Folk tenkjer kanskje at interaktivitet mellom lånar og bibliotek er noko som starta med Nettet og Bibliotek 2.0 for rundt tolv-tretten år sidan. Men det er positivt feil. VGs Anders Giæver skriv 9. juni om ein type papirbasert interaktivitet som vi ikkje unner vår verste fiende å oppleve:
«En gang i tidlig tenårene da jeg akkurat hadde oppdaget Agatha Christie og hadde fått anbefalt «Ti små negerbarn» (sorry, men den het faktisk det) som hennes beste, gikk jeg på min livs største litterære skuffelse. Etter å ha lånt boken på biblioteket og satt meg godt til rette for å nyte mysteriet, så jeg at en eller annen utrolig kjiping hadde skrevet med blokkbokstaver på tittelbladet: DET ER DOKTOREN SOM ER MORDEREN!»
Vi må tilstå at vi har gått god for slik verksemd, men berre når lånarar har … retta opplagte og alvorlege feil, som då to personar i to bibliotek, sikkert heilt uavhengige av kvarandre, hadde retta centimetrane i ein norsk verdsrekord i ei bok som elles går for å vere eit standardverk i norsk idrettshistorie.
Og sidan det er fredag har vi eit ekstra tilbod, i ein liknande samanheng, nemleg ein petit av underteikna, trykt i Klassekampen 19. september 1996:
SETT BOKSPOR!
Jeg har vært inne på det før i denne spalten, og gjentar det gjerne: Moss har et utmerka antikvariat!* Men innehaver Åse har fortsatt begrensa kunnskap om idrettslitteratur. Til enkeltes store glede, for her er det muligheter for kupp! Som det jeg gjorde en lørdag nylig: For en åttilapp fikk jeg med meg et til det ytre helt ordinært eksemplar av Oscar Mathisens sjølbiografi “Mitt livs løp” fra 1946. Men overfor en svært godt opplyst allmennhet på Møllehaven Cafe kunne jeg snart fastslå at boka ikke bare inneholdt skøytekongens autograf, men også atskillige, etter min mening, sterkt verdiforøkende BOKSPOR! Som jeg velger å kalle det.
Bokspor 1:
En smal, skeivt klippet papirlapp mellom fremre perm og forsatsblad med følgende budskap, med gnidrete bestefarskrift [oldefarskrift må vi seie no, ein generasjon seinare]:
“Dagen efter 10 000 m på sköiter i vinterolympaden 1952 i Oslo var undertegnede i forretningen til Mathisen & Erichsen i Plöens gt. Fikk da Mathisen til å signere boken. Sammens med 3 – 4 andre sköite entusiaster i gang med å diskutere löpet til “Hjallis” dagen i forveien. Ved en vannlekasje hjemme i desember, ble desverre boken litt vannskadet. AL, Askim.”
Bokspor 2:
Mellom sidene 110 og 111: Et avisutklipp fra VG 14.1.1959 med overskrifta “Mathiesen-monumentet banalt. Kraftig kritikk fra dir. Langaard”. Man kan lese at direktøren for Oslo kommunes kunstsamlinger mener den planlagte statuen av Mathisen ved Frogner stadion burde være “…et portrett av en mer representativ og dekorativ holdning, eller mindre preget av banal illusjonistisk naturalisme som form”. Mathiesens gamle venn Bjarne Frang uttaler derimot om den helfigurs skøyteløperstatuen: “Rent skøyteteknisk er det kanskje endel å innvende mot monumentet, men så meget i detalj kan man selvfølgelig ikke gå”.
Slik fortsetter det, med i alt 25 gamle avisutklipp med større eller mindre tilknyting til bokas tema. For eksempel fra debatten om Dagbladet gjorde rett i å skrive åpent om Mathisens tragiske drap på den sjuke kona si og seg sjøl, og om forskjellen på russisk og norsk skøytestil i femtiåra, der den overdrevne norske markeringa av knestrekket får så øra flagrer. Jeg fant også et intervju der Boris Sjilkov imøtegår ryktet om at han skulle være forlova med en frk. Cappelen fra Røa, og et indignert inserat fra modern (frk. Cappelens), med samme siktemål.
Flere av bøkene jeg har kjøpt på Moss Antikvariat har stempelet til en viss avdød pastor fra ei av bygdene “innante'”. Han må pussig nok ha vært en hund etter Paxbøker i 60- og 70-åra og hatt stor interesse for de franske eksistensialistene. Understrekingene og margnotatene hans er herlige bokspor. Og nå bygger jeg dem ut videre, med blyant og nymotens merketusj. Her og der diskuterer jeg litt med pastoren. Sånn bearbeiding av bøker er nyttig for meg sjøl. Og noen vil vel få bøkene etter meg en gang, og kanskje føre stafetten videre.
Jeg var på en kulturkonferanse på Ingeniørenes Hus i Oslo for ti-tolv år sia. Der framførte Jan Myrdal et sterkt forsvar for folkebiblioteka, men hadde en reservasjon: Vi må eie mange bøker sjøl. Vi kan ikke basere oss bare på biblioteka, for i bibliotekbøker er det ikke lov å understreke og skrible i margen!
Altså: Sett bokspor i bøkene dine! Skriv kommentarer, spørsmål og ikke minst henvisninger og tips om videre lesing. Legg inn bokanmeldelser. Etterlat gjerne en-gangs bokmerker i form av kinobilletter eller kassalapper fra Rimi med dagsprisen på Borg Pils: 23,30. Øk bøkenes autentisitet og tilfør dem historie!
Noen bibliotek har åpna hjemmesidene sine på Internett for publikum, til å skrive inn synspunkter på bøker de har lest, og anbefalinger for andre. Det er bra, men biblioteka bør også vurdere å feste lommer eller ark for skrevne kommentarer i sjølve bøkene.
I tillegg bør vi ta opp igjen den gamle tradisjonen der man limer avissider på nakne veggen, som feste for tapeten. Å lese sånne vegger i ettertid er jamgodt med de nevnte bokspora. La oss kalle dem veggspor? Min favorittopplevelse av denne typen var da jeg en februardag i 1984 fjerna gammel tapet i en leilighet i Oslo. Jeg kom blant annet over en reportasje i Aftenposten om Louis Armstrongs Norgesbesøk vinteren 1959. Artig gjensyn, tenkte jeg, med ei legendarisk hending som jeg kjente godt av omtale. Jeg hadde på radioen mens jeg jobba. En time seinere var plutselig Randi Hultin på lufta, med et på dagen 25 års jubileumsprogram for Armstrongs konsert i Nordstrandshallen og kanefart og jam på Ullevålsseter! Takk til Randi Hultin, tapetsermester NN og AL, Askim. Gi etterslekta en sjanse! Sett spor!
Anders Ericson
* Moss har ikke lenger et antikvariat. Idealisten Åse Ombustvedt (i 2020 mer kjent som Nordiskrådnominert forfatter) måtte dessverre gi seg etter at dette ble skrevet.
Leave a Reply