– Bibliotekvektaren er komen for å bli

Ei åtvaring som har fått nytt innhald under pandemien

Den USA-baserte nettstaden «Ditto Press : Bold Ideas for Libraries» skriv no om «Designing for the Future — The Post-Pandemic Library». Her peiker dei på fleire tilhøve vi må ta omsyn til i bibliotekplanlegginga i tida som kjem. Det handlar om både ny kompetanse og nytt innhald og utforming av biblioteka. Arkitektur og design blir kopla med psykologi og antropologi.

«Ny relevans for territorialitet», heiter eitt kapittel. For første gong på hundre år har fysisk nærkontakt blitt eit eksistensielt trugsmål for folk. Med tape på golvet har bibliotek under pandemien merka skilje mellom inn- og utgang, og i framtida må dette bli permanent, eventuelt må ein byggje fysiske skilje. Men ved bibliotek der det er trangt må ein vurdere å byggje om eller byggje nytt. For éin ting er at det kanskje ikkje blir så ille på lang sikt som pessimistane spår, éin annan at angsten vil halde seg hos mange menneske og grupper.

Slikt har vi vore inne på tidlegare, til dømes: Koronabibliotek på gang! / «Pandemi-arkitektur» viktig også for biblioteket / Korona-omstillinga for biblioteka vil KOSTE, herr kulturminister!

Eit anna kapittel heiter «Vektaren (the consierge) har kome for å bli». Det same gjeld «take-away»-tilboda. Og i nybygg bør ein vurdere ei «drive-through»-teneste, heiter det. Og datasystemet må ha meir …

Les mer «– Bibliotekvektaren er komen for å bli»

«Litt for keisamt»

Vi brukte dette biletet då vi «gravlagde» bokbåten Epos i juni. Det blir visst delvis sant

Ser blant anna i Bergensavisen at «bokbåten er reddet». Men utan at bok/bøker er nemnde anna enn i det tradisjonsrike «typenamnet» på skuta. Det heiter at det blir «ny drift med en litt annen modell enn tidligere». Og i kommentarfeltet på FB-gruppa til prosjektet svarer dei ikkje på spørsmålet om «hvorfor kunne det ikke være bibliotek?» (kl 17.35: Sjå kommentarfeltet).

Martin Årseth i Klassekampen i dag har «Eit lite hjartesukk: Han står ikkje opp att som bokbåt, men som «det flytande litteraturhuset på Vestlandet», som skal drive noko dei kallar «desentralisert kulturhusmodell». Bokbåt er kanskje litt for keisamt å selje inn når ein skal be om pengar».

Men han oppsummerer at det er «eit godt signal å vise at ein vil gå den ekstra mila for å halde på tilbodet ein argumenterte for». Einig!

PS: Då Klassekampen siterte Bergens Tidende på dette (noko vi finn her, for BT har høg betalingsmur) fekk dei ein feil på kjøpet: Det heiter at i tillegg til dei 27 kommunane har prosjektet fått støtte frå Fritt ord, «Bibliotekarforbundet og Norsk biblioteksentral» (!). Vi vil gjette på at det handlar om Norsk Bibliotekforening (kl 17.35: Feil! Korrigering av Thomas Brevik i kommentarfeltet). Men poenget er: Så ofte som vi ser slike feil i pressa om bibliotekfeltet, korleis kan vi stole på dei når det gjeld andre område som verken folk flest eller journalistar veit lite om? Til dømes om ulike nye, eksotiske mutantar som blømer i bakhagane våre (trass i 20 grader minus og snø).

Året det var så bratt (eller moro med Atekst)

Denne kollasjen viser til høgre Atekst si kategorisering av artiklar i norsk presse på søket «bibliotek*» dei siste 30 dagane, altså frå og med 6.1. til og med i dag, 5.2. 2021. Og kolonna til venstre viser same søk i same periode i fjor. Før koronaen. Kom til Noreg.

Dei samla treffa i perioden i fjor var 2256 artiklar, i år 2176, altså ingen stor skilnad. Go hælj 🙂

Kalabaliken i Kungsbacka

Ikkje Kungsbacka dette, men Linköping i juni. Klikk og kikk

Kor blei det av «folkhemmet»? Kan ein spørje seg når det blir ei sak til og med på NRK.no at svenske kommunar ikkje vil gi bibliotektilsette munnbind på jobb og meiner dei ikkje treng det. Tillitsvald på biblioteket i Kungsbacka fortel: «Mange av mine kollegaer er urolige fordi vi kommer for nære. Vi har et skilt, men det er ikke alltid avstanden respekteres. Det kan bli trangt mellom hyllene. Vi har også noen små bibliotek der det er trangt». «Ifølge bibliotekarene har de flere ganger kommet med ønsker om å få bære munnbind når de er på jobb. Det hevder de har blitt avvist av arbeidsgiveren».

