– Katastrofe! (om innkjøpsordninga for sakprosa)

Klassekampen i dag. Foto: Anne Kari Hinna

Det er Grethe Fatima Syéd, tidlegare medlem av vurderingsutvalet for ordninga, som seier dette i Klassekampen i dag. Etter ein debatt i avisa førre veke, der det blant anna har blitt foreslått ei automatisk innkjøpsordning for sakprosa, av ingen ringare enn Jørgen Lorentzen, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Les heile saka, dette kan bli viktig: Éi side ved innkjøpsordningene er at dei er lunkne bibliotek-alibi for skiftande kulturministrar. Den kommande månaden kan ei automatisk ordning brått bli til billeg valflesk.

PS: Ei sakprosabok som ikkje vil bli påmeldt ordninga, men som blir den einaste av sitt slag i noregshistoria! er Klassekamp i bystyret, med undertittelen «Ungdomsskolelærer Pedersen og cellulosearbeider Grønna sine beretninger om den lokalpolitiske vekkelsen som hjemsøkte en middels stor industriby på Østlandet» (Spleisen opnar snart).

Ikkje fleire bokstabelberegningskatalysatorer

Forfattaren Dag Solstad er dessverre ute av soga, 83 år gamal. Han som blant anna takka Nordisk Råd for litteraturprisen deira i 1989 med at «Takket være gratis bibliotek kunne til og med en slyngel som jeg bli opplyst». Det er no 26 år sidan han let pedagogane i fred (Gymnaslærer Pedersen, Elias Rukla, Professor Andersen), ved å gjere ein bibliotekar til hovudperson i romanen T. Singer. Eg gjorde eit intervju med han om dette for Bok og bibliotek nr 7/8 1999:

Solstads bibliotekar

Hver ny roman fra Solstads hånd er en nasjonal litterær begivenhet. Med omtrent tre års mellomrom lar tusenvis av entusiaster seg rive med i de seinhøstlige, rystende eksistensielle og intellektuelt utfordrende leseopplevelsene, før de kryper til køys langt på natt (ingen legger fra seg en Solstadroman halvlest). For så ved frokostbordene å beklage seg over hvor altfor korte disse bøkene hans er!

I årets roman, «T. Singer», som er identisk med hovedpersonens, den mannlige bibliotekarens navn (vi får aldri vite hva T-en står for), innrømmer Dag Solstad å ha brutt med flere tilsynelatende faste linjer som forfatterskapet har fulgt de siste par tiåra. Men når vi møter ham på restaurant Justisen i Oslo sentrum en formiddag tidlig i november må vi aller først få avklart dette med bibliotekarens og bibliotekets plass i romanen.

– Skildringene dine av lærerne og deres yrkesgjerninger var stort sett realistiske, mens bibliotekar T. Singer og hans virke nærmer seg det parodiske. Bildet av Singer, en innadvendt, bortimot schizoid person med hovedinteresse å gjemme seg i magasinene for å børste støv av gamle bøker, likner sjølsagt veldig lite på de fleste bibliotekarers sjølbilde i dag. Hvorfor?

– Det kommer jo av at Singer later som om han er sosialdemokrat. I virkeligheten er han jo ikke sosialdemokrat, han bare later som.

-?

– Ja, da slipper han jo blant annet å diskutere så mye politikk.

– Du har tidligere gitt inntrykk av et noe ambivalent syn på bibliotek. I takketalen til Nordisk råds litteraturpris i 1987 la du på den ene siden stor vekt på bibliotekets, og opplysningsradioens, store betydning for deg som ung, vitebegjærlig tenåring i femtiåra. Samtidig som du sa at du aldri har likt å oppholde deg i bibliotek, og særlig ikke barndommens triste bibliotek i Sandefjord?

– Jo, men jeg har vel skrevet svært så følelsesladet, jeg, om det gammeldagse bibliotek, …

Les mer «Ikkje fleire bokstabelberegningskatalysatorer»