Om du har 2890 US dollars for mykje kan du no kjøpe årets analyse av den internasjonale marknaden for bibliotekmøbel. Og med prognose heilt fram til 2027: «Det globale biblioteksmøbler markedet ble verdsatt til 3083,14 millioner USD i 2021 og vil vokse med en CAGR på 9,76% fra 2021 til 2027». Berre så du veit det.
Noko vi ikkje heilt forstår at har samanheng med bibliotekmøbel, men som likevel ikkje får oss til å kjøpe rapporten, er at «Asia-Pacific [anslås] å være den raskest voksende regionen for gassanalysatorer». Men lesarar som har skaffa ein slik til biblioteket sitt i seinare tid, kan gjerne forklare nytta i kommentarfeltet.
«Miljøarbeider Halvorsens beste anbefaling til dem som opplever utfordrende situasjoner på jobb, er tenke over hvorfor mennesker gjør det de gjør. Som eksempel: En noe beruset mann som åpenbart ikke hadde det greit, fikk en stor bamseklem istedenfor kjeft. I retur fikk Halvorsen en stor takk for at han ikke hadde ringt politiet.
– For det er problematisk at politiet ringes til så ofte. Dagene til en del av dem som er her, er preget av mye motstand og politi. Er de tilsnakkende, kan jeg snakke dem».
Ordet bibliotek kan ha andre tydingar enn i denne bloggen, blant anna ein privat boksamling av ein viss storleik eller rett og slett eit rom med bøker. Pluss eit programvarebibliotek. Men ordet kan og skal ikkje brukast om ei kommersiell teneste med «innspilte sanger som er gjort tilgjengelige i en app som er klar for lansering og kan brukes av barn, pedagoger og familier». Slik som styret ved OsloMet no har vedtatt. Ifølgje Khrono.no gjekk berre to av styremedlemmane imot.
På heimesida heiter det at Trall «integrerer musikkbibliotek og avspiller med tekst og karaokefunksjon i et lekent og intuitivt design som spiller på lag med musikken».
For tre veker sidan fekk vi påskot til ein ganske klikkvenleg (52 nedlastingar) tittel her på bloggen: Paradigmatisk for boklesinga! Såvel forfattarar som leseforskarar og barnebokinstituttfag- leiarar var meir eller mindre einige om at dei yngre i dag er mest opptatte av ultrakjappe digitaldingsar og i alle fall ikkje papirbøker.
Men no har nettstaden Periskop køyrt debatten vidare, førebels til og med 5. mars, med ein handfull kompetente debattørar: Øystein Espe Bae ved Norsk barnebokinstitutt, Thomas Brevik ved Strilabiblioteket i Alver, Ole I. B. Storø og Petra J. Helgesen i Foreningen !les og forfattar Arne Svingen. Det p.t. seinaste innlegget er Storø sin kommentar til Svingen.
The European library association EBLIDA has this site with links. Including links to three of our latest blog entries. See the subtitle «Voices of Libraries».
This blog, which deals with various – very important, if not existential – library issues, is mainly written in Norwegian and Swedish, but also with a number of posts in English. And the latter are all among the most important.
– Hvordan forholder I jer til jeres russiske materiale? Dette var eit spørsmål frå den danske kulturministeren til Danmarks Biblioteksforening etter først å ha annonsert at danske statlege musé skal avslutte alt samarbeid med Russland. Generalsekretær Michel Steen-Hansen svarte, og han gjentar på bloggen sin:
«Vi er en pluralistisk institution, som skal stille viden til rådighed. Derfor kan vi godt deklarere, hvad der er sandt og falsk. Men hos os, kan man eksempelvis også finde ’Kapitalen’ og ’Mein Kampf’ side om side. Men vi kan som institution godt forholde os til, hvad vi anbefaler og især i forhold til faktatjek, og der har vi mange muligheder. Men vi har ikke tænkt os at smide bøger ud,« siger Michel Steen-Hansen og understreger vigtigheden af bibliotekernes rolle i konflikter.
