Svenske bibliotekorganisasjoner og bibliotekarer pleide, for bare noen år siden, å se på Norge som et forbilde, ikke bare når det handla om digitalisering, men om utviklinga av en nasjonal, statlig bibliotekpolitikk. Svenskene – og vi – trodde og håpa at ABM-utviklings utredning i 2006 og den påfølgende bibliotekmeldinga i 2009 ville gi resultater som monna. Lenge satte vi også lit til de rød-grønne Kultur- og også bibliotekløfta. Samtidig som enkelte partier faktisk snakka om en “bibliotekmilliard” – øremerka til kommunene! Særlig etter at Enger-utvalget så grundig hadde bekrefta biblioteksvikten i kommunene, måtte jo noe skje, mente vi (mer om söta bror nedenfor).
Jo, det skjedde at vi fikk en norsk nasjonal bibliotekstrategi. Utarbeida særdeles internt i departementet og NB og uten involvering av andre enn organisasjonene og representanter for dem – i ei referansegruppe som hadde ett eller kanskje to møter (ryktene spriker her).
Så fikk den også ganske blanda mottaking. Den inneholdt i alle fall ingen virkelig store visjoner.
Det synlig(st)e resultatet er statlige prosjektpenger av en årlig verdi tilsvarende et gjennomsnittlig katapultsenter eller prosjektering av utbedring av én – 1 – norsk fjellovergang.
Nå er svenskene i gang med sin bibliotekstrategi. Og når det svenske nasjonalbiblioteket (KB) endelig får hjula i gang, blir det i alle fall ordning och reda. Da er det med et tungt sekretariat med en uavhengig samordnare, den erfarne kulturjournalisten Erik Fichtelius. Og med stor åpenhet, med egen blogg og Facebookgruppe, sjølsagt. Og ei stor referansegruppe. Og lägesrapporter og videoer. Og workshops. Og snart kommer det egen rapport på omvärdsbevakning (et eksempel på at ordvalg kan påvirke metodikken og dermed virkeligheten; i Norge har vi ikke noe tilsvarende ord og tar til takke med spredte kapitler i en sluttrapport).
Den svenske framgangsmåten er altså langt å foretrekke. Men hva som kommer ut av det, veit vi jo ikke.
Leave a Reply