Nytta av munnbind er omdiskutert, men noko av problemet i biblioteket er at nokre brukarar ikkje respekterer avstandsregelen: «Flere har fortalt hvordan de har blitt spyttet på og trakassert fordi de har båret munnbind».

Det er ikkje noko nytt for lesarar av denne bloggen kor kaotisk det siste året har vore for tilsette og brukarar særleg i svenske folkebibliotek. Det handlar om samfunnsoppgåva eller tryggleiken.

Rasismeressurs!

Mange er interesserte i og tar del i debattar om rasisme, men mykje er først og fremst kjensleladde greier på sosiale medium og høgrepopulistiske nettstader. Men når dei norske kunnskapsbiblioteka, medrekna folkebiblioteka, vil blande seg inn og formidle kvalitetssikra kunnskap om dette, så er Tidsskrift for samfunnsforskning i dag på gata med eit temanummer – med open tilgang – blant anna med fleire viktige og lesbare artiklar frå eit fagsymposium om strukturell rasisme. Alle artiklane er på norsk, mens dei tre innleiande har samandrag på engelsk.

I Klassekampen i går hadde Arnfinn H. Midtbøen, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, ein kronikk – «Strukturell rasisme på norsk» – som er ein «bearbeidet versjon» av essayet hans i tidsskriftet.

Ein dedikert formidlar

Canfora talar under den årlege markeringa i 2008. Foto: Badagnani (CC BY-SA 3.0)

The New York Times viste 16.1. den nyleg avdøde 71 år gamle bibliotekaren Alan Canfora respekt med eit større oppslag både på nett og papir. Canfora via livet sitt til å samle, granske, organisere og formidle kunnskap om éi einaste hending: «The Kent State Shooting», der Ohio sin Nasjonalgarde 4. mai 1970, under ein antikrigsdemonstrasjon på universitetet, drepte fire studentar og skada ni andre. Canfora var sjølv sentral i demoen og ein av dei skadde. Massakren utløyste demonstrasjonar med i alt fire millionar studentar og betydde mykje for den vidare utviklinga av motstanden mot USA si krigføring i Vietnam og seinare til US-amerikansk tilbaketrekking og slutten på krigen i 1975. 

Men Canfora gav seg ikkje. Han organiserte ny informasjon om massakren etter kvart som han blei avklassifisert.

Han søkte heile tida svar på spørsmåla: Kven gav ordren til å skyte? Og kvifor? Og kvifor blei ingen funne skuldige? Og under ein gjennomgang i 2007 av eit arkiv på Yale-universitetet oppdaga han …

Les mer «Ein dedikert formidlar»

Møteplass 2.0 eller var det 3.0?

Ein annan type bibliotekarisk telefonbruk

I tida med redusert tilbod ved biblioteket i Toronto har tjue tilsette brukt arbeidstida til å ringe dei eldste i byen, både brukarar og ikkje-brukarar. I utgangspunktet berre for å «fortelje at vi tenkjer på dei», heiter det på den lokale bibliotekbloggen. Men også for å skryte av bibliotektilbodet før og etter gjenopning. Nokre har fått hjelp til digitale tenester, bruk av e-bøker «og til og med veret». 22 tusen innbyggjarar over 70 vil ha fått ei oppringing når dei bibliotektilsette er ferdige.

Og sånt kan vel brukast mot «ureglementerte beordringer og permitteringer»?

«Mange bibliotek over heile verda har starta ei liknande teneste», heiter det også. Har ikkje høyrt om sånt her i landet, men kommentarfeltet er ope for heimlege rapportar.

Potter-/bibliotekdebatten held fram

Også bloggaren har vore på Kings Cross Station

I kommentarfeltet til den siste Pottersaka vår har debatten fått eit par gode, nye trådar. Det som i starten skjedde på ulike Facebookgrupper vil vere både vanskeleg å lokalisere, lese i samanheng og å søke og finne fram i. I kommentarfeltet her blir det litt enklare. Men vér obs på at det som ser ut som kronologisk rekkefølgje, ikkje er det heile tida.