»Biblioteker er sat i verden for at understøtte demokrati, hvor brændstoffet er viden og adgang til information. Så uanset hvor konflikten måtte være, skal biblioteket værne om sandheden.«
Bibliotekarar på hesteryggen. Klikk for større foto
Irene Vallejo, forfattaren av «Evigheten i et siv» i intervju med Klassekampen 26. februar: «Det er ikke Aleksander den store, med sine megalomane visjoner om et bibliotek som rommer alle verdens bøker, som er den virkelige protagonisten … Det er bibliotekarer og lærere som har spredt bøker og muligheten for lesing, som kvinnene som på 1930- og 1940-tallet reiste rundt på hesteryggen i Appalachene i Kentucky med bøker i saltaskene».
Den framifrå kulturarv- og bibliotekbloggaren Kathleen McCook på Substack: «Montaigne had a magnificent library and it was his throne: «At home I betake me somwhat the oftner to my Librarie, whence all at once I command and survay all my houshold … There is my seate, that is my throne».Montaigne, Essais III.3, ‘Of three kinds of relationships.
Ny bok om gamalt – «The Library – A fragile history». Biblioteksbladet intervjuar forfattar Arthur der Weduwen (medforfattaren er Andrew Pettegree): «Vi berättar också bokproduktionens historia, om hur boken har förändrats, från papyrus till den tryckta boken till den digitala teknologin. Den utvecklingen har förstås också påverkat biblioteken väldigt mycket och kampen har alltid funnits där, den mellan att bevara det gamla och att introducera det nya. Att man alltid tror att det nya också är det bästa, det är ett stort hot mot biblioteken».
I det ferske Bok og bibliotek nr. 1/2022 (ny, fin utsjånad!) har professor Ragnar Audunson ved OsloMet overskrifta Om å holde tunga rett i munnen, som handlar om den krevjande oppgåva til folkebiblioteket som arrangør og demokratisk møteplass: «Vi trenger en prinsipiell diskusjon og avklaring av bibliotekenes rolle som offentlighetsarenaer og arenaer for offentlig debatt. Det viser en rekke situasjoner vi har vært oppe i de siste årene – nå sist Ulstein Rødts ønske om å ha et foredrag av Mímir Kristjánsson i det lokale biblioteket».
Dette er ein konklusjon nærmast identisk med vår her på bloggen for ei veke sidan: Kva gjer vi med gråsonene rundt «debattbiblioteket»? Med skilnaden at Audunson ikkje kunne ha fått med seg det heilt ferske dømet frå Lindesnes.
Men han bidrar med viktige poeng om Nasjonalbiblioteket eller andre vil forsøke å oppsummere dei åtte åra med tillegget i §1 og stake ut vegen fram. Han peikar på behovet for å analysere den enkelte situasjonen i tid og stad: Biblioteket må «analysere hvilke utfordringer man står overfor med hensyn til de ulike offentlighetsdimensjonene. Er lokalsamfunnsrommet svakt slikt at en mangler møteplasser og miljøer der innbyggerne kan engasjere seg og treffe hverandre? Er miljøet fragmentert i ulike miljøer og grupper som i liten grad kommuniserer med hverandre? Mangler man debattarenaer? Er utfordringene heller knyttet til tilgang til informasjon innbyggerne trenger i rollen som borgere?»
Det viser seg jo at russiske føderasjonspresidentar, vaksinatorar og parkeringsvaktar fort kan bli hatobjekt, men bibliotekarar?!
Jo, nettstaden Bookriot fortel om eit bibliotek i Arkansas, USA, der dei tilsette blir hetsa for å vere «pornografar og pedofile» fordi dei tilbyr «inkluderande litteratur» til barn og unge. Dei skal blant anna ha drepe spedbarn og valdtatt barn og ledd av det.
Og i Sverige er det no slik at «Nästan var tredje biblioteksassistent har utsatts för våld eller hot om våld det senaste året».
