Dette er tittelen på ein kronikk av Kristin Ørjasæter og Helene Uri i Klassekampen 8. november, og her på Norsk barnebokinstitutt i dag. Adressaten er kulturminister Anette Trettebergstuen, og forfattarane opnar slik: «Du er allerede utsatt for en strøm av ønsker og krav. Alle kommer til å hevde at nettopp deres ønsker og krav må prioriteres. Vi også. Og vi har rett. For hva er vel viktigere enn barns leseferdigheter? Vi trenger en automatisk innkjøpsordning for sakprosa».
Ørjasæter og Uri ber kulturministeren setje seg inn i ein daglegdags situasjon i ein viss institusjon i alle landets kommunar: «Tenk deg at du jobber på et folkebibliotek. Inn kommer en gutt på tolv–tretten år. Han vil gjerne låne den nye boka om Tix. Han har aldri vært på biblioteket før, sier han. Du er hoppende glad for en ny låner, men du vet at boka om Tix ikke finnes på biblioteket».
For «Sakprosainnkjøpsordningen er selektiv, det vil si at budsjettet avgjør hvor mange titler som kan kjøpes inn. Av de 60 sakprosabøkene som ble utgitt i 2020, ble ikke engang halvparten inkludert i innkjøpsordningen. Boka om Tix er ikke påmeldt ordningen; forlaget hadde ingen tro på at den kom til å bli innkjøpt. Mange sakprosabøker ser ikke engang dagens lys fordi forlagene ikke tør, fordi forfatterne ikke har råd».
>> OPPDATERING 30.10. kl 8.20: Sjå kommentar frå bibliotekarelin nedanfor: Saka vender med dette frå kritikk mot norske bibliotek for ikkje å kjøpe boka til Fatland til kritikk mot NB og Biblioteksøk for å operere med to parallelle postar på boka.Pluss: I den førstnemnde posten heiter det at boka er på «engelsk»?!
Når riksmedia skriv noko redaksjonelt om bibliotek er det ofte om innkjøpsordninga, typisk når Kulturrådet har nulla ein forfattar som er minst B- eller helst A-kjendis. Som VG måndag, der Erika Fatland si nye bok om Himalaya ikkje er blitt innkjøpt. Og då kjem sjølvsagt den ikkje uvanlege formuleringa: «Boken ble ikke innkjøpt av Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa – og blir dermed ikke kjøpt inn til norske bibliotek» (vår utheving). Som om ingen norske bibliotek kjem til å tilby henne.
Men ved dette høvet har dei dessverre langt på veg rett. For fire dagar sidan fann vi på Biblioteksøk at 26 bibliotek hadde boka, og i dag er det berre 6 fleire. Altså ca. kvart tiande bibliotek. Men vi skal følgje med vidare.
VG fekk med seg at den blodferske utgreiinga om alt dette, «Logikker i strid», går inn for at ordninga for sakprosa bør bli «mer lik» dei andre ordningane. Men utvalsleiar Anne Oterholm i K-rådet minnar om at «statsbudsjettforslaget i oktober ikke akkurat kom med noen utvidede budsjettrammer her. Den automatiske ordningen har mange fordeler, men det vil koste».
PS: Dei høgaste toppane i Himalaya er rundt 8500 meter høgare enn toppane som er omtalte i ei anna toppturbok av året som bloggaren er medforfattar til, men denne ligg ikkje så langt etter Himalaya-boka til Fatland, med førekomstar i 27 bibliotek. Denne kjem heller ikkje på Fondet, men er framleis i netthandelen 🙂
Samanlikna med oppslaget i Klassekampen i går kom det noko nytt og bra ut av det ti minutters innslaget på NRKs Dagsnytt 18 i kveld (frå 50 minutt ut i programmet). NBF-leiar Mariann Schjeide avslutta med det vi skriv i tittelen her: Formidlinga i biblioteket av innhaldet i dei norske kulturtidsskrifta er viktig. Bibliotekarane må snakke tidsskrifta ut av hyllene, “og det skal lite til”!
Her på bloggen skal vi halde fram med å bidra til utsnakkings-dugnaden med konkrete idear. Vi presenterte eit par idear i går og i dag. Vi har fleire på lur. Leve kunnskapsbiblioteket!
>> Saka kom på Dagsnytt18 23. aug., med viktig fråsegn av NBF-leiaren.
