For eit drygt år sidan kutta eg ut Facebook, så blogginnlegga mista ein kanal ut. Nedlastingane frå bloggen blei reduserte frå 60 tusen i 2020 til 40 tusen i fjor. Men det måtte til. No er spørsmålet om Twitter må gå same vegen. Om ikkje heile tenesta klappar saman før eg kjem så langt.
Same kva, hausten/vinteren 2022-23 kan bli lagnadstung for sosiale medium. Men kan det bli ei tid for endring og kanskje kollektiv, solidarisk nytenking?
Mange har skrive om dette dei siste vekene. Éin av dei betre er William Shoki, sørafrikanar og spaltist i Klassekampen. I dag skriv han «Farvel til Twitter» og med undertittelen «Twitters død bør være irrelevant for oss som ønsker en ekte solidaritet» (har du ikkje tilgang, kan du lese originalen på «Afrika is a Country»).
Nokre høgdepunkt:
«Det vi kan være sikre på, er at vi overdrev frigjøringspotensialet i nettverkskommunikasjon og sosiale medier kraftig, og det skyldes delvis vår egen mentale overinvestering i dem. Jeg sier ikke at potensialet aldri har vært demokratisk og egalitært, men Twitter har aldri vært til for det». …
«Den politiske historikeren Anton Jäger beskriver det slik: «Debatten kan bare foregå på diskursnivå eller innenfor mediepolitikkens spekter: Enhver større hendelse blir gransket for ideologisk farge. Det skaper kontroverser som spilles ut i stadig klarere avgrensede leire på sosiale medier før de kastes tilbake til hver sides foretrukne mediekanaler. Gjennom denne prosessen blir mye politisert, men lite oppnådd».
Som mange har sagt før meg, er massepolitikk alternativet til digitale forbindelser mellom mennesker: Ikke før et flertall av oss er mobilisert gjennom meningsfylte sivile og politiske organisasjoner, kan vi skape en levende og viktig offentlig sfære. Den større konteksten for medienes tiltakende rolle i politiske prosesser er nedgangen i masseengasjementet i partier og sosiale bevegelser. Om Twitter dør eller ikke, og om vi i så fall bør sørge eller ikke, bør være irrelevant for den som er opptatt av å bygge solidaritet og rettferdighet i den virkelige verden».
På bloggen skal vi klare oss. Yrkesfolk som bibliotekarar kan i ein overgangsperiode tole å ta i bruk førre generasjons verktøy, som nyheitsbrev på e-post. Men biblioteka er avhengige av å nå brukarar og ikkje-brukarar. Der dei er. Nokon må jobbe med alternativ, slik dei gjer i Danmark.
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply