– … vi må ikke bli redde for å bli «elitistiske». Jeg er grusomt elitistisk på noen områder, men absolutt ikke på andre. Alle trenger å strekke seg litt. Vi har ikke vært tydelige nok på å løfte fram det som er krevende. Om vi ikke har råd til å invitere Umberto Eco, trenger vi ikke løpe etter Jo Nesbø. Vi må ta et aktivt standpunkt, ikke for «eliten», men heller ikke ty til minste felles multiplum. Biblioteket må alltid provosere og stimulere intellektet.
Det kan godt hende biblioteka på for eksempel Lillehammer og i Molde har rutine på å stille med bunker av alle nye bøker og forfattere som deltar på de store litteraturfestivalene der. Men kan de tilby så mye som 150 titler?! Det gjør biblioteket i Dublin, og allerede da lista med alle de 150 nominerte til DUBLIN Literary Award 2018 ble offentliggjort denne uka.
Morgenbladet skriver om nominasjonene i dag, der Roy Jacobsen, Agnes Ravatn og Brit Bildøen er de norske nominerte. Og dermed for anledninga oversatte til engelsk. Men de nevner ikke at det faktisk er 400 bibliotek i hele verden som nominerer, blant disse Bergen Offentlige og Stavanger bibliotek.
I vår vidunderlige nye og knøttlille verden kan sånt skje som at en østfoldsk bibliotekblogger brått får tips fra for eksempel Zimbabwe om notable tildragelser i for eksempel Nord-Amerika! Les mer «Det er fredag»→
Vi har nylig lest og omtalt det omfattende svenske forsøket på å kartlegge og analysere bibliotekets omverden. Der de dessverre skyver viktige spørsmål foran seg og sjelden eller aldri våger å se helt fram mot 2030, slik oppdraget lyder. Men så byr denne bokhøsten på et par andre titler som virkelig prioriterer å se langt fram. Vi tenker på «Teknologien endrer samfunnet», med forfattere knytta til Norges Tekniske Vitenskapsakademi, og vi tenker på «Homo Deus – En kort historie om i morgen» av den israelske historikeren Yuval Noah Harari.
Biblioteket er ikke noe tema her, men bøkene er likevel viktige for sektoren, da disse forfatterne våger å sette ord på ei framtid som byr på store muligheter, men også rett og slett eksistensielle utfordringer for yrker, tjenester og institusjoner med røtter i den industrielle epoken. Noe folkebiblioteket utvilsomt har, trass i all modernisering, digitalisering og nye tjenester. Les mer «Bibliotekets omverden i 2030 #1»→
For en måned siden skreiv vi om nettverket «Radical Reference Librarians» som er under utvikling, ikke minst i New York-byen. Dette er en sprelsk variant av oppsøkende bibliotekvirksomhet med vekt på informasjonsbehov under demoer, rettssaker, på konferanser osv., der de typisk støtter minoriteter, aksjonister og protestgrupper.
Nå innbyr de alle interesserte til en chat om sånne tjenester, der deltakerne kan dele erfaringer og ideer. Det vil foregå 14. november. Eller mer presist 15. november klokka 3 på natta norsk tid …
Det er fredag, og vi finner fram igjen torsdagens Klassekampen. Det er hundre år siden Lenin, etter tsardømmets fall, returnerte med tog fra ti års eksil i Sveits, via Sverige og Finland, på langs. I åtte store artikler følger nå Mímir Kristjánsson i Lenins togspor.
Og kommer også inn på betydninga av biblioteket, jamfør knipset vårt fra torsdagens artikkel.
Det sveitsiske nasjonalbiblioteket har i sommer hatt utstilling om den vordende revolusjonslederens bibliotekbruk da han holdt til i Bern og Zürich (den tyskspråklige automat-underteksten på videoen deres forveksler riktignok Lenin med Lennon … ).
