This is a translation of a blog entry by R. David Lankes 24 Feb 2017. Published here with the author’s permission.
For tre år og en dag siden fikk jeg sprøyta inn i kroppen en dødelig kjemisk cocktail for å ta livet av eventuelle gjenværende kreftceller, og i denne prosessen ødelegge hele beinmargen. For tre år siden pressa en lege stamceller direkte inn i hjertet mitt, der de ble pumpa rundt til resten av kroppen, for å gjenopprette den samme beinmargen og dermed redde livet mitt.
På denne tredje fødselsdagen min hadde jeg tenkt å blogge en inspirerende tekst om å se framover og forplikte seg til å bruke livets gave til å forbedre tilværelsen rundt oss. Da innså jeg at å jobbe for å bedre tilværelsen faktisk er viktigere denne private erfaringa. Så i dag, for å markere den tredje bursdagen min, velger jeg å snakke om behovet for handling.
Vi som er forskere og akademikere på informasjonsfeltet har en spesiell forpliktelse i denne Alternative Faktas Tidsalder. Vi akademikere som jobber med både informasjon og kommunikasjon har en enda mer presserende forpliktelse. Nemlig å arbeide med miljøer og lokalsamfunn rundt i verden for aktivt å bygge kunnskap og et felles rammeverk for å kunne evaluere virksomheten til politikerne, forskerne, aktivistene, og til innbyggerne.
Noen vil si at dette bare er en funksjon av bedre utdanning. Hvis vi kunne bli flinkere til å bygge kompetanse i lokalsamfunna – informasjons- og mediekompetanse – så ville det føre til et mer enhetlig syn på verden. Problemet med dette argumentet er at den politiske kløfta verken er et resultat av mangel på informasjon eller tilgang til media, eller av begrensa forståelse for informasjon i seg sjøl. Det økende ideologiske skillet skyldes verken at samfunnet har for lite informasjon eller generell godtroenhet. Nei, det økende skillet og innføring av alternative perspektiver er snarere et resultat av sofistikert og bevisst informasjonsvirksomhet.
For problemet med holdningsbobler og filtrering av informasjon var ment som en løsning på problemet med altfor store mengder informasjon. Forskere på informasjons- og kommunikasjonsområdet har tatt for seg ideen om å avstemme søkeatferd, å fininnstille søkemotorene for å møte brukerens preferanser, de har tatt for seg holdningsanalyse, hyperlokale informasjonsbehov og hyperlokale nyheter, og det er dette som har påvirka de valga folk gjør.
Stilt overfor informasjonsflommen utvikla vi datavitenskap og grensesnitt og algoritmer og framtidas aviser for å redusere belastninga med å forstå det hele, alt for å dekke behova til brukeren / leseren / innbyggeren / låneren bedre enn før.
Det er ikke sånn at vi står overfor en godtroende offentlighet som overkjøres av algoritmer konstruert av de grådige og manipulative. Vi står overfor innbyggere som bruker verktøy som er konstruert med de beste intensjoner som, ja, de kan være (og blir) manipulert, men når det kommer til stykket lar folk se på kunnskap som bare et informasjonsproblem. Med andre ord, det man tror er sant, typisk informasjon, skal kunne forvaltes, skreddersys og individuelt tilpasses, men uten det nødvendige sosiale ansvaret for å sette ting inn i sine sammenhenger, og uten å sette ting under debatt eller å utvikle konsensus.
Faren er at man ikke ser sannhetene og meningene i den sammenhengen de står i, og at man ikke proaktivt anstrenger seg for å skape denne sammenhengen. Dette handler ikke om alternative fakta, propaganda eller feilinformasjon. Dette er forhold som alltid har vært virksomme. Den falske nyheten i dag er den som skandalepressa («yellow journalism») representerte for hundre år siden – definert mer av profitthensyn enn ideologi. Utfordringa er ikke å skape mening eller å bli enige om fakta, men heller den nødvendige sosiale komponenten som handler om å finne ut hva disse faktaene betyr.
