om biblioteket som demokratisk arena»

Etterlysing: Fleire kravstore brukarar!

I Lofot-Tidende 5. august skriv biblioteksjef Joep Aarts i Vestvågøy: «Et godt bibliotek trenger et kravstort publikum».

Han opnar tilsynelatande resignert, med dette som dei fleste av oss veit er institusjonens store utfordring: «… vi bibliotekansatte blir ikke avkrevd mye, verken av publikum eller lokalpolitikere». 

Men, skriv han om sitt eige bibliotek: «Fra å være et nokså passivt lager for bøker som bare tilbyr kunnskap, jobbes det nå med å gjøre folk i stand til å anvende, videreutvikle og dele denne kunnskapen. Biblioteket har blitt en demokratisk møteplass, en arena for offentlig samtale og debatt, og et sted for (digital) læring, kunnskapsdeling og lek».

Biblioteksjefen skriv også at dei har «et utstrakt samarbeid med lokale organisasjoner». Det er det mange som gjer, men her er det i eit prosjekt som vil bli evaluert. Det blir spennande å sjå resultatet.

Og her ringer det ei bjølle: Den svenske forfattaren Sven Lindquist tok dette eit steg vidare i eit foredrag i Trondheim, sjå Bok og bibliotek nr. 6, 1988. Der seier han at folkebiblioteka må «få resurser att hjälpa miljögrupper och andra opinionsgrupper, stadsdelsföreningar och fackklubbar och byalag att ta fram faktaunderlag som de behöver – ungefär som riksdagens upplysningstjänst idag betjänar riksdagspartierna med utredningar i olika frågor. Det är det jag menar med att folkbiblioteken bör bli folkets forskningscentraler».

Bokbad utan bølger

Frå sjølve ur-bokbadet i 1997. På godt og vondt! Klikk og kikk

I Aftenposten 3. januar skriv bokmeldar og forfattar Erle Marie Sørheim frigjerande om «Koseprat og humring preger scenesamtalene. Det er på tide å gi forfatterne litt motstand». Og ho held fram: «Når litteraturformidlingen forflytter seg fra spaltene til scenen, forsvinner kritikken med det samme. Den litterære scenesamtalen vil bli en av de mest sentrale historiske kildene til vår tids litterære miljø – og debatt. Så hvor blir det av debatten? Vi trenger ikke anse disse samtalene som et fristed hvor forfatter og samtaleleder kan plapre litt mens publikum drikker vin, ser på mobilen eller strikker skjerf. Vi kan ta dem på langt større alvor. … Å snakke om litteratur på en scene betyr ikke at man må bli mikrofonstativ for forfatternes ønskede lanseringsstrategi. I særdeleshet ikke når arrangøren er en festival, et offentlig bibliotek eller et litteraturhus».

Sjølvsagt kjem det straks ein lokal bokbademeister som meiner at «Dette er skivebom. En samtale mellom forfatter og bokbader er ikke en konfronterende debatt, men en meningsfylt samtale. … Det er noe som et litteraturinteressert publikum vet å sette pris på».

Men korleis går det eigentleg med litteraturformidlinga og bokbadinga i bibliotekbassenget? For ikkje å seie …

Les mer «Bokbad utan bølger»

Bibliotekstrategien: Bibliotek+demokrati er ikkje konkretisert

Særleg under og etter lovrevisjonen i 2012-14 blei demokrati eit heilt sentralt punkt i bibliotekpolitikken og -debatten, noko som førebels har kulminert med den andre, nogjeldande nasjonale bibliotekstrategien med den ambisiøse tittelen «Rom for demokrati og dannelse». Men har regjeringa og bibliotekstrategane klart å heve ordparet bibliotek og demokrati over klisjé-nivået og det heilt allmenne?

Eit seriøst forsøk på å svare finn vi i ein fersk artikkel i «Nordic Journal of Library and Information Studies» (vol 1 no 2 2020) med tittelen «Den digitale offentligheten i kultur- og bibliotekpolitikken». Forfattarane er professor Håkon Larsen ved OsloMet og spesialbibliotekar Per Alexander Solheim ved UiO. Men i studien deira av dei sentrale styringsdokumenta finn dei alvorlege manglar:

«Den siste bibliotekstrategien har flere beskrivelser av hvordan biblioteket skal være en sterk bidragsyter til opparbeidelse av digital medie- og informasjonskompetanse for befolkningen, men i likhet med den forrige bibliotekstrategien er det ingen konkrete eksempler på hvordan bibliotekene skal gjennomføre dette, utenom generelle målbeskrivelser».

Men noko Larsen og Solheim ikkje har sett på er prosessen knytt til bibliotekstrategien som Nasjonalbiblioteket er i gang med no i haust. Dette skjer i samarbeid med eit «Strategisk råd», og bak ei lenke på nb.no med dette namnet finn vi fila «Status for arbeidet med bibliotekstrategi». Så no nærmar vi oss vel det meir konkrete?:

Les mer «Bibliotekstrategien: Bibliotek+demokrati er ikkje konkretisert»

Bibliotekarar mot kupp

«Alle» i bibliotekfeltet er for demokrati. Konferanse på konferanse har demokrati som tema, og dei siste tiåra har vel alle strategiske dokument om folkebiblioteka fokusert på dette. I vår del av verda handlar det mest om å slå inn opne dører. I USA derimot, kan det snart bli langt meir konkret og tilspissa. Social Responsibilities Round Table (SRRT) er ei «spesialgruppe» av den US-amerikanske bibliotekforeininga ALA. Dei har no sett det naudsynt å vedta ei fråsegn om å slutte opp om fredelege demonstrasjonar mot alle forsøk på å ikkje respektere resultatet i presidentvalet 3. november.

SRRT viser til eit sett med ti råd frå organisasjonen Choose Democracy dersom det blir uro etter valet. Eit døme på svært konkrete førebuingar er dette rådet:

«To start preparing, talk to at least 5 people who would go into the streets with you — the safest way to take to the streets is with people you know and trust»

Choose Democracy har fire krav:

  1. We will vote.
  2. We will refuse to accept election results until all the votes are counted.
  3. We will nonviolently take to the streets if a coup is attempted.
  4. If we need to, we will shut down this country to protect the integrity of the democratic process.

Er vi informerte nok? Og forskarane?

Vi hadde akkurat tenkt å skaffe og kanskje melde boka «Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati», men så kjem det i dag, i Norsk medietidsskrift nr. 3/2020, ein spenstig omtale av boka av førsteamanuensis Kim Tallerås ved ABI, OsloMet.

Og han startar med eit sitat som lét som musikk i bibliotekar-øyre: «Det vesentlige for samfunnsorienteringen er ikke om folk er fullt ut informerte borgere, men om de har solide veier til offentligheten som kan mobiliseres når engasjement og handling kreves av enkeltborgeren».

Tallerås er ikkje i tvil om at boka er «velskreven og på alle måter interessant». Men i dei avsluttande normative vurderingane sine avslører forfattarane velkjent, lågt «bibliotek-medvit». Tallerås skriv:

Les mer «Er vi informerte nok? Og forskarane?»