Her leser vi også at Lenin tok med seg vestens moderne bibliotekideer til den unge Sovjetunionen. Likevel er hans mest kjente uttalelser om bibliotek basert på ting han leste om US-amerikanske bibliotek. Etter hvert fjerna det sovjetiske bibliotekvesenet seg et stykke fra disse idealene …
Her om dagen på fagforumet biblioteknorge kunne vi lese om den demokratiske utfordringa at stadig mer avisstoff havner bak betalingsmurer og bare kan leses, og kommenteres, av abonnenter. Ei utvikling vi bare har sett begynnelsen på. Men for biblioteket bør det være like naturlig å forsøke å bøte på sånne ulikheter som å låne ut bøker fordi folk flest ikke har råd til å kjøpe alt de trenger.
Nettet skaper flere store endringer på nyhets- og avisområdet, men kanskje ikke så raskt og så omfattende som mange har spådd. I Klassekampen 31. oktober har redaktør Bjørgulv Braanen tittelen «Hvor står avisene etter 20 år med intens digital eksperimentering?» Etter å ha lest flere ferske undersøkelser er svaret hans at papiravisa holder seg overraskende godt: «Papir slår digitalt», konkluderer han.
Det handler både om hva folk – også ungdom! – fortsatt foretrekker og hvor forskjellig vi leser de to typene aviser. Vi leser nemlig mange ganger så mye når vi leser papiravisa. Trass i kjempeinvesteringer i nettutgavene «forholder de fleste – opp mot 60 prosent – seg bare til papirutgaven, mens rundt 30 prosent leser både papir og digitalt».
Så det er ingen grunn for at biblioteket skulle si opp papirabonnementene til fordel for Pressreader eller ut fra forestillinga at folk er blitt sjølhjulpne med nyheter nå når «alt» blir delt på FB. Og det er ingen grunn til å ominnrede aviskroken til fordel for enda mer makerspace.
– Jeg reagerer på at biblioteket stadig oftere presenteres som en sosial organisasjon. At biblioteket er en møteplass, er en effekt, ikke et primært mål. Biblioteket som møteplass blir ikke dét hvis det ikke i utgangspunktet er et godt bibliotek. Norsk Bibliotekforenings nettsted, 27.3.2014 (kopi på Internet Archive)
Det er fredag og ukas store avisdag. Klassekampen har intervjua Thea Selliaas Thorsen, klassiskfilolog og sjef for Gyldendals klassiskserie Kanon. Med dette uttrekksitatet kårer vi hermed skolebiblioteket i den vesle stasjonsbygda Tomter, i den snart ikke-eksisterende Hobøl kommune, til ukas skolebibliotek!
Logoen til den ublue kunnskapsmonopolisten Elsevier viser et kunnskapens tre og et banner med teksten «Non solus» = «ikke aleine». Men når nå stadig flere institusjoner sier opp sine «Big Deals» og i dag, ifølge The Scientist, åtte tyske forskere har trukket seg fra verv i redaksjonsråd eller andre rådgivende organ, er kanskje omnia solus mer passende? (eh … jeg lærte meg aldri latin)
Når vi snakker om bibliotekets framtid i et gjennomdigitalisert samfunn, for ikke å si et samfunn med kunstig intelligens på kryss og tvers, er personvernet til bibliotekbrukerne en ikke ubetydelig utfordring på sikt. Det er det forresten allerede, noe Knut Hegna har påpekt, jamfør både Bok og bibliotek og Morgenbladet i april i fjor, og i boka med Hegnas artikler og foredrag, faktisk gjennom hele 37 år; Forskningsbiblioteket – fra kortkatalog til Twitter.
Noe av det mest spennende akkurat nå er skjebna til Personvernforordningen, også kalt GDPR, (General Data Protection Regulation), et EU-dokument som er under behandling og som etter planen skal avløse det over tjue år gamle personverndirektivet til EU i mai 2018. Men hensynet til den frie verdenshandelen kan likevel svekke personvernet betraktelig.
Som en bonus for blant annet dem som har invitert meg som foredragsholder om den mest oppsiktsvekkende og alvorligste statlige bibliotekraseringa i nyere tid, nemlig i Storbritannia, har jeg nå lagt ut ei twitter-liste til noen av øyrikets utrettelige bibliotekaktivister og -kampanjer. Minner samtidig om tagger til bloggartiklene om bibliotekkriser og Storbritannia.
Men ikke alt er leit og trist i UK. De har humor også. Men de som tror at vi, ved et høve som dette, vil kjøre reprise på Monty Pythons «Gorilla Librarian», må tro om igjen.