Biblioteket tar saka #librarycase
– a concept, an attitude – and this blog
På heimveg etter ein heilt vanleg søndagstur på Jeløya. Vi hadde snakka om bøker, frå novellene til Lucia Berlin og Tarjei Vesaas (nokon hadde sett Odd Nordstoga på Lindmo kvelden før) til mossingen Ola Innset si nyaste om den norske nyliberalismen. Og vi hadde jo snakka om pandemien. Og her under restane av herregårdsalleen nedanfor Framnes melde assosiasjonen seg til ein viss film (og roman) der ein skog, litteraturen og det eksistensielle smeltar så kraftig saman i sluttscena.
Når vi no sit i heil- eller halv-isolat på snart fjerde månaden og ser på desse seriane på strøyming eller tv, så spør vi oss før eller seinare: Korleis blir dei fiktive samtidsskildringane etter pandemien, inntil vaksina, må vi håpe, blir allemannseige? Kjem politi og røvar til å halde ein meter avstand eller to? Og kva med dei romantiske scenane: Kyssing og slikt alt etter første daten vil gje publikum heilt feil idear, så det må vel bli av typen: Det var hyggjeleg å treffe deg, kan eg få mobilnummeret ditt og sjå koronatesten din?
Romanforfattarane har fordelen at dei kan overlate meir til lesarane sin fantasi. Men så blir vel framtida minimalisme og symbolisme? Om ikkje apokalyptisk sci-fi og tilsvarande framtidsromanar blir dei einaste truverdige sjangrane?
Morgenbladet har omsett ein tekst av Michel Houellebecq der han blant anna nærmar seg dette. Han refererer til ein kollega som har sagt at … Les mer «Livet og litteraturen frå no av»
Bloggeren har vært på tur og spør: Hvilken norsk forfatter hadde denne utsikta fra skriverommet sitt? Svar i kommentarfeltet nedenfor. Et hint: Om du ikke har vært der, men mener du kjenner igjen landskapet og kanskje byggestilen, så er det likevel 50% sjanse for at du tar feil (lurt smilefjes). Premie? Nja … du får et påskudd til å oppdage eller friske opp igjen et forfatterskap, eller to.
Antallet kulturanmeldelser i norske aviser er mer enn halvert på ti år. Klassekampen i går har sammenlikna anmelderiet i VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen og forteller at «I VG har nedgangen vært på over 70 prosent. Også Aftenposten og Dagbladet har kuttet mer enn 50 prosent». Disse avisene hadde «en anmeldelse på trykk hver eneste septemberdag i 2007. Leserne kunne altså regne med å få servert en anmeldelse innenfor kulturfeltet til morgenkaffen hver dag. I 2017 er ikke kritikken en del av den daglige stoffmiksen i avisene. Mange dager står det ikke en anmeldelse på trykk i det hele tatt». Derimot øker antallet i Klassekampen og i Morgenbladet.
>> Nytt 14. nov.: Åsa Linderborg i Aftonbladet varsler i dag en liknede gjennomgang av svenske aviser. Og hun viser til Informations danske undersøkelse, der nedgangen er 34 prosent.
Burde ikke dette være interessant for folkebiblioteka? Noen bibliotek har litteraturblogger (tips gjerne om flere i kommentarfeltet nedenfor!) Og det fins gode «uavhengige» bokblogger. Men i bibliotekas webkataloger er det mest bare forlagas vaskesedler å spore. Derimot har danskene litteratursiden.dk. Kunne vi fått til noe liknende i Norge?
PS: Av et nytt oppslag i Klassekampen 14. nov. framgår det at tilbakegangen i antall bokanmeldelser ikke er så stor som på de fleste andre kunstområdene, men likevel fra ca. 190 pr. måned til ca. 130. Se grafikken på toppen av artikkelen.
Det kan godt hende biblioteka på for eksempel Lillehammer og i Molde har rutine på å stille med bunker av alle nye bøker og forfattere som deltar på de store litteraturfestivalene der. Men kan de tilby så mye som 150 titler?! Det gjør biblioteket i Dublin, og allerede da lista med alle de 150 nominerte til DUBLIN Literary Award 2018 ble offentliggjort denne uka.
Morgenbladet skriver om nominasjonene i dag, der Roy Jacobsen, Agnes Ravatn og Brit Bildøen er de norske nominerte. Og dermed for anledninga oversatte til engelsk. Men de nevner ikke at det faktisk er 400 bibliotek i hele verden som nominerer, blant disse Bergen Offentlige og Stavanger bibliotek.
Et fåtall bestselgende boktitler på det norske markedet stikker av med den største og grundigste omtalen i media. Det bør ikke være bibliotekets oppgave å forsterke dette, snarere tvert imot. Dette tok Ås bibliotek i Akershus konsekvensen av når de i et prosjekt, sammen med bl.a. lokalavisene i distriktet og Norsk kulturråd, har skrevet og formidla bokomtaler om «de gode oversatte romanene». Se omtale i Østlandets Blad 13. juni. (død lenke)
En beslekta tankegang ligger sannsynligvis bak bibliotekar Halfdan Wiiks serie med «retro-anmeldelser» i Klassekampen, seinest i dag om Arild Haalands «Den frosne freden», ei «fredsbok» fra 1952!
I sammenheng med Biblioteket tar saka har jeg slått frampå med et liknende fokus fra bibliotekets side på glømte og forbigåtte bøker og debatter.
La sånt som dette bli noe mer enn et prosjekt, men en fast dugnad, gjerne sponsa av Kulturrådet. Og la omtalene bli lenka opp fra webkatalogene.
Biblioteket tar saka #librarycase 