Ofte er det primært grunnskoleungane sin ukritiske skjermbruk og funksjonell analfabetisme det handlar om, så også i desember då ei stor norsk undersøking om digitalisering i skolen (GrunnDig) blei publisert, omtrent samtidig som den svenske skolministeren annonserte i riksmedia at “Digitaliseringen i skolan har varit ett experiment”. Dei to utspela var slett ikkje berre positive til utviklinga, blant anna minnar ministeren om at digitaliseringa gjer at «åtskilliga timmar framför en skärm per dag görs på bekostnad av annat».
Men så har vi utfordringane når dei håpefulle har starta på høgare utdanning. Og ikkje kan eller vil lese lengre tekstar. Professor Espen Ytreberg seier om dette til Morgenbladet 3. januar: «– I all min tid på universitet har jeg ikke sett noen større utfordring for undervisningen. … Blant mindre studenter leser nå et flertall nesten ikke annen kunnskapsbasert tekst enn det vi gir dem som pensum (…) Vi kan ikke bare lære studentene om det som står i bøkene – vi må nå også lære dem hva og hvordan de skal lese. Det må vi gjøre på tvers av en medie- og samfunnsutvikling som gjør langsom og konsentrert lesning av krevende tekster svært vanskelig».
For ikkje å gå altfor mykje i detalj, overlet vi ordet til Sandra Lillebø i Klassekampen i dag. Ho nemner først …
… filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen som stadfesta problemet i same avis tysdag, og så nasjonalbibliotekaren i Stavanger Aftenblad 7. januar. Ho har stikk til sistnemnde og heile bibliotekarstanden (med fleire):
«Lesingen er særlig utsatt fordi den ikke er en aktivitet med umiddelbar avkastning. … Det eneste som hjelper om man skal bli en god leser, er mengdetrening over tid. Det er antakelig derfor nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre i et innlegg i Stavanger Aftenblad tar til orde for at skolen må droppe diktanalyse og la elevene lese det de vil. Det tror jeg er feil vei å gå. Lesing er for viktig til at lærere, bibliotekarer og forfattere skal sitte og overby hverandre i fortellingen om hvor gøy det er».
Leave a Reply