– a concept, an attitude – and this blog
Eit bibliotek i svenske Skåne tilbyr no utlån av broddar til alle over 70. Dette er sånt vi her på bloggen har kategorisert som X-utlån, og som vi har diskutert fleire gongar, men i vårt ganske mykje meir vinterlege land enn Skåne har vi enno ikkje støtt på brodd-utlån.
Det kan kome av eit visst problem enkelte bibliotek har hatt med fottøy av denne typen, sjå fotoet.
I forsvaret av kunnskapsbiblioteket har vi her på bloggen vore med på å reise tvil om såkalla x-utlån frå folkebibliotek, alt frå kakeformar via fiskestenger til el-syklar.
Men i svenske Karlstad opererer dei i alle fall med «hållbarhet» som kritierium når dei skal ut på denne galeien.
«Lei kona? Lei kano!». Ein gong på ironiens 1990-tal kunne vi lese dette på eit reklameskilt for kano- og kajakkutleige i ein østfoldby på fire bokstavar. Tretti år seinare, når no pendelen har slått motsett ut, til dei lett-krenkelege sin fordel, er slagordet sjølvsagt blitt umuleg. Og burde vore dobbelt umuleg for bibliotek som måtte innføre det same tilbodet. Om dei då ikkje vel å bryte gratisprinsippet. For å seie det slik.
Det Bostonbaserte magasinet The Atlantic har sett på bibliotek ved colleges i USA og oppsummerer at studentane er meir opptatte av tradisjonelle bibliotektenester som sikrar dei kunnskap heller enn slikt som «interior-design updates and building renovations, or into “glitzy technology,” such as 3-D printers and green screens, that is often housed in “media centers” or “makerspaces”.»
I fleire byar i Finland, ifølgje Yle, låner biblioteka ut sesongkort til idrettsarrangement. Sjefen for eit basketlag seier at «prisnivån på hobbyer har stigit så mycket att alla inte har råd.»
Du får ikkje låne for heile sesongen, men typisk ein gong per lånar per sesong. Supportarcaps og -skjerf burde vel også følgje med?
For ti år sidan såg vi ein 3D-skrivar for første gong i eit bibliotek. Geirr Karlsen på Kongsberg demonstrerer
Den opprinneleg australske, men etter kvart inter-engelskspråklege nettstaden The Conversation har ein tekst av den kanadiske bibliotekprofessoren Paulette Rothbauer som handlar om det vi skriv i tittelfeltet her. Høgst lesbart, særleg om ein tar seg tid til å klikke nokre av lenkene hennar også.
Sett, og mobiltelefonisk dokumentert i feb 09
Peter Alsbjer, bloggarkollega aust for Kjølen, byr i dag på ein type utlånsmedium vi ikkje har sett før, nemleg ryggsekk med kikkert og fuglebøker, elegant videopresentert av eit bibliotek i Kanada.
Og så er det jo fredag, og vi kan ikkje stå imot freistinga å kople dette til ein ur-standup-komikar frå Peter sitt heimland. Som tilrår å starte fågelskådandet med utstoppa eksemplar. Her har, som tidlegare omskrive, Moss bibliotek eit potensial.
PS: Denne kategorien lånarar bør få info om fuglesong-appen Whatbird. PS: Heromskogs synst vi han gir vel mange treff på dompap i høve til kor få vi faktisk ser. Kva er det med dompapen?
Vi er ikkje mange som bloggar om bibliotekpolitikk for tida, men her vil vi pushe ein verkeleg veteran: Karl Kalseth i Kunnskapsgartnerne. Han driv ikkje berre med arkiv, fagbibliotek og «fremtidsrettet informasjons- og dokumentforvaltning», men nyleg også med folkebiblioteket og det vi her på bloggen har kalla X-utlån.
Under tittelen To Nesbø og en boremaskin, takk! skriv Karl blant anna:
«Nå er kravene til effektivitet, relevans og etterrettelighet store for alle virksomheter, også for kommunale virksomheter, også for bibliotek. Da er risikoen overhengende stor for å få i fleisen at …
… for byttinger, hekser, troll og ulike artsfrender?
Her på bloggen har vi både kritisert og harselert med det vi har kalt x-utlån. Men etter en runde på byn etter Halloween-kostyme til en etterkommer har sympatien med småbarnsforeldre vokst seg så sterk at vi på en fredag velger å dele den kanadiske ideen om byttedag i biblioteket for den slags tekstiler (for ikke å si plast).
Det vil opplagt trekke folk, og kan vel ikke koste så mye (vi snakker IKKE om innkjøp og utlån!).
Kanadierne innbyr til innlevering på forhånd. De som så vil finne seg noe nytt får et “verdipapir” som gir dem fortrinnsrett til å sikre seg noe på byttedagen.
Leste også om bibliotek som låner ut penklær til ubemidla jobbsøkere. Sannelig var det ikke World Economic Forum som skreiv om New York Public Library.
Markeringer av biblioteket som samfunnets mest sosiale institusjon er viktig. Men hvor bør grensa gå?