Både bibliotekarer og journalister har vært med om å hjelpe lokalsamfunn til å ta bedre beslutninger gjennom tilgang til kunnskap. Vi har begge etiske retningslinjer og prinsipper som går i favør av fornuften, og begge har en grunnleggende indre motivasjon for å søke sannhet. Men – og dette er viktig – vi tror også begge at en slik motivasjon må inneholde et aspekt av sosial kunnskap. Med andre ord mener begge at lokalsamfunn må handle både i samforstand og som enkeltpersoner innafor et fellesskap. Det holder ikke bare å snakke sant for å oppnå makt; man må forstå at virkelig makt avhenger av felles innsats. Bibliotekarer og journalister må bidra til å bevege folk flest til handling. Avsløringer av korrupsjon i nyhetene må følges opp med redaksjonelle krav om konsekvenser for de korrupte. Undervisning i informasjonskompetanse må følges opp med undervisning i informasjonsaktivisme. Det handler ikke om å fremheve ulikheter; det handler om å avskaffe ulikheter. Det handler ikke bare om å oppfordre til mangfold; det handler om å gi ulike stemmer like muligheter.
Og så tilbake til dette med handling.
Målet vårt må være å bli kunnskapsskoler. Jo, vi skal fremme våre ulike felt av informasjon, bibliotekvirksomhet, journalistikk og kommunikasjonsvirksomhet. Men også jobbe sammen for det felles målet om økt innflytelse. En kunnskapsskole må jobbe for ikke bare å dokumentere samfunnet, men for å forbedre det. Ikke for å holde seg nøytral, men for å være sannferdig og for å arbeide aktivt med lokalsamfunna for å forme et verdensbilde i stadig utvikling. I dette verdensbildet vil det være uenigheter og krangel, men det vil fungere som et felles rammeverk for debatt og endelig til læring.
Jeg er i live i dag fordi forskere i innen biologi, kjemi, medisin, sjukepleie, offentlig helse, farmakologi, informasjon og kommunikasjon ikke bare var opptatt av kunnskap, men av virkningene. De samme forskerne som utvikla dødelige kjemiske våpen i første verdenskrig oppdaga seinere at sennepsgass kunne brukes til å stoppe ukontrollert replikering av kreftceller og i neste omgang livreddende kjemoterapi. Jeg er her i dag fordi informatikere utvikla teknologi for å overføre milliarder av observasjoner til tidsskrifter og kliniske studier. Jeg er her i dag fordi journalister og PR-eksperter og forskere innen kommunikasjon bidro til å forvandle kreft fra en, ifølge folkemeninga, skammelig svøpe til en edel kamp for gode behandlingsmåter.
Vi har sett hva forskere innen informasjon og kommunikasjon kan få til når de forener krefter for å redde liv ved å stå imot tobakkindustriens villedende kampanjer. Vi har sett journalister samarbeide med bibliotekarer for å avdekke hvordan privat næringsliv forurenser miljøet med kreftfremkallende stoffer. Vi har sett de samme journalistene og bibliotekarene deretter holde de ansvarlige til ansvar.
Vi står ved et vendepunkt med dagens nasjonale politiske klima [i USA; oversetterens merknad]. Vi har sett en gjenoppvåknende presse forsøke å holde politikerne og politikken deres ansvarlig. Vi har sett bibliotekarer stille opp for rettighetene til alle medlemmene sine*. Også i akademia må vi benytte denne anledninga i forskninga vår, undervisninga vår og tjenestene vi gir. Vi som forsker innen informasjons- og kommunikasjonsfeltet må utvikle et mottrekk (systemer, teorier, kurs og nyutdanning) for å erstatte veggene av isolerende kode som ideologiske grupperinger omgir seg med, med en ny plattform basert på samfunnets egne kunnskaper. Vi må vise at høylytte argumenter og oppriktig uenighet ikke trenger å føre til fraksjoner og brudd, men til klarere forståelse av tilværelsen. Dette har vært en hjørnestein i all vitenskapelig virksomhet siden Sokrates, og å fremme dette i samfunnet som helhet, er vårt ansvar.
* Lankes har i det siste konsekvent begynt å kalle bibliotekbrukere medlemmer (members). Blant annet i boka The New Librarianship Field Guide, anmeldt her i september 2016.