Både i går og i dag handlar hovudoppslaga på Klassekampen sine kultursider om ulike problem for dei norske kulturtidsskrifta. I dag, torsdag 22. august, ser dei på følgjene for folkebiblioteka, og dei intervjuar NBF-leiar Mariann Schjeide.
Svaret hennar kan vi kort, men litt polemisk, oppsummere slik: Innkjøpsordninga må biblioteka få behalde, for dei har ikkje råd til å bruke meir på tidsskrift, fordi det er så vanskeleg å måle bruken av dei, og ikkje blir dei mykje brukte heller. Følgjeleg: Vi må prioritere det som synest på statistikken.
Det siste er det ikkje ho som seier, men det er vår svært nærliggjande konklusjon.
Men kan kunnskapsinstitusjonen det norske folkebiblioteket sjå seg sjølv i augo om dei lèt framtida bli slik?
I dagens avis får vi vite kva som kjem i staden for innkjøpsordninga, nemleg at «tidsskriftene kan søke om subsidiering av abonnementer til offentlige institusjoner. Kulturrådet tilbyr seg å subsidiere abonnementene med 75 prosent av ordinær pris.»
Dette er sjølvsagt ein nedtur for biblioteka. Og NBF-leiaren seier det er …
Som kvart svensk forsøker vi å overtyde oss sjølv om at påstandane til Knausgård med fleire er overdrivne når dei skriv om den «einøygde» svenske kultureliten, om den svenske angsten for alt som ikkje er «politisk korrekt» og for å krenke ein eller annan.
Men på det svenske forumet Biblist toppa det seg fredag med eit forslag om å starte ein bokvalsdebatt frå ein bibliotekar som personleg er «emot att köpa in böcker som är ovetenskapliga». Utgangspunktet var eit innlegg om at bibliotekarar bør setje seg inn i kritikken mot ei kontroversiell bok som i vitskapelege vendingar hevdar det er nær samanheng mellom matvanar og psykisk helse. Og som er kjøpt inn av såpass mange som 129 bibliotek.
Medbloggaren vår, Mikael Böök, åtvarar sterkt mot denne haldninga i eit svar. Han vedgår at til dømes Daniel Ellsbergs bøker og lekkasjar om USAs atomvåpenprogram osv. ikkje er vitskapelege i streng forstand. Til dømes den nyaste boka, «The Doomsday Machine», er «en bekännelsebok! Är den då ovetenskaplig? Ja, varje bekännelsebok måste i någon mån vara det.»
Men biblioteka må ha desse bøkene. Berre åtte svenske bibliotek har denne, skriv han. I Noreg berre eitt (?).
Håvard Rem skriv denne veka i Dag og Tid om masteroppgåva til Kristoffer Tyssøy Høisæther der lærebøkene i mellomalderhistorie for grunnskole og vidaregåande blir granska. Konklusjonen er kort fortalt som på denne forsida: Norske elevar lærer at europearane i mellomalderen var vonde og valdelege, medan muslimane var tolerante.
Tilbudet av JULEBØKER kunne kanskje tålt en nedjustering?
Cappelen Damm skal ifølge Klassekampen i dag redusere antall sakprosautgivelser med 20–30 prosent og nedbemanne avdelinga. Spartacus sier de «har hatt en overproduksjon av sakprosa de siste årene, og at flere forlag kan bli nødt til å kutte titler.»
Norsk bokbransje har hatt det svakeste bokåret siden 2005, får vi vite. «Spesielt sakprosaen sliter, og omsetningen i år har så langt gått ned 5,8 prosent.» Riktignok benekter de fleste forlaga at de skal kutte i sakprosa, og både Gyldendal og Aschehoug skal gjøre det motsatte, hevder de.
I en bisak (ikke på nett) er fokus på «den selektive innkjøpsordningen, hvor budsjettet avgjør antall innkjøp. For 2017 ble 302 titler oppmeldt, men bare …
Samanlikna med oppslaget i Klassekampen i går kom det noko nytt og bra ut av det ti minutters innslaget på NRKs 
Håvard Rem skriv denne veka i Dag og Tid om masteroppgåva til Kristoffer Tyssøy Høisæther der lærebøkene i mellomalderhistorie for grunnskole og vidaregåande blir granska. Konklusjonen er kort fortalt som på denne forsida: Norske elevar lærer at europearane i mellomalderen var vonde og valdelege, medan muslimane var tolerante.