Lørdagens Klassekampen (14. juli, men ikke på nett) har et større oppslag om BUA, som er intet mindre enn «en nasjonal forening [som] skal bidra til inkludering og økt deltakelse i helsefremmende aktiviteter for barn og unge uavhengig av sosioøkonomisk status.» Dette skjer «ved å styrke og synliggjøre utlånsordninger, utstyrssentraler og utstyrsbanker som låner ut sports- og fritidsutstyr til barn og unge.»
Den daglige lederen innrømmer at «de kanskje [er] Noregs best bevarte løyndom.» Noe vi skriver under på. Organisasjonen BUA var helt nytt for oss. Noe som ikke er en løyndom, er at en del bibliotek også driver med sånt. Tre av dem, Oppegård, Nedre Eiker og Vågan, har slutta seg til BUA.
Det er heller ingen løyndom at dette er omstridt. Det er i dag en risiko for at sånt går på bekostning av de kjerneoppgavene, fri tilgang til kunnskap og kultur, som biblioteket blir stadig mer aleine om og som mange steder lir under dårlig økonomi. Særlig må dette gjelde utlån av verktøy og teknisk utstyr, som, i tillegg til plass og innkjøp krever kompetanse for vedlikehold og instruksjon.
Det framgår av bua.io at det meste av virksomheten er sponsa av private og med gaver, og at en god del arbeid utføres av frivillige.
Vi har gruppert innlegga om dette på bloggen under stikkordet X-utlån.
Ikke før hadde vi onsdag blogga oss varme om bibliotekutlån av slagdriller, magnoliafrø og fiskestenger, så renner det inn et blodferskt svensk doktorgradsarbeid om samme tema (takk til Jan Szczepanski på Biblist). Det er Jonas Söderholm som skriver om «Borrowing and Lending Tools: The Materiality of X-Lending Libraries». Det kan låte fremmedarta, men vi finner at «Materialitet er … et perspektiv som ser ut over tingenes fysiske egenskaper, til den ’sosiale’ vekselvirkningen mellom ting og mennesker.» Okei.
Söderholm studerer biblioteket som modell «för att tillhandahålla resurser», til forskjell fra den tradisjonelle formidlinga av dannelse, kultur og kunnskap osv. Han har hovedsakelig studert utlån av fysiske verktøy (hus, hobby, hage osv.) og for det meste i USA, der biblioteka ligger i teten på dette feltet, etter en virkelig lang tradisjon med toy libraries. Samtidig som mange bibliotek der borte er generelt gode på å hjelpe folk som er «down and out».
Doktoranden opplever at det er lite som er skrevet om dette tidligere, så arbeidet hans blir viktig for alle som nå hiver seg på denne bølgen. Og for skeptikerne.
Sentralt i avhandlinga (NB: vi har ikke lest alle de 108 sidene, men alle sammendrag og litt her og der) står intervjuer med lånere og bibliotekansatte om opplevelsene deres med lån og utlån. Söderholm oppsummerer i et svenskspråklig resymé:
Bibliotekoppgave?
En debatt som går, eller burde gått, i bibliotekmiljø i flere land er den om utlån av fysiske gjenstander; verktøy og hjelpemidler som folk flest strengt tatt ikke trenger å eie, da de bruker dem sjelden, eller som de kan låne for å teste dem ut før de eventuelt kjøper sjøl. Behova er absolutt rimelige, og deling og gjenbruk er godt miljøvern. Sånt kan rette opp myter om biblioteket som noe for bare de «boklærde», og det kan gi avisoppslag og ettertrakta oppmerksomhet. Sjøl om mye av det slett ikke er nytt, noe Ragnar Audunson påviste i april, på det viktige (vi kan ikke få sagt det ofte nok) nettstedet Vox Publica.
Men er det oppgaver for biblioteket? Vi har nylig intervjua Audunsons svenske forskerkollega, Joacim Hansson. Han omtaler mye av det som «tveksamma satsningar, … exempelvis e-sport eller maker-space-aktiviteter som har mycket lite med demokratiutvecklande grunduppgifter att göra». Og som han mener «prioriteras för att fånga lokala beslutsfattares intresse.»
I slekt med dette er sammenslåing og samlokalisering av bibliotek med andre tjenester, noe som gis forskjellige begrunnelser, men der innsparing ofte viser seg å ligge under.
Vi har notert oss en god del eksempler på tilbud av denne typen:
I det norske fagmiljøet har debatten om bibliotekutlån av slagdriller, kakeformer, redningsvester og musikkinstrumenter (for ikke å si motorsykler) aldri tatt helt av, men når det nye stortingspartiet Rødt vil profilere seg på bibliotekpolitikk, er det dette de fronter (sant skal sies; i valgkampen var de også tilhengere av bibliotekmilliarden). Til Klassekampen i dag foreslår partileder og stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes å «gjennomføre en prøveordning med utlån av verktøy, musikkinstrumenter, leketøy eller andre ting, på ti offentlige biblioteker i minst ett år. De fleste av oss eier mange ting som vi bruker veldig sjelden. En drill brukes i snitt 13 minutter av sin levetid. Avfallsmengden blir unødvendig stor når alle disse tingene byttes ut.»