På veggen i eit litteraturhus, House of Foundation i Moss. Men lite å sjå til konflikt med biblioteket tjue meter unna
>> 15.7. Sjå viktig kommentar under.
Dette er overskrifta på eit debattinnlegg av Ragnar Audunson i Klassekampen i dag (les heile teksten nedanfor, med godkjenning av forfattaren). Bibliotekprofessor Audunson imøtegår oppslaget laurdag om boka «Litteraturpolitkkens verktøykasse», der forfattarane reiser ei motseiing mellom bibliotek og litteraturhus og annan påstått «direkte konkurranse» mellom offentlege og private litteraturformidlarar. Den private sida og «dens profesjonelle aktører» kan «utkonkurreres».
Vi har enno ikkje fått noko leseeksemplar og har ikkje meir å melde, anna enn at forfattarane av denne boka på Pax forlag ikkje er kven som helst, nemleg medieprofessorane Tore Slaatta og Helge Rønning, der førstnemnde er i permisjon frå jobben som generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) for å skrive boka. Her ligg det altså prestisje frå bokbransjen si side, så det er ingen grunn til å slå seg til ro på bibliotekhald. For ikkje å seie bibliotekbrukarhald.
Audunson kan forhistoria både hundre og eit lite tiår attende. Dermed blir det eit spark også til nasjonalbibliotekar Sira Myhre. Men les heile innlegget hans:
Folkebibliotekets gamle rolle
I Klassekampen 9.7. 2019
Forfatter: Ragnar Audunson, professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet.
Når ledende medieforskere klarer å skrive et 700-siders verk om norsk offentlighets historie uten at bibliotekenes rolle som offentlighetsinstitusjoner berøres («Allmenningen», 2017), er det lite som er egnet til å overraske med hensyn til kunnskap om og forståelse av hva folkebibliotek er hos denne gruppa akademikere.
Men når medieprofessorene Tor Slaatta og Helge Rønning i Klassekampen 6. juli mener at norske bibliotek nå har fått en «ny rolle» der «litteraturarrangementer har blitt en like naturlig aktivitet som boklån» og at dette er problematisk fordi offentlig finansierte bibliotek da kan konkurrere med litteraturhus og andre sivile og private aktører – ja, da er det grunn til å undre seg over medieforskernes forståelse for en av våre viktigste offentlighetsinstitusjoner. For møter og arrangement i folkebibliotekene representerer langt fra noen «ny rolle», slik Slaatta og Rønning ser ut til å tro. Folkebibliotekene har aldri vært et sted bare for boklån.
Da ideen om de moderne folkebibliotekene vokste fram i siste halvdel av det 19. hundreåret, var nettopp den aktive formidlingen et definitorisk kjennetegn på hva et folkebibliotek er. I dette aktive formidlingsarbeidet har forfattermøter, debatter, foredrag, bokpresentasjoner for barn, lesesirkler og så videre vært en selvsagt del. Et bibliotek som ikke driver slikt formidlingsarbeid, er ikke et folkebibliotek.
Den amerikanske bibliotekhistorikeren Wayne Wiegand viser i sin fascinerende bok «Part of our lives» fra 2015 hvordan en omfattende aktivitet med møter og arrangement inngikk i folkebibliotekenes virksomhet alt i de første tiårene av det forrige århundret og hvordan møter var et sentralt tilbud i det som var folkebibliotekenes forløpere – de såkalte sosiale bibliotekene.
Også norske folkebibliotek tok tidlig i bruk slike arbeidsformer, enten det nå var i form av teaterforestillinger med lokale barn og unge som skuespillere som Grünerløkka filial hadde på 1920-tallet, eller diskusjonsklubber for unge som Unge Deichman hadde på 1930-tallet.
Det er naturligvis heller ikke slik at slike arbeidsformer kom som en åpenbaring til folkebibliotekene med de norske litteraturhusenes suksess fra 2007 og framover, slik nasjonalbibliotekaren ser ut til å tro ifølge Klassekampens oppslag. Når norske folkebibliotek i økende grad arrangerer møter, knytter de, som vist over, an til en sentral del av folkebibliotekfeltets faglige arv. Når slike arbeidsformer har økt så mye som de faktisk har gjort de siste årene, har det sannsynligvis noe å gjøre med det de svenske bibliotekforskerne Jonas Söderholm og Jan Nolin i en artikkel fra 2015 kaller «The third wave of community engagement» som startet rundt år 2000. Det er denne bølgen som sannsynligvis har skapt rom for både litteraturhusenes suksess og for veksten i møter og arrangement på bibliotek.
For den økte betydningen av akkurat denne dimensjonen ved folkebibliotekenes rolle er internasjonal. Det er ikke noe som er spesielt for Norge og som kan tilbakeføres til endringene i formålsparagrafen og innflytelsen fra litteraturhusene. Forskningsprosjektet ALMPUB som er finansiert av Norges forskningsråd, studerer bibliotekene som offentlige rom. I en survey blant representative utvalg av befolkningen i de seks landene som deltar i prosjektet (Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Sveits og Ungarn) finner vi for eksempel at 31 prosent av bibliotekbrukerne i de seks landene oppgir å ha vært på møter og arrangement i biblioteket siste år. En overveldende majoritet av bibliotekarene oppgir at arrangement og møter er en sentral del av de tjenestene biblioteket deres tilbyr.
Det er små variasjoner mellom landene og det er ikke slik at Norge ligger noe foran de øvrige. Den høyeste andelen brukere som oppgir å ha vært på møter og arrangement i biblioteket finner vi faktisk i Ungarn, der innflytelsen fra litteraturhus sannsynligvis er begrenset.
Et annet av delprosjektene i ALMPUB ser på arrangement i danske folkebibliotek fra 1960 til i dag. Ikke noe helt nytt, altså.
Så dette er en måte å arbeide på som folkebibliotekene trygt kan utvikle i forvissning om at de da bygger på og viderefører en sentral del av folkebibliotekenes samfunnsoppdrag og faglige tradisjon.
Ragnar Audunson
