På Krono.no i dag: «Overrasket over hvor lite forskningsbasert skolepolitikken er». Dei intervjuar Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk, UiO, som leiar eit prosjekt der dei «undersøker kunnskapsgrunnlaget for de siste tiårenes skolereformer i de fem nordiske landene. … I Norge har de lagt særlig vekt på stortingsmeldingene og de offentlige utredningene (NOU-ene) som lå til grunn for Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020».
Og dei har kome fram til at: «Byråkratene som skriver stortingsmeldinger, henviser helst til de tekstene de har tilgang på via offentlige kanaler. De vil heller referere til en oppdragsrapport enn en vitenskapelig artikkel fra samme prosjekt. Forskere velger gjerne det motsatte … De [byråkratane, vår merknad] kan jo få tilgang via biblioteker og digitale søk, men tiden kan være knapp, og det er på mange måter rimelig at en oppsummerende rapport kan være mer tjenlig for dem enn en referee-vurdert artikkel».
Nyleg har vi her på bloggen lese og kommentert to typiske byråkratutgreiingar, rett nok ikkje på skolefeltet; høyringsnotatet til ny boklov og ytringsfridomskommisjonen. Vi har ikkje finlese noteapparat og litteraturlister. Trur ikkje vi orkar heller.
Biblioteket tar saka #librarycase 