Fiskeri- og sjømatminister Odd-Emil Ingebrigtsen valde altså å presentere 2021-budsjettet i Stormen bibliotek i Bodø. Elles har dette svært liten relevans til biblioteka her i landet (sjølv om det kunne ha hatt det for tretti år sidan). Men Nordland, nærmare bestemt NB si avdeling i Rana, står for det mest synlege om bibliotek i budsjettet til Kulturdepartementet. Dei får 120 millionar til endå eitt sikringsmagasin.
Elles er vi mest imponert over at regjeringa si oversikt «Statsbudsjettet fra A til Å» framleis manglar temaet «bibliotek».
Det finst mange bibliotekbloggar som handlar om pushing av bøker og forfattarar, men ikkje lenger så mange som bryr seg med dei større spørsmåla, om bibliotekpolitikk med eit anna ord. Men Migrasjonsbibliotek-bloggen er ein slik. Dette er biblioteket til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i Oslo og definerer seg som «et spesialbibliotek som har litteratur innen feltet migrasjon».
Men i praksis, i alle fall på bloggen, breier dei seg godt inn på tilgrensande felt. Sjå illustrasjonen av ordskya deira. Du finn skye i høgre kolonne på bloggen.
Dette er éin av mange kategoriar eller emneord knytt til innlegg i denne bloggen. «Det uavhengige biblioteket» er ein av «ur-kategoriane», for bloggen starta for å spreie ideen om ein eigen type digital bibliotekteneste med namn identisk med bloggen. Oppstarten var i 2006, og 11 år seinare hadde ideen spreidd seg og blitt tema på eit seminar i Chicago.
Inn til det verkelege biblioteket på Rjukan (sjå fotoserie)
Vi har stor sans for Rjukan bibliotek, både for det segnomspunne Røde biblioteket, for den respektfulle bevaringa av interiøret, for at så mange vidgjetne bibliotekarar har vore sjefar der, for den føredømelege artikkelen i bibliotekhistoria på Lokalhistoriewiki.no og for at dei har klart å halde på namnet, trass i at kommunenamnet alltid har vore Tinn (det må vel vere det einaste i landet? Protestar er velkomne i kommentarfeltet).
Men no har Rjukan Arbeiderblad eit jubeloppslag om at «den store mikrobokbølgen [har] nådd Hovin». Det handlar om eit skap med plass til 40 bøker som «alltid [står] åpen for alle som måtte ha lyst til å berike livet sitt med litteratur». Og vi får vite at «Det er godt, for Hovin bibliotek (etablert i 1893) ble lagt ned i 2018».
I kommunen finst det, eller er det planar om, fleire. På campingplassar og i parkar kan dei vere positive som inspirasjonskjelder til lesing og bibliotekbruk, men bygda Hovin ligg pluss minus éin time med bil frå Rjukan og 2 timar og 18 minutt med buss. På sommarføre. Då er ikkje eit skap med 40 bøker grunn til å juble så høgt, etter vår meining. Men mikro- eller mini«biblioteka» har utruleg godt mediatekke, jamfør alt vi tidlegare har skrive om dette fenomenet her på bloggen.
I danske bibliotek har mange bøker standardiserte, spesiallaga bokryggar. Og innbinding?
I Klassekampens Bokmagasinet i dag har Knut Nærum eit ironisk oppgjer med Konkurransetilsynets trugsmål om enorme bøter mot forlag som gjennom Bokbasen skal ha utveksla «konkurransesensitiv informasjon om blant annet fremtidige bokpriser og utgivelsestidspunkt».
Nærum meiner å ha avslørt ein plan i fem punkt som K-tilsynet har i bakhanda. I det femte punktet heiter det: «Alle utgivelser får et standardisert design som demper leselysten. Her er det mye å lære av hvordan helsemyndighetene har regulert utseendet på sigarettpakkene. Alle bokomslag kan ha samme grågrønnbrune farge og forsynes med et fotografi som viser de skremmende følgene av prissamarbeid» (i same magasin har Bjørn Ivar Fyksen ein meir sakleg, men krass kritikk av K-tilsynet).
Alt dette for å kunne dryppe litt frå bibliotekhistoria. For det i dag håplause forslaget til Nærum er ikkje ulikt slik bibliotekbøker flest såg ut for femti-seksti år sidan:
Mykje bra kjem frå Skien, til dømes Henrik Ibs … eller var dét Grimstad?, men i alle fall dags- og bibliotekaktuell lyrikk, denne gongen av Stian Johansen på BOK365.
Ikkje berre bokhandelen, men Amazon sin alt-muleg-netthandel er på god veg til Norden, nærmare bestemt no også med svensk og etter kvart norsk vareutval. Dei har eit enormt lagerbygg og ekspedisjon under oppføring i Eskilstuna. Byen har høgast arbeidsløyse i heile Sverige, så her kan dei gjere som elles rundt i verda; presse lønna og arbeidsmiljøet til eit minimum.
Dei manipulerer også kundane. Ein artikkel i Klassekampen i dag, opprinneleg frå danske Information, opnar slik:
«Forestill deg at du går gjennom gågata i en mellomstor distriktsby. Nesten halvparten av butikkene er eid av den samme kjeden, som selv setter prisene og stort sett alltid er billigst. Kjeden behandler ikke medarbeiderne spesielt bra, men du skal jo bare ha et par småting. Ved døra må du legge igjen navn, e-post og kontonummer. Og ved alle hyllene går det en bak deg og noterer alt det du ser på og kjøper, slik at kjeden daglig kan tilby deg ting som passer til dine innerste ønsker».