Eitt av dei – til no – alvorlegaste døma på falsk informasjon i ein moderne krig. Klikk og kikk
Krigen om Ukraina er det mest alvorlege dei nolevande generasjonane i Noreg og Norden har vore med på, med unnatak dei rundt 80. Det same gjeld biblioteka våre. Og biblioteka må sjølvsagt vere med på å spreie mest muleg sann informasjon om kva som skjer, og ikkje vente til dei første bøkene kjem ut. Jamfør det europeiske bibliotekoppropet. Ikkje minst vil biblioteka få pågang frå flyktningar frå regionen. Pågangen på Pressreader vil auke, så annonsering av dette i lokalaviser og på nettet vil gi nye brukarar.
Falsk informasjon er tema i tv- og pressedekninga frå Ukraina, til dømes på NRK 1 i føremiddag i eit intervju med redaksjonsleiaren i NRK Utanriks. Men dette var mest allment sjølvskryt om kor mykje ressursar kanalen bruker på å verifisere, pluss nokre lite konkrete åtvaringar mot likt og ulikt i sosiale media. Men for å forstå omfanget og alvoret kan det vere lurt å følgje med på, og dele, slikt som Wikipediaartikkelen Disinformation in the 2021–2022 Russo-Ukrainian crisis. OBS: Her finn vi ikkje den vanlege lenka til «Recent changes», der vi kan følgje eventuelle diskusjonar eller «kampar» mellom bidragsytarar, då dette er eit delprosjekt under Current events.
Dei europeiske organisasjonane EBLIDA, NAPLE og PL2030 går no saman om dette oppropet (google-omsett med litt hjelp): «Public Libraries 2030 oppmodar bibliotek over heile Europa til å mobilisere til fordel for nøyaktig informasjon om konflikten som eit middel til å støtte demokrati og ytringsfridom. Vi oppmodar biblioteka også til å støtte eventuelle ukrainske flyktningar, i samarbeid med statlege og ikkje-statlege organisasjonar (til dømes helligdomsbyar, Sant’Egidio-samfunnet osv.). Vi bør vere klare til å finne praktiske løysingar og førebudde på å gi ukrainarar hjelp og tenester etter behov».
The ruins of the Catholic University Library in Louvain that German soldiers burned down the night between 25th and 26th August 1914. Photo: Wikipedia.
Does the librarian say something special and unique when there is a war? Is the librarian’s mind different from the rest of us? Or does a little librarian live in each of us? Hunters and warriors we all are, but are we not also collectors and caretakers?
By Mikael Böök
In December 1936, the British writer Eric Arthur Blair, better known by his pseudonym George Orwell, travelled from his homeland to Spain with the intention of enlisting as a soldier on the Republican side in the ongoing civil war. On the way, he stopped off in Paris. There he dined with the famous author of the novel The Tropic of Cancer and the novella Quiet Days in Clichy. The meeting with fellow writer Henry Miller made a strong impression on Orwell. He returned to it later, for example in his essay ‘Inside the Whale’, about what it would be like to live like the prophet Jonah inside the belly of the whale. This was, in fact, something that Henry Miller suggested George Orwell would rather do. Miller told Orwell that his plan to fight in the Spanish civil war was idiotic. And Orwell had to grudgingly agree with him.
«For the fact is that being inside a whale is a very comfortable, cosy, homelike thought. The historical Jonah, if he can be so called, was glad enough to escape, but in imagination, in day- dream, countless people have envied him. It is, of course, quite obvious why. The whale’s belly is simply a womb big enough for an adult. There you are, in the dark, cushioned space that exactly fits you, with yards of blubber between yourself and reality, able to keep up an attitude of the completest indifference, no mattermwhat happens»,
Orwell later mused in his above mentioned essay. Orwell also thought a lot about the common man who, in his view, was decent and did not want to make war. But he himself went to war.
I don’t blame Orwell for that. On the contrary, I want to praise him for continuing to admire Miller as a writer and for his courage to examine his own contradictions.
The professional librarian, on the other hand, is destined to oppose war. In short, the librarian is a pacifist. Erasmus of Rotterdam would certainly have agreed with this statement. As would Tolstoy. The librarian does not even have to be a Christian …
Biblioteket tar saka #librarycase 