Kunnskapskolonialisme

Sørafrikanske Denise Nicholson snakka om kunnskaps-kolonialisme i Oslo i 2005

Urettvis vaksinetilgang mellom nord og sør er ei stor sak i media no. På NRK.no heiter det: «Norge og flere rike land bidrar til de internasjonale programmene ACT-A og COVAX for å kjøpe opp vaksiner og donere til fattige land. Men det monner lite», seier eit representant for Leger uten Grenser.

Ein parallell er tilgangen eller mangelen på tilgang til forskingsdata; artiklar, bøker og forskingsresultat. Alt i 2005, på det avsluttande plenum under IFLA-konferansen i Oslo, snakka sørafrikanske Denise Nicholson om ”kunnskaps-kolonialisme” (knowledge colonialism). Dette inngikk i karakteristikken hennar av den vestlege verda og særleg USA og EU sin politikk i høve til Afrika og den tredje verda når det gjeld spreiing av åndsverk og kunnskap. Til dømes kunne ikkje bibliotekvesenet i Sør-Afrika overføre bøker til punktskrift eller cd for blinde og svaksynte, noko som var sjølvsagt i vår del av verda. Og tekster av landets eigne forskarar blei ”låste inne” i internasjonale databasar, til marknadspriser fastlagde i USA og Europa. Forskarar, blant anna på sjukehus, risikerte å bli saksøkte om dei brukte eigne manus dei hadde fått publisert i vestlege akademiske tidsskrift. Dermed stod det elendig til med balansen mellom behovet til opphavsmannen og brukarane, der biblioteket vanlegvis er den einaste som stiller opp for dei sistnemnde. 

Og i dag er det ikkje særleg betre. Derfor tok den kasakhstanske dataprogrameraren Aleksandra Elbakayan og andre meir anonyme initiativ til «skuggebibliotek» som Sci-Hub og LibGen. Som vi her på bloggen forsøker å skape debatt om. Og som er lasta ned 581 gongar i løpet av ei veke.

Sant og usant om poesi på Stortinget

På ein laurdag må ein bibliotekpolitisk bloggar ha lov til å gå lite grann off topic: Amanda Gorman si diktlesing under presidentinnsetjinga av Joe Biden blei ei stor mediesak også her i landet (146 treff på namnet hennar i Atekst etter 14.1.). Blant anna i hovudoppslaget på kultursidene i Klassekampen 25. januar, der ymse norske lyrikarar fekk uttale seg om dei «Savner poesi i politikken».

Éin av dei nemner at: «I den grad poesien har vært i Stortinget, har det vært til spott og spe, som da Arild Nyquists dikt ble lest med tullestemme i 1972, for å vise det uforklarlige og nytteløse ved poesien». 

Men i Klassekampen i dag, 30. januar (ikkje på ope nett), startar Kristoffer Jul-Larsen, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, eit lesarinnlegg om dette slik:

«I Klassekampens sak om at norske poeter «Savner poesi i politikken» gjentas fortellingen om at Arild Nyquists «Nå er det jul igjen! og andre dikt» ble latterliggjort fra Stortingets talerstol. Historien har blitt emblematisk for den brede offentlighetens forhold til absurdistiske poeter som Nyquist spesielt, og modernisme og postmodernisme generelt. Den har blitt så viktig at fortellingen til og med gjentas av flere litteraturhistoriske fremstillinger. Dessverre er denne gode historien ikke sann».

Kva som er sant og Jul-Larsen si poengrike fortsetting (blant anna om kva for eit dikt (av ein bibliotekar, kan vi leggje til!) som faktisk blei hetsa på Stortinget) kan og bør …

Les mer «Sant og usant om poesi på Stortinget»

Dei andre sidene av Potter-debatten

I eit debattinnlegg i Klassekampen i dag (ikkje på ope nett) er Kira M. Del Mar einig med alle som no har forsikra at norske bibliotek ikkje vil «at bøkene til Rowling bør fjernes, eller for at vi bør hindre folk i å lese dem … For mange bibliotekarer har det vært frustrerende å se oss selv fremstilt slik». Men, held ho fram: «Det må ha vært langt verre for transpersoner å følge debatten, men de få gangene de har fått uttale seg, er det kritisert som «tvilsom kildebruk».

>> Interessante debattar pågår i kommentarfeltet lengst nede

Ho utdjupar her ei viktig side ved denne sjeldent offentlege bibliotekdebatten. Del Mar har tydelegvis lese meir om dette på Facebook enn dei fleste, blant anna underteikna, og som «bibliotekarstudent som forsker på lhbtiq+-personers erfaringer med folkebibliotek», kjem ho vel til å dokumentere også denne kjeldebruken i eit større format.

Ho skriv blant anna også:

Les mer «Dei andre sidene av Potter-debatten»