På Tek.no les vi at «Det er grunn til å mistenke at Sverige blir utgangspunktet de skal forsøke å «ta» Norge og Danmark med».
Men kva kan dette ha med bibliotek å gjere? Klassekampen/Information har intervjua den verdskjende journalisten Günter Wallraff:
6.10.:Etter ei veke er Saxi sitt innlegg det mest lese debattinnlegget på KR
Etter at biblioteksjefen i Steigen i Nordland nyleg gjekk ut med forslaget om ein nærbibliotekreform har dette blitt ein trend. Klassekampen var ute med ei åtvaring om at kommunesamanslåingane kan føre til nedleggingar av noverande filialar, men som var hovudbibliotek i randkommunar for berre eit år sidan.
Så kjem i dag Kommunal Rapport med eit debattinnlegg frå Kirsti Saxi (SV), fylkesråd for kultur, klima og miljø i Nordland, med tittelen «Smått e’ godt – folkebiblioteket som lokal samfunnsbygger»(var visst i papirutgåva 24.9.). Bodskapen hennar er den same, at også små samfunn treng bibliotek, men betre bibliotek enn dei ofte er i dag. Trass i «en klar konsensus at «bibliotek er bra», og «samfunnsnyttig». Det er dog ikke alltid like lett å få omsatt plussord i kroner og øre, og bibliotek har i mange år vært nedprioritert når budsjett skal flettes sammen, både på nasjonalt og kommunalt nivå».
Ho peikar spesielt på fylkesbiblioteka si rolle her. Ho viser til …
Vi får vite at «det allerede finnes aktører som tilbyr grunnleggende digital opplæring i kommunen (f. eks. Seniornett, Pensjonistforbundet, Frivilligsentral, Røde Kors)», men biblioteka er ikkje nemnde, trass i kor omfattande innsatsen deira har vore på området i fleire ti-år. Men der ein ikkje alt er igang må det vel vere fritt å søke også for bibliotek. Men gjennom kommunen, forstår vi.
PS: I 2019 var det framleis 12 prosent av responentane i Innbyggerundersøkelsen som ikkje brukte internett dagleg.
På Khrono i dag: «Sammen med Høgskolen i Innlandet (HINN) og OsloMet har Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) satt i gang et prøveprosjekt hvor studenter kan få pensum i form av lydbok eller e-bøker, dersom de har behov for det. — For mange studenter vil dette være avgjørende for om de klarer å fullføre studiet sitt, sier prosjektleder i NLB, Hanne Lillevold».
Det tysdag igjen og tid for å minne om ein kategori på bloggen. Ein viktig ein, etter vår meining, er «Barske bibliotekarar». Her finst det per i dag 19 artiklar. Vi står i dag framfor dei tøffaste forsvarskampane på lenge, nemleg under og etter koronaen, og då bør vi lære av dei som gjennomførte dei suksessrike forsvarskampanjene for finske folkebibliotek på 1990-tallet.
Deichman Bjørvika er ifølgje Kulturbyen Oslo nominert til prisen «Trend Brand of the Year». Om du er i Potsdam torsdag 26. november kan du få med deg resultatet og den eventuelle prisoverrekkinga.
Ifølgje arrangøren måtte kandidatane i søknadane gjere greie for sine «utopias, changing ideas, exciting campaigns or your future-oriented cultural projects that stimulate the European cultural market with new impulses and thus change society in the long term!».
I Noreg er Axiell mest kjend for biblioteksystema Mikromarc+ og Quria, men har også her bibliotekdrift på tilbodslista.
Så den svenske utgreiinga blir også interessant her heime, sjølv om norske kommunar på langt nær har vore så ivrige på privat drift som svenske. Men det første korona-prega budsjettåret vil bli …
Eirik Bø, dagleg leiar i Pelikanen Forlag, seier dei har «bare en og annen slenger som blir kjøpt inn i noen hundre eksemplarer og fordelt i de alle største butikkene. Det betyr at nesten alle våre bøker ender bortgjemt bakerst i butikkene. Slik kjedebokhandlene drives nå, er det egentlig bare det som ligger i bunker som er synlig».
Og veka før intervjua MB Cecilie Naper, som i ein komande artikkel oppsummerer «at oversatt underholdningslitteratur har vunnet betydelig terreng på bekostning av prisbelønnet og annen skjønnlitteratur i bokhandlene (og på bibliotekene) i takt med at den norske bokbransjen er blitt liberalisert de siste tyve årene. Bokhandlene blir friere, men utvalget deres av bøker krymper».
Så følgjer forsøk frå bransjefolk på å avdramatisere og bortforklare marknadsliberaliseringa med kjøpesentra og med politisk press («Det var ikke nødvendigvis forlagsbransjen … som ønsket en mer kommers bokavtale i 2014»), og «hva folk vil lese, må de selv bestemme». Før vi får halmstrået for breidde-lesinga: Innkjøpsordninga.
Same kva som skjer og ikkje skjer i forlag og bokhandel er biblioteka dødsviktige for variert lesing her i landet, så gjer slikt som i Dokk1 i Ålborg:
Biblioteket tar saka #librarycase 